Edith Wharton - The Age of Innocence

Tittel: The Age of Innocence
Sjanger: Roman
Forlag: Virago Modern Classics
Utgitt: 1920, min utgave 1988
Sidetall: 303 s
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Det kjennes som at de eneste bøkene jeg kan motivere meg for å skrive om for tiden er lesesirkelbøker, og denne er inget unntak. Temaet for aprilutgaven av Lines 1001-lesesirkel var nemlig 'kvinnelig forfatter du ikke har lest noe av tidligere og ikke vet mye om', og jeg valgte meg Edith Wharton. Ja, hun er et ganske stort navn innefor amerikansk litteraturhistorie, men utover det og navnet på noen av bøkene hennes, var det fint lite jeg visste.

The Age of Innocence minnet meg med en gang jeg begynte å lese om Jane Austen. Ikke at skrivemåten er lik, men boka starter med det samme fokuset på et samfunn strengt opptatt av sosiale regler og hva det sømmer seg å gjøre, fortalt av en stemme som helt klart ikke har disse reglene internalisert og beskriver det hele med tørr sarkasme.

She sang, of course, "M'ama!" and not "he loves me," since an unalterable and unquestioned law of the musical world required that the German text of French operas sung by Swedish artists should be translated into Italian for the clearer understanding of English-speaking audiences. (s. 23)

Når boka begynner møter vi Newland Archer, en ung mann fra en innflytelsesrik familie i 1870-tallets New York. Han er nylig forlovet med May Welland, vakker ung pike fra like innflytelsesrik familie, men forlovelsen er så fersk at den ikke en gang er offentliggjort enda. De er i operaen og Newland betrakter stjålent sin vakre fangst fra der han sitter på sin balkong. Resten av fintfolket er imidlertid mest opptatt av dagens store snakkis: Mays familie har tatt med Ellen Olenska i operaen, Mays skandaliserte kusine som har rømt fra et ulykkelig ekteskap med en europeisk greve. Alle sosiale spilleregler tilsier at grevinne Olenska burde ha vært gjemt bort i all hemmelighet hjemme, ikke vist frem i full offentlighet på denne måten.

Det er ingen stor spoiler å si at Newland Archer faller for grevinne Olenska, og blir dratt mellom følelsene han har for henne og plikten han har overfor May. Spenningen i romanen ligger i dette feltet mellom plikt og vilje, mellom det som er forventet av en og det man selv kunne ønske seg. Likevel er ikke dette først og fremst en kjærlighetshistorie. Vel så viktig er portrettet Wharton tegner opp av 1870-tallets New York-elite, de sosiale spillereglene og normene som virker sterkt begrensende på individenes spillerom, kanskje spesielt for kvinnene. Kontrasten mellom den vakre og veloppdratte May Welland og den karismatiske og uortodokse Ellen Olenska peker frem mot en kvinnerolle i endring som nok var blitt langt mer fremtredende på Whartons egen tid. Newland er oppdratt til å følge konvensjonen og gifte seg med en kvinne som May som er perfekt kondisjonert til å fylle rollen som sosietetsfrue, men han har ingen illusjoner om at dette samlivet vil være intellektuelt stimulerende for hans del. I motsetning er Ellen en kompetent samtalepartner som har brutt ut av normene og som vil kunne tilby Newland et liv helt utenfor alt han har trodd han ville få oppleve.

Noe av det som imponerte meg mest med denne romanen er hvordan Wharton greier å gi oss et solid innblikk i situasjonen til både May og Ellen på tross av at synsvinkelen helt og holdent ligger hos Newland. De fremstår begge som individer med egne ønsker og ambisjoner, noe som er tydelig for meg som leser selv om Newland selv ikke alltid er klar over det. Selv May, som i starten fremstår ganske stakkarslig og sart i Newlands omtale, har innen romanen er over vokst frem som karakter til noe langt mer enn det Newland selv er villig til å tilskrive henne.

Mitt første møte med Edith Wharton ble med andre ord en suksess. Jeg har House of Mirth også stående i bokhylla, og har planer om å plukke frem den om ikke altfor lenge. For øvrig kan jeg si at sammenligningen med Jane Austin forsvant ganske fort, situasjonen, problemstillingene og ikke minst løsningen skiller seg veldig fra det jeg har lest av Austens romaner. Det de to deler, er humoren og evnen til å skildre komplekse sosiale mønstre. Og at både Austen og The Age of Innocence egner seg som filmatiserte kostymedramaer.