Samlesing: Morten A. Strøksnes på reisefot

Juni er nesten over, og alle innleggene jeg skulle skrive i forbindelse med samlesingen av Morten A. Strøksnes' Havboka har uteblitt. Ok, alle innlegg har uteblitt, motivasjonen for å skrive noe som helst har vært mangelvare. Men jeg klamrer meg til ordet 'nesten' og slår fast at kalenderen fremdeles viser juni.

Havboka var en av de få norske bøkene jeg virkelig likte fra i fjor, og jeg hadde tenkt å lese den på nytt denne måneden. Så langt har jeg aldri kommet, men jeg har i stedet lest to andre av Strøksnes bøker, begge reiseskildringer. I Automobil - Gjennom Europas bakgård fra 2005 kjøper en nygift Strøksnes en gammel bil og kjører gjennom Øst-Europa sammen med kona Rita. I Tequiladagbøkene - Gjennom Sierra Madre fra 2012 reiser Strøksnes alene på kryss og tvers av Sierra Madre-fjellene i Mexico. 

Jeg kjenner igjen formen i disse fra å ha lest Havboka. I alle tre har bøkene en ramme som gir teksten retning, mens resten fylles ut av forskjellige anekdoter, refleksjoner og tankerekker. I Havboka er rammen jakten på håkjerringa, i de to andre er de selve reisen fra begynnelse til slutt som har denne funksjonen. Det er en form jeg synes fungerer aller best i Havboka, mye fordi Strøksnes her har gitt seg selv et bokstavelig talt uutømmelig tema og reflektere rundt, og jeg dras inn i alle de snurrige faktaopplysningene og språket det hele er fortalt i. I reiseskildringene er han mer bundet opp av den faktiske reiseruten, men på sitt beste gir også disse bøkene meg mye å tenke på.

Jeg likte begge reiseskildringene også, bare ikke like betingelsesløst som jeg likte Havboka. I Automobil følger vi Morten og Rita i bil gjennom Øst-Europa, og det er spennende å høre om reiser gjennom steder som pent sagt må sies å befinne seg utenfor den best opptråkkede turistløypa. Underveis får vi høre mye om europeisk historie og kultur, om utviklingen av privatbilismen og om biljøring generelt. Rita er gjennom boka en veldig vag skikkelse, hvis hovedoppgave stort sett er å synge karaoke i alle byene de besøker, mens Morten farter rundt og møter mennesker han kjenner eller er blitt introdusert for av felles kjente. En ting som irriterte meg underveis, var den stadige insisteringen på hvor farlig denne turen var, noe jeg aldri helt kjøpte. Særlig siden ingen av situasjonene som skildres i teksten opplevdes for meg som særlig truende. Kanskje spiller det inn at boka kom ut for 11 år siden, at mye er endret siden da, men jeg vil tro deler av strekningen ville vært mer farlig i dag enn i 2005, ikke mindre.

I Tequiladagbøkene er imidlertid faren reell, men jeg opplever den likevel som langt mer neddempet. Strøksnes beveger seg her i territoriet til krigene narkobander, og selv om volden disse narkokrigene leder til er viet stor plass i teksten, er det ikke samme fokus her på at forfatteren selv er i fare. I store deler av boka beveger han seg i fotsporene til den norske oppdageren Carl Lumholtz som reiste rundt i de samme fjellene på 1890-tallet, og Strøksnes setter gjentatte ganger sine egne opplevelser opp mot sitater fra Lumholts beskrivelser av sitt besøk. Dette er med på å gi teksten dybde. Strøksnes viser hvor lite som har endret seg på over 100 år for urbefolkningen som fremdeles lever et tradisjonelt liv i fjellene, men samtidig også hva som likevel er endret. Strøksnes styrke er at han får innpass, han kommer tett på mennesker og får på den måten tilgang til deres historier. Det er dette som gjør teksten levende og meg interessert.

Om jeg høres litt lunken ut til disse bøkene, tror jeg det først og fremst er et spørmsål om rekkefølge. Hadde jeg lest disse før Havboka, ville jeg vist større begeistring. Men siden jeg har lest Havboka først, med alle forventninger det har skapt hos meg, ble begge disse en liten nedtur i forhold. Først og fremst synes jeg Havboka er langt bedre språklig enn begge disse bøkene, men deler skyldes nok også at jeg var mer interessert i å lese om havet enn reiseskildringer fra ulike deler av verden. Men jeg anbefaler gjerne begge disse også, spesielt om du er glad i å reise. Enten fysisk, eller om du foretrekker å gjøre det gjennom tekst slik flyskrekken min tvinger meg til å gjøre.

Månedsoppsummering mai

Mai var over nesten før jeg merket den hadde begynt, men jeg rakk i hvert fall lese én tegneserie og seks bøker før kalenderen viser juni. I tillegg fikk jeg med meg tra dager på litteraturfestival på Lillehammer, så alt i alt en god, litterær måned.

Jeg begynner med lista, først som sist:

• Bjørn Ingvaldsen - Far din
• Hilary Mantel - The Assasination of Margaret Thatcher 
• David Mitchell - Cloud Atlas  
• Bjarte Breiteig - Den andre viljen: Essays 
• Charlotte Brontë - Jane Eyre 
• Joe Abercrombie - Sharp Ends 
• Brian K. Vaughan, Cliff Chiang, Matt Wilson - Papergirls Vol. 1

Fem på engelsk, to på norsk. To kvinnelige forfattere, resten menn. To novellesamlinger, to romaner, en essaysamling, en barnebok og en tegneserie. Det tror jeg var all telling før vi kommer til kryssene.

Papergirls kjøpte jeg fordi jeg hørte så mye bra om den, men selv var jeg langt fra overbevist. Fire unge jenter leverer aviser morgenen etter Halloween 1988, men det viser seg at ikke alle merkelige skapninger de møter er mennesker i kostyme. Aliens eller tidsreiser, det hele var litt utydelig og for meg ble denne rett og slett for merkelig til at jeg kommer til å fortsette.

Sharp Ends er en novellesamling fra samme universet som First Law trilogien og de tre frittstående bøkene som kommer etter. Jeg likte den, men anbefaler ikke denne som en start om du ikke har lest noe av Joe Abercrombie tidligere. Det jeg likte er nettopp hvordan den utvider perspektivet fra de andre bøkene og gir meg mer informasjon om personer og hendelser jeg ble kjent med der. Strengt tatt er det bare én novelle jeg synes står godt nok på egne ben til å leses frittstående, men det er mulig jeg da undervurderer andre lesere.

Jane Eyre er klassikeren jeg var 100% sikker på jeg hadde lest som tenåring, men da har jeg i så fall glemt absolutt alt. Denne har jeg som kjent som mål å lese tre ganger i løpet av året, så den skal få sitt eget innlegg.

Den andre viljen skal også få sitt eget innlegg, det er ei bok jeg føler jeg har mye å si om. Kort fortalt: Jeg likte den ikke, men er usikker på om det skyldes meg eller boka.

Cloud Atlas hadde jeg planer om å være ferdig med før Lillehammer, men ble i stedet ferdig den dagen jeg kom hjem. En bok det er klin umulig å fortelle hva handler om, men kan si så mye som at det er seks ulike synsvinkler fra seks ulike steder og seks ulike tidsperioder skrevet i seks ulike sjangre. Forvirret? Det er bare naturlig. Om du gir de ulike synsvinklene nummer kommer de i denne rekkefølgen i boka: 1 2 3 4 5 6 5 4 3 2 1, og alle historiene er knyttet sammen ved at hovedpersonen i den ene historien på en eller annen måte får tilgang til den foregående historien. Jeg er imponert over strukturen, imponert over hvor ulike fortellerstemmene er og greide fint motivere meg til å komme gjennom de litt mer enn 500 sidene. Men de forskjellige historiene fenget meg ikke nok til at dette ble en umiddelbar favorittbok.

The Assasination of Margaret Thatcher er månedens valg for bokhyllelesingen, og skal derfor også få sitt eget innlegg. Kortversjonen: Denne synes jeg rett og slett var kjedelig. En stor nedtur ettersom de to Mantel-bøkene jeg har lest fra før er blant mine absolutte favorittbøker.

Far din er en barnebok om en ung gutt som en dag kommer hjem fra fotballtrening og får livet snudd på hodet når faren arresteres for en rekke innbrudd i deres eget nabolag. Trist og fin og min favoritt blant de norske 2016 bøkene jeg har lest så langt. Jeg skal skrive mer om denne også.

Til slutt, månedens måloppnåelse:
Jane Eyre gir kryss for å være seg selv og for å ha stått i hylla før 2016. (Egentlig også for å være 1001-bok, men siden jeg trodde jeg hadde lest den, har jeg allerede telt det krysset tidligere.)
Den andre viljen er både en essaysamling og en norsk bok fra 2016.
Cloud Atlas er 1001-bok og sto i hylla før 2016 begynte.
Far din er norsk 2016 bok.
Til sammen syv nye kryss, og den oppdaterte lista ser da slik ut:

• 1/3 ganger har jeg lest Jane Eyre av Charlotte Brontë
• 1/6 bøker skrevet av Doris Lessing
• 2/5 essaysamlinger
• 8/25 bøker off the shelf (det vil si som sto i hylla per 31.12.15)
• 5/12 bøker på 1001-lista
• 2/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 6/20 norske bøker utgitt i 2016

Samlesing: Morten Strøksnes - Havboka

Vi er kommet til juni og det er tid for samlesning av boka med prisens beste undertittel:
Havboka - eller Kunsten å fange en kjemepehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider.

Det er ikke bare vi bokblogggere som har likt denne. Kritikerne har også vært over seg av begeistring, og Havboka vant både Brageprisen og Kritikerprisen for sakprosasjangeren i 2015. Om den i tillegg får Bokbloggerprisen får vi altså ikke vite før 3. september.

Bokas ytre handling oppsummeres treffende i tittelen. Vi følger to menn i gummibåt på havet mens de prøver å få en hai på kroken. Men så handler boka egentlig om alt det andre. Strøksnes leser, tenker og forteller om havet. Om hva menneskeheten har tenkt og sagt om havet gjennom tidene, om hva som bor der, om kreftene som finnes der. Stilen er anekdotisk og hopper fra det ene til det andre, og du rekker aldri bli lei av en tankerekke før du dras med i den neste.

I løpet av måneden har jeg planer om å skrive om noen av de andre bøkene Strøksnes har utgitt. Jeg har allerede lest Automobil, og er nå i gang med Tequiladagbøkene. Om jeg får tid har jeg også tenkt å lese Et mord i Kongo, og er jeg virkelig flink, tar jeg også Havboka i reprise.

Jeg vet mange allerede har lest boka, men oppfordrer alle som ikke har gjort det til å lese den nå i juni. Legg igjen lenke til innlegg på Bokbloggerprisens side slik at vi kan finne alle innlegg på samme sted, og les og kommenter hos hverandre.

God samlesing!