Victoria Durnak - Stockholm sier

Tittel: Stockholm sier
Sjanger: Diktsamling
Forlag: Flamme
Utgitt: 2010
Sidetall: 110 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Norsk

Temaet i Heddas bokhyllelesing i mai er å lese et skuespill eller ei diktsamling. Siden jeg har et uttalt mål om å lese mer dikt i år, var det åpenbart hvilken sjanger jeg skulle velge. På tross av hundrevis av uleste bøker i bokhyllene, må jeg innrømme at ikke veldig mange av dem er lyrikk. Men noen er det, og av dem valgte jeg meg Stockholm sier av Victoria Durnak som jeg kjøpte i fjor.

Denne samlingen befinner seg trygt og godt innenfor det jeg har kommet fram til at er min foreløpige komfortsone i sjangeren: Dette er fortellende lyrikk der alle diktene henger sammen til én historie, og språket er ganske rett frem. I teksten møter vi ei ung jente som flytter alene fra Oslo til Stockholm, og vi er med henne mens hun blir kjent med den nye byen og menneskene i den.

i en by med 818 603 innbyggere
kjenner jeg én
han tar meg med på fest
i en bygning som minner om et sykehus
hvor man kan se rett bort på bakken hvor
man kan stå på ski om vinteren
og bussen kjører i mørket
og jeg aner ikke hvor jeg er
og jeg lærer det svenske ordet for punsj
og alle har kort hår, spør om jeg snakker engelsk
når vi skal hjem lurer ei på
hva vi gjør på søndager i Norge
når butikkene ikke er åpne
jeg bruker å se
hvor mye jeg rekker
å teipe fast i veggen
før det faller ned (s.43)

Først og fremst tenker jeg at denne boka er ung.
Det er perioden det handler om. Den perioden der vennene du har vokst opp med plutselig spres til alle kanter og du befinner deg på et nytt sted helt alene. Du må begynne på nytt med nye mennesker, samtidig som du skal holde ved like kontakten og vennskapet med menneskene som allerede er en del av livet ditt.
(I hvert fall er det det du tror du skal, men i realiteten brytes noen bånd allerede her, uten at du enda er klar over at dere ikke er de unntakene dere tror dere skal være.) Det er perioden der familien eksisterer som en parantes, mens vennene er hele livet ditt. Der pliktene dine kan overses til fordel for øl og høy musikk uten alt for store konsekvenser, og der usikkerheten om hvem du egentlig skal være fremdeles holder deg i et jerngrep.

Jeg likte stemningen boka satt meg i, følelsen av at alle muligheter er åpne, verden liggende for mine føtter. Helt til jeg husker at jeg ikke er 20 år og fersk student lenger, og egentlig er takknemlig for det.

Jeg forstår ikke alt som foregår. Noe føler jeg er skrevet som et nikk til forfatterens venner og at det ikke en gang er meningen at jeg skal forstå det, noe skyldes en form jeg fremdeles ikke er helt fortrolig med. Deler av teksten synes jeg kanskje fremstår i overkant enkel, og jeg tenker at annet enn linjedelingen er det ingenting som forteller meg at dette er lyrikk. Men hva vet vel jeg?

Uansett, Stockholm sier var et hyggelig bekjentskap en solrik lørdag på verandaen. En fin diktsamling for en som meg, som trives best når diktene lener seg tungt på fortellingen.