Lillehammer - onsdag i kortversjon

Jeg var fremme, sjekket inn og med bånd rundt armen allerede halv elleve, halvannen time før jeg hadde lagt planer. Først skaffet jeg meg frokost, deretter fant jeg ut at med strålende solskinn, måtte parken bli destinasjonen.

Dermed ble årets første programpunkt opplesningen fra Doublougsprisvinnerne som ble annonsert tirsdag. Inghill Johansen leste en tekst om oppskriften til ei kringle - som selvsagt handlet om mer enn jeg får det til å høres ut som - og Per Petterson leste et utdrag fra et manus han jobber med. Jeg koste meg i sola og tenkte at jeg har litt det samme problemet med opplesninger som jeg har med lydbøker: Det er vanskelig å konsentrere seg om tekst som blir lest høyt for meg, og tankene begynner å vandre. Jeg har planer om å lese Johansens nyeste bok Bungalow, og tror jeg skal få mer ut av det enn av å høre henne lese. Det var ikke teksten det var noe i veien med, bare min evne til å få den lest for meg.

Neste post på programmet var på samme sted, nemlig David Mitchell i samtale med den norske oversetteren av Cloud Atlas, Stian Omland. Mitchell var overraskende morsom å høre på og satt tonen helt fra starten da han annonserte at dette var den mest avslappede litteraturfestivalen han hadde vært på. "Det er som Woodstock. Bare litt mindre. Og med renere toaletter. Og bra mat."
De snakket om oversettelsen av boka, om hvordan Omland satte i gang et prosjekt de endte opp med å kalle The Cloud Crew - som i bunn og grunn var et forum der ulike oversettere kunne diskutere utfordringer i oversettelsen. Mitchell har nemlig ikke gjort det lett for oversetterne sine ved å stadig finne på nye ord. Det var også mye snakk om oversettelse generelt, og en herlig digresjon inn i sammenligning av onomatopoetikon som beskriver dyrelyder i norsk og engelsk.

David Mitchell (t.v.) og Stian Omland i parken.

Så fort det var slutt dro jeg videre til Kulturhuset der Geir Gulliksen og Marit Eikemo snakket med Kaja Schjerven Mollerin om essayet. Diskusjonen ble annonsert som konkret og lite teoretisk, og sant nok: veldig teoretisk ble den ikke. Men jeg har enda til gode å oppleve en diskusjon omkring essayet som er konkret. Det jeg bet meg mest merke i var Geir Gulliksens etterlysning av tekster skrevet om litteratur i et mer emosjonelt språk, og at Gulliksen og Eikemo begge anbefalte varmt ordstyrer Mollerins bok fordi de mente den gjorde netopp dette.

Igjen var neste planlagte post på samme sted, så jeg ble sittende for å høre Morten A. Strøksnes snakke om sakprosaens muligheter og litt om Havboka. Det var interessant, og Strøksnes hovedbudskap var at skaprosaen i bunn og grunn har alle de samme mulighetene som skjønnlitteratur, med unntak at den ikke kan skrive science fiction.

Det var tid for matpause og for å møte Ingalill, som nå var på plass på Lillehammer. Deretter bar det videre til en samtale om 'Det utsatte mennesket' der Mette Karlsvik skulle snakke med Beate Grimsrud og Sofi Oksanen. Det var en litt merkelig affære der Grimsrud snakket norsk og Oksanen engelsk, mens Karlsvik satt i midten og hoppet litt fra språk til språk. Det gjør noe med dynamikken på scenen når én person hele tiden sitter uvirksom og ikke forstår hva det snakkes om, og det ble en ganske unaturlig samtale. Men Grimsrud var mye morsommere enn jeg trodde hun skulle være, hun fikk stadig vekk salen til å bryte ut i latter: "Jeg satt meg som mål å bli forfatter, ikke å kunne stave. Og det var jo flaks." Oksanen hadde ekstremt slepen stemme, og det hun sa var interessant. Hun ble bare litt lite med i samtalen siden så mye av den foregikk på norsk.

Beate Grimsrud (f.v.), Mette Karlsvik og Sofi Oksanen snakker om 'Det utsatte mennesket'.

Etter fem timer på pinnestoler trengte kroppen variasjon, så en nye pause var på trappene før neste, og dagens siste, post ble teltet og 'Late night literature'. To norske og to amerikanske forfattere skulle lese egne tekster, alle på engelsk. Vigdis Hjorth leste utdrag fra sin siste roman, og fremsto veldig annerledes i nytt språk - nervøs, usikker og ikke like morsom som vanlig, men fint likevel. Alexandra Kleeman leste fra sin bok You too can have a body like mine, som jeg ble veldig nysgjerrig på. Og til slutt to poeter: Gunnar Wærness og CAConrad.

Det var mer program på kvelden, men vi var enige om at i barne- og ungdomsbokquiz hadde vi lite og stille opp med, og konserten som skulle være i teltet måtte vi vente på en time. Dermed ble det i stedet lesing på hotellrommet fra klokka ni - det er viktig ikke å åpne for hardt om man skal holde løpet ut!

Planen er klar - Litterær løype på Lillehammer

I morgen starter årets Litteraturfestival på Lillehammer for min del. Jeg har planer om å ta toget opp tidlig så jeg får mest mulig ut av onsdagen også.

Planen min for de første timene inkluderer å høre på David Mitchell snakke med sin norske oversetter, Stian Omland, om Cloud Atlas. Jeg hadde planer om å ha boka ferdiglest før festivalen, men har per skrivende stund fremdeles 200 sider igjen. Det bør uansett være nok til å forstå hva de snakker om når de skal snakke om utfordringen med å oversette den. Deretter tar jeg turen inn på kulturhuset for å høre på to foredrag om sakprosa - et om essayet og et om Havboka, og så burde det være tid for å spise lunsj før jeg går på biblioteket og får med meg Beate Grimsrud og Sofi Oksanen snakke om det utsatte mennesket. Det neste naturlige stoppet ser ut til å være hagefesten på Nansenskolen der Beate Grimsrud, Karolina Ramqvist og Birger Emanuelsen skal lese. Etter det er jeg i grunnen ganske åpen. Kanskje blir det deltakelse i barne- og ungdomsbokquiz der jeg virkelig ikke har noe å komme med?

12.00 The Cloud Crew slår til igjen
13.00 Kunsten å prøve
14.00 Et hav av muligheter
17.00 Det utsatte mennesket
18.00 Hagefest
21.00 Barne- og ungdomsbokquiz

På torsdag er det vanskeligere å velge. Jeg kunne tenke meg å høre kritikerseminaret som snakker om kritikkens historie, og etterpå enten høre en debatt om 'Er de nye norske forfatterne bare opptatt av å skue innover?' eller å høre Kenneth Moes Vesaas-foredrag. Problemet er at dette kolliderer med Sofi Oksanens Bjørnsonforelesning som jeg også har lyst til å se. Jeg utsetter valget til torsdag.
Klokka 14 har jeg i hvert fall lyst til å få med meg David Mitchell en gang til. Og klokka 16 er det diskusjon om hva som er en god bok med bokblogger Nora på plass i panelet. Så er jeg i hvert fall helt sikker på at jeg vil ha med meg samtalen mellom Beate Grimsrud og Niviaq Korneliussen der de skal snakke om å skrive parallelt på to språk. I fjor var litterær festaften et av høydepunktene for min del, og har planer om å få med meg det i år også, og torsdagen må definitivt avsluttes med litteraturquiz. Når jeg skal få tid til å spise i løpet av dagen er jeg imidlertid mer usikker på...

11.15 Kritikeren, en historie i seg selv
12.00 Bjørnsonforelesningen: The Woman's War
13.00 Debatt: Engasjementet som forsvant?
13.00 Vesaas foredraget
14.00 Hovedforedraget: David Mitchell
16.00 Hva er en god bok?
17.00 Én forfatter, flere språk
19.00 Litterær festaften
22.00 Litteraturquiz

Fredag er jeg usikker på formiddagen og lar den foreløpig stå litt åpen. Klokka 13 skal Maja Lunde og David Mitchell snakke om skriveprosesser og påvirkning, og jeg har lyst til å se Lunde med tanke på Bokbloggerprisen. Jeg vil også se posten 'Kritisk ettertanke' klokka 17. der fire kritikere diskuterer noen av fjorårets viktigste utgivelser. Og jeg skal definitivt få med meg poesislam klokka 20, det var kanskje det aller morsomste i fjor. Utover det er jeg mer usikker på resten, så tar det underveis.

13.00 Mitchell møter Lunde
17.00 Kritisk ettertanke
20.00 Poesislam

Lørdag er jeg foreløpig veldig usikker på når jeg skal dra hjem. Det er mulig det blir på morgenen så jeg ikke får med meg noe denne dagen, så her legger jeg heller ingen planer.

Så, da er planen lagt og bare gjennomføringen gjenstår! Toget går 06.57 i morgen tidlig, og jeg går til sengs.

Ut av komfortsonen...

...og inn i videoruta.

Også kjent som Elisabeth gjør ting hun overhodet ikke er komfortabel med, men nå likevel har bestemt seg for å dele med omverdenen. Altså, snakker om bøker på YouTube på engelsk.

Edith Wharton - The Age of Innocence

Tittel: The Age of Innocence
Sjanger: Roman
Forlag: Virago Modern Classics
Utgitt: 1920, min utgave 1988
Sidetall: 303 s
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Det kjennes som at de eneste bøkene jeg kan motivere meg for å skrive om for tiden er lesesirkelbøker, og denne er inget unntak. Temaet for aprilutgaven av Lines 1001-lesesirkel var nemlig 'kvinnelig forfatter du ikke har lest noe av tidligere og ikke vet mye om', og jeg valgte meg Edith Wharton. Ja, hun er et ganske stort navn innefor amerikansk litteraturhistorie, men utover det og navnet på noen av bøkene hennes, var det fint lite jeg visste.

The Age of Innocence minnet meg med en gang jeg begynte å lese om Jane Austen. Ikke at skrivemåten er lik, men boka starter med det samme fokuset på et samfunn strengt opptatt av sosiale regler og hva det sømmer seg å gjøre, fortalt av en stemme som helt klart ikke har disse reglene internalisert og beskriver det hele med tørr sarkasme.

She sang, of course, "M'ama!" and not "he loves me," since an unalterable and unquestioned law of the musical world required that the German text of French operas sung by Swedish artists should be translated into Italian for the clearer understanding of English-speaking audiences. (s. 23)

Når boka begynner møter vi Newland Archer, en ung mann fra en innflytelsesrik familie i 1870-tallets New York. Han er nylig forlovet med May Welland, vakker ung pike fra like innflytelsesrik familie, men forlovelsen er så fersk at den ikke en gang er offentliggjort enda. De er i operaen og Newland betrakter stjålent sin vakre fangst fra der han sitter på sin balkong. Resten av fintfolket er imidlertid mest opptatt av dagens store snakkis: Mays familie har tatt med Ellen Olenska i operaen, Mays skandaliserte kusine som har rømt fra et ulykkelig ekteskap med en europeisk greve. Alle sosiale spilleregler tilsier at grevinne Olenska burde ha vært gjemt bort i all hemmelighet hjemme, ikke vist frem i full offentlighet på denne måten.

Det er ingen stor spoiler å si at Newland Archer faller for grevinne Olenska, og blir dratt mellom følelsene han har for henne og plikten han har overfor May. Spenningen i romanen ligger i dette feltet mellom plikt og vilje, mellom det som er forventet av en og det man selv kunne ønske seg. Likevel er ikke dette først og fremst en kjærlighetshistorie. Vel så viktig er portrettet Wharton tegner opp av 1870-tallets New York-elite, de sosiale spillereglene og normene som virker sterkt begrensende på individenes spillerom, kanskje spesielt for kvinnene. Kontrasten mellom den vakre og veloppdratte May Welland og den karismatiske og uortodokse Ellen Olenska peker frem mot en kvinnerolle i endring som nok var blitt langt mer fremtredende på Whartons egen tid. Newland er oppdratt til å følge konvensjonen og gifte seg med en kvinne som May som er perfekt kondisjonert til å fylle rollen som sosietetsfrue, men han har ingen illusjoner om at dette samlivet vil være intellektuelt stimulerende for hans del. I motsetning er Ellen en kompetent samtalepartner som har brutt ut av normene og som vil kunne tilby Newland et liv helt utenfor alt han har trodd han ville få oppleve.

Noe av det som imponerte meg mest med denne romanen er hvordan Wharton greier å gi oss et solid innblikk i situasjonen til både May og Ellen på tross av at synsvinkelen helt og holdent ligger hos Newland. De fremstår begge som individer med egne ønsker og ambisjoner, noe som er tydelig for meg som leser selv om Newland selv ikke alltid er klar over det. Selv May, som i starten fremstår ganske stakkarslig og sart i Newlands omtale, har innen romanen er over vokst frem som karakter til noe langt mer enn det Newland selv er villig til å tilskrive henne.

Mitt første møte med Edith Wharton ble med andre ord en suksess. Jeg har House of Mirth også stående i bokhylla, og har planer om å plukke frem den om ikke altfor lenge. For øvrig kan jeg si at sammenligningen med Jane Austin forsvant ganske fort, situasjonen, problemstillingene og ikke minst løsningen skiller seg veldig fra det jeg har lest av Austens romaner. Det de to deler, er humoren og evnen til å skildre komplekse sosiale mønstre. Og at både Austen og The Age of Innocence egner seg som filmatiserte kostymedramaer.

Bokhyllelesing: Dekameronen

Aprils tema i bokhyllelesingen hos Boktanker var middelalderverker, og mens mange andre valgte å tolke dette som en bok med handling fra middelalderen, var jeg ambisiøs og tok oppfordringen bokstavelig. Mitt valg var Giovanni Boccaccios Dekameronen - i hvert fall halvparten av den siden min norske oversettelse er delt i to bøker.

Dekameronen sies å være for italiensk prosa det Dantes 'Den gudommelige komedie' er for poesien - utover det var det egentlig lite jeg visste før jeg begynte å lese. Handlingen er lagt til Venezia i 1348 når pesten herjer i byen. Ti venner rømmer ut på landet der de håper å unnvike sykdommen, og i ti dager forteller de hverandre historier, den første dagen forteller alle fritt mens de resterende ni dagene har hvert sitt tema.

Jeg så for meg at dette skulle være ganske tungleste saker: Ikke bare er boka skrevet i middelalderen - min oversettelse er i tillegg på relativt kronglete nynorsk. Riktignok var innledningen i overkant formell, men så fort jeg kom til selve fortellingene ble stilen brått mer muntlig og faktisk ganske lettlest. Og fortellingene er morsomme - gjerne på bekostning av presteskap og mektige menn. Her er det munker med svin på skogen (eller frøkener på kammerset om du vil), grådige prester og umoralske rikinger. Det settes pris på kjappe replikker og mennesker som kan lure seg ut av vanskelige situasjoner, og den ene historien overgår den andre.

Dette var rett og slett underholdende saker, det eneste jeg hadde å utsette på boka var at det ble litt repetetivt å lese mye om gangen. Jeg bestemte meg derfor for å ta tida til hjelp og lese boka en historie eller to i slengen. Jeg kommer med andre ord til å holde på en stund, men det gjør ingenting. Noen bøker gjør seg best på den måten, og dette er definitivt en av dem.