I dag åpner nominasjonen til Bokbloggerprisen 2016, og det er på tide å oppsummere hva jeg har lest av aktuelle kandidater gjennom året. Jeg har to bøker jeg per i dag er halvveis i, men som jeg har planer om å fullføre innen nominasjonsfristen går ut 7. januar. Om jeg teller med de to, ender jeg på 24 aktuelle kandidater.
Det jeg er mest fornøyd med i år er at jeg har lest ganske variert når det gjelder norske bøker. Tradisjonelt har jeg lest en overvekt av romaner, mens jeg i 2016 har lest flere ulike sjangre. Jeg tror det har vært viktig for at lesingen fremdeles skulle fremstå lystbetont. Ekstra gøy er det at jeg i år faktisk har lest like mange diktsamlinger som romaner. Det hadde jeg ikke trodd da året startet, og er noe jeg planlegger å ta med meg inn i 2017. Resultatet av dette er at jeg i år sitter med motsatt utfordring av hva jeg har hatt tidligere når jeg skal finne ut hva jeg skal nominere. Jeg har seks kandidater i romanklassen, men hele 18 i åpen klasse.
En annen ting jeg er fornøyd med i år er at jeg i veldig stor grad har styrt min egen lesing. Bare to av de leste bøkene er anmeldereksemplarer (Ivo de Figueiredo og Sverre Henmo). Resten har jeg enten lånt av venner, lånt på biblioteket eller kjøpt selv. 2016 har vært det virkelige gjennombruddsåret for min del for å lese bøker på eBokBib, og veldig mye av det nye norske er valgt ut derfra.
Det jeg ikke er spesielt fornøyd med er at jeg bare har skrevet skikkelige innlegg om to av bøkene. Det får være et nyttårsforsett å bli bedre på det i 2017. Det er dessuten mange bøker jeg hadde planer om å lese innen året var omme som jeg aldri rakk, i all hovedsak romaner. Her får jeg satse på at mine medbloggere sorterer ut det beste av det beste til meg, og at jeg har gode ting i vente under samlesingen i 2017.
Men, nok innledende pjatt. Her kommer oversikten over bøkene jeg har lest, sortert per sjanger og i rekkefølgen de er lest.
Romaner
Jeg har kanskje lest færre norske romaner enn jeg pleier i år, men til gjengjeld har jeg likt alle sammen. Det er ingen på denne lista jeg hadde blitt veldig misfornøyd om vant prisen når den skal deles ut i september.
Likevel er det to i dette utvalget som skiller seg ut for meg.
Jane Ashlands gradvise forsvinning synes jeg var en gjennomført god roman som hadde alt på plass: språk, oppbygging og en historie å fortelle. Den andre er
For øvrig mener jeg Karthago bør ødelegges som jeg så langt bare er halvveis i, men som traff et savn i meg jeg ikke visste jeg hadde. Boka foregår nemlig i Drammen, og umiddelbart da jeg begynte å lese følte jeg meg
hjemme i teksten på en måte jeg aldri har opplevd å være før. Alle stedsangivelser gir plutselig helt sylskarpe bilder fordi det som skildres er steder jeg kjenner godt, noe som har fått meg til å innse at dette faktisk må være den første boka jeg har lest med handling lagt til Drammen. I tillegg er den skrevet i et muntlig språk som er språket jeg er vokst opp med. Mer om denne kommer når jeg faktisk har lest ferdig.
Novellesamlinger
Jeg har hørt flere si at 2016 har vært novellesamlingenes år, men selv synes jeg mitt utvalg har vært litt mer varierende.
Alle mine demoner er den eneste jeg har skrevet om, og er helt klart den jeg har likt
minst av de fem jeg har fullført. I tillegg har jeg begynt på et par andre der jeg ikke har greid å holde interessen oppe lenge nok til å komme gjennom alle novellene.
Sant nok leste jeg tidlig i året, og den kan ikke ha gjort all verdens til inntrykk for jeg husker veldig lite av hva den handlet om.
Draumeskriver var svært godt skrevet, men ikke noveller som passet min smak. Jeg har en tendens til å begynne å skumme bøker når det kommer drømmesekvenser, og her er en hel novellesamling bygget på dem.
De to siste likte jeg godt.
Arbeidsnever er en samling noveller om unge menn på Sørlandet som har hoppet av utdanningskarusellen og nå jobber i diverse fysiske yrker. I denne samlingen kommer vi tett innpå hverdagen deres, hver og en med sine små eller store problemer, og jeg likte det å lese om denne gruppen unge menn som kanskje ikke er de vi ser mest av i norske bøker. Novellene er lavmælte og nære, og jeg likte veldig godt stemningen i dem. Favoritten er likevel
Historier om trøst, og da aller mest på grunn av den første novellen i samlingen som jeg syntes var glimrende. Her møter vi en ung jente i et fremmed land og en begynnende start på et forhold med en lokal mann. Skildringen av maktbalansen mellom de to er ubehagelig og vanskelig og sette fingeren på, og denne ene novellen er faktisk noe av det aller beste jeg har lest i år.
Diktsamlinger
- Helene Guåker - Kanskje det er hjertet
- Dan Aleksander Andersen - Flaggtale
- Eivind Hofstad Evjemo - Kvelningsminner
- Gro Dahle - Søster
- Ylva Ambrosia Wærenskjold - Syv somre og femten vintre
- Ruth Lillegraven - Sigd
At diktsamlinger i det hele tatt kan være en kategori på lista mi er nytt i 2016, og jeg skal ikke påstå at jeg har noen ekspertise til å vurdere kvalitet her.
Det jeg imidlertid kan si noe om er hvilken av disse det ga meg noe spesielt å lese, og da er det tre titler som skiller seg ut: Søster var en intens leseopplevelse der Gro Dahle nærmest forsøker å mane frem søsteren hun ikke har fordi hun kjenner tyngden av å skulle stå alene som barn når rollene er i ferd med å snu og det er hennes tur til å ta vare på sin egen mor. Dette er en grov forenkling av alle diktene i samlingen, men den følelsen som gjorde dypest inntrykk på meg da jeg leste. Sigd er fortellingen om odelsgutten som må selge gården på grunn av sykdom og i stedet finner bøkene. Lillegravens dikt er fortellende og følger et narrativ, noe som gjør dem lettere å få tak i for en uerfaren leser som meg, og jeg likte historien. Favoritten blant diktsamlingene er likevel Flaggtale av Dan Aleksander Andersen som er en langt mer politisk utgivelse, og ga meg tidvis vondt i magen med sitt skråblikk på velferdsstaten Norge som jeg opplevde langt sterkere enn mange romaner som har forsøkt gjøre det samme.
Non-fiction
- Bjarte Breiteig - Den andre viljen: Essays
- Ivo de Figueiredo - En fremmed ved mitt bord
- Åsne Seierstad - To søstre
Jeg hadde et mål om å lese flere essaysamlinger i 2016, og hoppet på
Den andre viljen i starten av året med store forventninger. Essayene i denne samlingen dreier rundt litteratur, film og kunst, noe jeg trodde skulle interessere meg. Men nei, dette endte i stedet opp som en av bøkene som har irritert meg mest i løpet av året. Det er ikke nødvendigvis fordi boka er dårlig, det handler om at den representerer en måte å skrive om særlig litteratur på som bare gjør meg sint. Boka åpner med å forsvare litteraturens plass ved å si at den kan si det som ikke kan sies med ord. Så er resten av boka et forsøk på å fortelle akkurat hva litteraturen sier likevel på en måte som mest av alt handler om å vise hvor smart forfatteren er og der
opplevelsen av litteratur er helt borte. Igjen, det kan godt være at denne boka er god innenfor sin sjanger. Mitt problem er at jeg ikke liker sjangeren.
De to andre liker jeg.
En fremmed ved mitt bord skildrer de Figueiredos søken etter en far han har brutt kontakten med. Ikke ved å oppsøke faren som fremdeles lever, men i stedet ved å opptre som historiker og gå gjennom farens familehistorie gjennom annenhåndskilder og besøke stedene faren vokste opp. Gjennom dette får forfatteren både sagt mye om tilhørighet, og også fortalt en del av engelsk kolonihistorie som i hvert fall jeg ikke visste mye om fra før.
To søstre har jeg foreløpig lest for lite av til å si mye om, annet enn at jeg liker måten Seierstad kommer tett på og forteller historien tilsynelatende fra innsiden. Jeg vet at nettopp dette er det hun ofte har fått kritikk for, men jeg har likt det i alle bøkene henens tidligere, og jeg fortsetter å like det her.
Barn og ungdom
- Bjørn Ingvaldsen - Far din
- Ida Jackson - Danielle
- Svein Henmo - Det er bare kjærlighet
- Heidi Sævareid - Slagside
I denne kategorien har det også vært en delt opplevelse i år.
Det er bare kjærlighet var en bok som ble sendt ut til mange bloggere. Jeg takket opprinnelig nei, men forlaget insisterte på at var det én ungdomsbok jeg
måtte lese i år var det denne. Etter å ha lest den er jeg dypt og inderlig uenig. Jeg synes karakterene var endimensjonale, plottet var tamt og blikket jentene i denne boka blir sett med ekstremt problematisk. Jeg er veldig glad jeg ikke leste denne da jeg var i målgruppealderen, den ville ødelagt den lille selvtilliten jeg hadde greid å skrape sammen på det tidspunktet. Bokas budskap til jenter som meg var nemlig at jenter som er
a) ikke penest i klassen og
b) høyere enn guttene i klassen
egentlig mest av alt er
ekle. Det var jeg allerede ganske god til å fortelle meg selv da jeg var 13. En bok som bekreftet mine verste mistanker er jeg glad jeg leste først som 35.
De tre andre likte jeg, men jeg synes det er vanskelig å rangere dem fordi de er så forskjellige. Det jeg liker med både
Danielle og
Slagside er fortellerstemmen. Her møter vi jenter som skiller seg ut og gjør det de liker selv om det betyr at de blir annerledes. Jeg tror likevel det er
Far din som ender opp som favoritt i denne klassen, en historie om en ung gutt som får livet snudd på hodet da faren blir tatt for en rekke tyverier i deres eget nabolag. En sterk historie om urettferdigheten i å måtte betale for noen andres feil.
