Samlesing: Morten A. Strøksnes på reisefot

Juni er nesten over, og alle innleggene jeg skulle skrive i forbindelse med samlesingen av Morten A. Strøksnes' Havboka har uteblitt. Ok, alle innlegg har uteblitt, motivasjonen for å skrive noe som helst har vært mangelvare. Men jeg klamrer meg til ordet 'nesten' og slår fast at kalenderen fremdeles viser juni.

Havboka var en av de få norske bøkene jeg virkelig likte fra i fjor, og jeg hadde tenkt å lese den på nytt denne måneden. Så langt har jeg aldri kommet, men jeg har i stedet lest to andre av Strøksnes bøker, begge reiseskildringer. I Automobil - Gjennom Europas bakgård fra 2005 kjøper en nygift Strøksnes en gammel bil og kjører gjennom Øst-Europa sammen med kona Rita. I Tequiladagbøkene - Gjennom Sierra Madre fra 2012 reiser Strøksnes alene på kryss og tvers av Sierra Madre-fjellene i Mexico. 

Jeg kjenner igjen formen i disse fra å ha lest Havboka. I alle tre har bøkene en ramme som gir teksten retning, mens resten fylles ut av forskjellige anekdoter, refleksjoner og tankerekker. I Havboka er rammen jakten på håkjerringa, i de to andre er de selve reisen fra begynnelse til slutt som har denne funksjonen. Det er en form jeg synes fungerer aller best i Havboka, mye fordi Strøksnes her har gitt seg selv et bokstavelig talt uutømmelig tema og reflektere rundt, og jeg dras inn i alle de snurrige faktaopplysningene og språket det hele er fortalt i. I reiseskildringene er han mer bundet opp av den faktiske reiseruten, men på sitt beste gir også disse bøkene meg mye å tenke på.

Jeg likte begge reiseskildringene også, bare ikke like betingelsesløst som jeg likte Havboka. I Automobil følger vi Morten og Rita i bil gjennom Øst-Europa, og det er spennende å høre om reiser gjennom steder som pent sagt må sies å befinne seg utenfor den best opptråkkede turistløypa. Underveis får vi høre mye om europeisk historie og kultur, om utviklingen av privatbilismen og om biljøring generelt. Rita er gjennom boka en veldig vag skikkelse, hvis hovedoppgave stort sett er å synge karaoke i alle byene de besøker, mens Morten farter rundt og møter mennesker han kjenner eller er blitt introdusert for av felles kjente. En ting som irriterte meg underveis, var den stadige insisteringen på hvor farlig denne turen var, noe jeg aldri helt kjøpte. Særlig siden ingen av situasjonene som skildres i teksten opplevdes for meg som særlig truende. Kanskje spiller det inn at boka kom ut for 11 år siden, at mye er endret siden da, men jeg vil tro deler av strekningen ville vært mer farlig i dag enn i 2005, ikke mindre.

I Tequiladagbøkene er imidlertid faren reell, men jeg opplever den likevel som langt mer neddempet. Strøksnes beveger seg her i territoriet til krigene narkobander, og selv om volden disse narkokrigene leder til er viet stor plass i teksten, er det ikke samme fokus her på at forfatteren selv er i fare. I store deler av boka beveger han seg i fotsporene til den norske oppdageren Carl Lumholtz som reiste rundt i de samme fjellene på 1890-tallet, og Strøksnes setter gjentatte ganger sine egne opplevelser opp mot sitater fra Lumholts beskrivelser av sitt besøk. Dette er med på å gi teksten dybde. Strøksnes viser hvor lite som har endret seg på over 100 år for urbefolkningen som fremdeles lever et tradisjonelt liv i fjellene, men samtidig også hva som likevel er endret. Strøksnes styrke er at han får innpass, han kommer tett på mennesker og får på den måten tilgang til deres historier. Det er dette som gjør teksten levende og meg interessert.

Om jeg høres litt lunken ut til disse bøkene, tror jeg det først og fremst er et spørmsål om rekkefølge. Hadde jeg lest disse før Havboka, ville jeg vist større begeistring. Men siden jeg har lest Havboka først, med alle forventninger det har skapt hos meg, ble begge disse en liten nedtur i forhold. Først og fremst synes jeg Havboka er langt bedre språklig enn begge disse bøkene, men deler skyldes nok også at jeg var mer interessert i å lese om havet enn reiseskildringer fra ulike deler av verden. Men jeg anbefaler gjerne begge disse også, spesielt om du er glad i å reise. Enten fysisk, eller om du foretrekker å gjøre det gjennom tekst slik flyskrekken min tvinger meg til å gjøre.