Doris Lessing - Under my skin

Tittel: Under my skin - My Autobiography Vol. 1
Sjanger: Biografi
Forlag: Harper Perennial
Utgitt: 1994
Sidetall: 419 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Jeg pleier å nevne Doris Lessing som en av mine favorittforfattere, men faktum er at jeg egentlig ikke har lest veldig mange av bøkene hennes, jeg tror dette blir min femte. Men hun har skrevet en av mine absolutte favorittbøker noensinne, 'The Golden Notebook' og for den alene fortjener hun favorittplassen.

Dette er det første bindet i hennes selvbiografi, og tar for seg årene fra fødselen i 1919 til hun flytter til London i 1949. Lessing blir født i Persia der faren jobber i bankvesenet, men familien forlater landet når hun er barn. De tilbringer et halv år i England før de emigrerer til daværende Sør-Rhodesia, det som nå er Zimbabwe, og starter et liv som nybyggere i bushen. Gjennom boka følger vi Lessing gjennom oppveksten på gården, skolegangen, hennes vei inn i både arbeidslivet og det politiske livet, to ekteskap og like mange skilsmisser og tre barnefødsler. Selve skrivingen hører vi foreløpig ikke så mye om, annet enn at hendelser og personer stadig omtales med kommentaren "dette inspirerte ... i bok ..." og vi hører at hun skriver på det som skal bli hennes debutbok, 'The Grass is Singing.'

Lessing er en svært analytisk forfatter, noe også denne selvbiografien bærer preg av, og det er ingen stor overgang fra å lese romanene hennes til å lese skildringer av virkelige hendelser. Hun forteller om personer, steder og hendelser, men tar ingenting for gitt. Hun kommenterer utfordringrene som møter enhver biograf, og kanskje spesielt den som skal skrive om seg selv. Hvor mye husker man og hvor mye er rekonstruert ut fra hva andre har fortalt en? Hvordan kan to mennesker huske samme hendelse på totalt ulike måter? Hvordan husker du ting forskjellig avhengig av hvor i livet du er når du tenker på det? Er det i det hele tatt mulig å forstå en tid man ikke selv har gjennomlevd?

Vi hører mye om Lessings oppvåkning som politisk menneske. Hun var medlem av det kortvarige sør-rhodesiske kommunistiske partiet, og var en tidlig forkjemper for de svartes rettigheter i det som da var en britisk koloni. Et lite populært, og ganske marginalt standpunkt på det tidspunktet hun bodde der. Hun unnskylder seg på ingen måte for standpunktene hun hadde, i stedet analyserer hun samtiden hun var en del av og prøver forklare hvordan dette var en helt naturlig ting å bli en del av basert på hva som var de reelle alternativene. Hun beskriver gruppen hun selv var en del av som en ganske uskydlig utgave, først og fremst fordi de var en minioritet i et samfunn styrt av andre verdier, men at om omstendighetene hadde vært annerledes, hadde ikke veien vært lang heller for dem til hvordan kommunismen så ut i land som fik den som sitt styresett.

We should be careful of the company we keep - and the language we use. Regimes, whole countries, have been taken over by language spreading like a virus from minds whose substance is hatred and envy. When armies are teaching soldiers to kill, the instructors are careful to put hateful epithets into their mouths: easy to kill a degenerate gook or a black monkey. When torturers teach apprentices their trade, they learn from an ugly lexicon. When revolutionary groups plan coups, their oppopnents are moral defectives. When they burned witches, it was to the accompaniment of a litany of calumny. (s. 276)

Men Lessing beskriver også sin vei ut av kommunismen, og hvordan dette gjorde henne til en sviker i manges øyne.

Hun skriver også mye om forholdet til sin biologiske famile i denne første delen av biografien, jeg mistenker at de kommer til å spille en mye mindre rolle i volum 2. Hun hadde et anstrengt forhold til moren som hun oppfattet som veldig kontrollerende, men bet aggresjonen i seg heller enn å ta opp kampen. Hun hadde et nærere forhold til faren, men han ble tidlig veldig syk og sykdommen forandret ham. Hun har også en eldre bror som hun hadde et nært forhold til som barn, men som hun beskriver som svært forskjellig fra seg selv og etterhvert som de ble voksne beskriver hun ham som en mann uten kontakt med følelsene sine.

Jeg synes denne boka var veldig god, og ble minnet på hvorfor jeg likte Lessing så godt i utgangspunktet. Hun er en svært intellektuell forfatter, og tekstene hennes er fulle av refleksjoner som får tankene mine til å spinne av gårde på egenhånd. Hun diskuterer ikke bare sitt eget liv, men også samtidien hun har vært en del av. Som for eksempel her:

Which brings me back to: why do we ecpect so much? Why are we so bitterly surprised when we - our country - the world - lurches into yet another muddle or catastrophe? Who promised us better? When were we promised better? Why is it that so many people in our time have felt the emotions of betrayed children? (s. 312)

Jeg er inspirert til å lese flere av Lessing-bøkene jeg har i hyllene, det har etter hvert blitt ganske mange av dem. Kanskje det til og med skal få bli et av lesemålene mine for neste år?

Denne boken er for øvrig lest i forbindelse med Moshinistas biografilesesirkel der månedens tema er forfattere.