Patti Smith - M Train

Tittel: M Train

Sjanger: Memoar

Forlag: Bloomsbury

Utgitt: 2015

Sidetall: 253 s.

Kilde: Kjøpt selv

Språk: Engelsk

Mitt eneste forhold til Patti Smith er at jeg har lest og likt Just Kids, den forrige selvbiografien hennes. Det var imidlertid en av de klart beste bøkene jeg leste i 2015, noe som gir en viss forventning foran fortsettelsen. Jeg hadde riktignok hørt at M Train verken var en egentlig fortsettelse av Just Kids, eller var like god som denne, men jeg gledet meg like fullt.

Jeg er i og for seg enig i at M Train ikke er en like god bok som forgjengeren, mest fordi forgjengeren er veldig, veldig god. For meg var det imidlertid snakk om riktig bok til riktig tidspunkt. Etter at min sivile status endret seg i april, har jeg blitt trukket mot bøker som på et eller annet vis dreier seg om det å være alene, og M Train passet perfekt inn i trenden. Det skjer nemlig ikke mye i denne boka. Vi er med Smith mens hun går fra kafe til kafe, drikker kaffe, leser og skriver. Innimellom er hun hjemme sammen med kattene sine, innimellom ligger hun i senga og ser detektivserier på TV, bare unntaksvis hører vi om hennes møter med andre mennesker.

For meg var dette akkurat det jeg ønsket meg. I noen timer kunne jeg leve meg inn i hennes hverdag, late som om det var meg som tilbragte dagene ved stambordet på en kafe, lesende eller skrivende. Det er selvsagt en helt urealistisk dagdrøm. Jeg har ingen royaltysjekker som betaler regningene mens jeg sitter ved et bord og funderer, og det renner ikke inn med tilbud til deltakelse på festivaler og foredrag som kan gi påfyll på kontoen når det trengs. Og hadde det faktisk vært økonomisk mulig, ville jeg fort måttet innse at kafelivet ikke hadde vært for meg likevel. Jeg gir ikke meg selv mange ukene før jeg hadde flydd på veggen. Dessuten er jeg ikke dummere enn at jeg skjønner dette er et redigert utvalg. Teksten dreier seg rundt tanker Smith har mens hun sitter alene. Det betyr ikke at hun aldri gjør noe annet, bare at det sjelden får plass i teksten.

Det er for lenge siden jeg faktisk leste boka til at jeg kan skrive en anmeldelse, så dette får holde:
Patti Smith skriver fremdeles fletta av de fleste. Det er introvert og tidvis stillestående, men ordene hennes har kraft. Hun hopper fram og tilbake i tid, følger innfall og anekdoter, men hun skriver en type tekster som appellerer til meg og får meg til å tenke. Og hun skriver om å skrive og om å lese, hva kan være mer interessant enn det?

I let my coffee run cold and thought about detectives. Partners depend on another's eyes. The one says, tell me what you see. His partner must speak assuredly, not leaving anything out. But a writer has no partner. He has to step back and ask himself - tell me what you see. But since he is telling himself he doesn't have to be perfectly clear, because something inside holds any given missing part - the unclear or partially articulated. I wondered if I would have been a good detective. It kills me to say it, but I don't think so. I'm not the observant type. My eyes seem to roll within. (s. 211)

(Under mottoet bedre sent enn aldri: M Train er mitt bidrag til Ingalills Biosirkel i juni der kriteriet var at personen man leste om skulle være i live per 31.12.16.)