Norsk på norsk #2

Bokhøsten er i gang, og tradisjonen tro er jeg klar for en høst med spesielt fokus på norske bøker med tanke på Bokbloggerprisen 2016.

Men før bokhøsten kommer skikkelig i gang for min del, trenger jeg komme ajour med bokvåren. Jeg har så langt lest åtte norske 2016-bøker, og skrevet om fire av dem. I dag har jeg planer om å skrive veldig kort om to til. Dette er som kjent min taktikk for å få sagt i hvert fall noe om alle bøkene jeg leser som kan nomineres til neste års pris.

Bjørn Ingvaldsen - Far din

Jeg leste Ingvaldsens Tryllemannen i 2014, og likte godt hvordan Ingvaldsen skrev en barnebok som kunne leses på to helt forskjellige nivåer som barn og som voksen. Med Far din er det litt på samme måte, selv om det kanskje er litt mindre sprik mellom de to lesningene denne gangen. I boka møter vi en ung gutt som er akkurat som alle de andre i klassen. Helt til han en dag kommer hjem fra fotballtrening og ser faren sin fraktes vekk av politiet. Det viser seg at faren er en tyv. Han har stått bak mange innbrudd i nabolaget, og har stjålet fra både naboer og kollegaer. Boka handler om hvordan både mora og gutten blir utstøtte i lokalsamfunnet, hvordan farens handlinger smitter over på dem. Dette kunne fort blitt melodramatisk, men Ingvaldsen skildrer det hele i et enkelt, hverdagslig språk som bringer fortellingen ned på jorda og gjør opplevelsen av det hele så utrolig mye sårere å lese om. Av de norske bøkene jeg har lest så langt i år, er dette så langt min favoritt.

Ida Jackson - Danielle
Jeg leste alle Ida Jacksons tidligere bøker som forberedelse til å intervjue henne under utdelingen av Bokbloggerprisen i fjor, og har for lenge siden konkludert med at jeg liker måten hun skriver bøker på. Danielle skiller seg fra de andre ved å være en ungdomsroman, men jeg liker det fremdeles.
I Danielle møter vi en hovedperson som er ganske tøff i trynet. Danielle vil bli kunstner og ser på alt som en sjanse til å drive med installasjonskunst. Hun har hatt en kjæreste som er noen år eldre enn seg, men det er slutt rett før boka begynner og Danielle innser at alle vennene hennes egentlig er hans venner. Dette fører henne via noen omveier inn i et nytt miljø, en gjeng som er aktive i Rød Ungdom - et miljø Ida Jackson selv kjenner godt fra sin tid i ungdomspartiet. Det jeg likte med denne boka var Danielles stemme som er det som bærer teksten fremover. Hun er ekstremt seriøs på det hun driver med, samtidig som hun er lite selvhøytidelig. Hun elsker oppmerksomhet, og blir av andre sett på som useriøs, men selv føler hun seg misforstått. Det er et sinne, en rastløshet og en energi i hennes fortellerstemme som driver teksten fremover - og det trenger boka, for plottet er ikke like sterkt. Ei bok jeg tror ungdom kan kjenne seg igjen i, selv om Danielle kanskje er mer ekstrem i sine veivalg enn mange som vil lese om henne.