Aprils tema i bokhyllelesingen hos Boktanker var middelalderverker, og mens mange andre valgte å tolke dette som en bok med handling fra middelalderen, var jeg ambisiøs og tok oppfordringen bokstavelig. Mitt valg var Giovanni Boccaccios Dekameronen - i hvert fall halvparten av den siden min norske oversettelse er delt i to bøker.
Dekameronen sies å være for italiensk prosa det Dantes 'Den gudommelige komedie' er for poesien - utover det var det egentlig lite jeg visste før jeg begynte å lese. Handlingen er lagt til Venezia i 1348 når pesten herjer i byen. Ti venner rømmer ut på landet der de håper å unnvike sykdommen, og i ti dager forteller de hverandre historier, den første dagen forteller alle fritt mens de resterende ni dagene har hvert sitt tema.
Jeg så for meg at dette skulle være ganske tungleste saker: Ikke bare er boka skrevet i middelalderen - min oversettelse er i tillegg på relativt kronglete nynorsk. Riktignok var innledningen i overkant formell, men så fort jeg kom til selve fortellingene ble stilen brått mer muntlig og faktisk ganske lettlest. Og fortellingene er morsomme - gjerne på bekostning av presteskap og mektige menn. Her er det munker med svin på skogen (eller frøkener på kammerset om du vil), grådige prester og umoralske rikinger. Det settes pris på kjappe replikker og mennesker som kan lure seg ut av vanskelige situasjoner, og den ene historien overgår den andre.
Dette var rett og slett underholdende saker, det eneste jeg hadde å utsette på boka var at det ble litt repetetivt å lese mye om gangen. Jeg bestemte meg derfor for å ta tida til hjelp og lese boka en historie eller to i slengen. Jeg kommer med andre ord til å holde på en stund, men det gjør ingenting. Noen bøker gjør seg best på den måten, og dette er definitivt en av dem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar