Helga Flatland - En moderne familie
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 239 s.
Kilde: Anmeldereksemplar
Potensiell klasse: Årets roman
Dette er ei av bøkene jeg har gledet meg til å lese i høst, men jeg kan ikke si den helt innfridde forventningene.
Altså, dette er på ingen måte ei dårlig bok. Vi møter søsknene Liv, Ellen og Håkon som på farens 70-årsdag får vite at han og moren har bestemt seg for å skilles. Gjennom kapitler fra alle de tre søsknenes synsvinkler får vi vite både hvordan denne skilsmissen påvirker dem, og hvilke andre problemer de sliter med i hverdagen.
Flatland skriver godt. Språket flyter, det er lett å lese, jeg tror på (de fleste) karakterene hun skriver frem. Når jeg likevel sier at forventningen ikke blir innfridd, er det fordi dette føles som et erketypisk eksempel på hva man kan forvente av en norsk samtidsroman. De indre relasjonene i en familie, deres små og store problemer - jeg har lest det før. Mange ganger. Kanskje ikke akkurat om en 70-årings skilsmisse, men det er likt nok en hver annen skilsmisse til at det ikke gjør noen forskjell.
Jeg hadde også noen andre småproblemer som trakk ned helhetsinntrykket. Jeg skrev over at jeg tror på (de fleste) av karakterene i teksten. Jeg hadde imidlertid problemer med Håkon som omsider får slippe til orde i siste kapittel. Han har noen fikse ideer som danner grunnprinsippet i livet hans som jeg mest av alt syntes ble kunstig. Jeg har også problemer med romankarakterer som later som de ikke er romankarakterer. "Jeg løper mot huset til mamma og pappa. Det er ikke slik at beina løper dit av seg selv, at jeg plutselig befinner meg utenfor et betydningsfullt sted uten å være klar over det, slik jeg har lest og irritert meg over i så mange romaner. (s.98)"
Kort oppsummert kan jeg vel si det på følgende måte: Godt gjennomført, men lite originalt.
Kristin Storrusten - Barsel
Forlag: Tiden
Antall sider: 63 s.
Kilde: eBokBib
Potensiell klasse: Åpen klasse
Når en bokblogger debuterer med diktsamling, og attpåtil omtales som bestselger etter få uker, er det klart jeg måtte lese. Selv om jeg allerede på forhånd hadde en mistanke om at jeg ikke er helt i målgruppa for disse diktene.
Barsel handler, overraskene nok, om barseltiden. Men her er ikke alt fryd og gammen, snarere tvert i mot. Diktene utbasunerer frustrasjonen, slitet og alt det som ikke er en rosa lykkeboble når en ny baby har kommet inn i familien. Det er befriende å lese om babytid som ikke er pakket inn i regnbuer og sukkerspinn, selv om befriende kanskje er helt feil ord å bruke om det som vel egentlig er skildringer av en fødselsdepresjon.
Diktene er ganske rett frem i språkbruken, og alvoret mykes opp av humor som flere ganger fikk meg til å humre. Som når hun sitter fem mintter ekstra i bilen utenfor barnehagen fordi hun ikke orker gå inn riktig enda. Eller når hun innser at noen andre visste best likevel: "du får ikke deg selv + baby / du får alt nytt / uten kvittering, angrerett, åpent kjøp / jeg ville ikke høre på noen / Så da står du her, da / uten å ha hørt på noen / og skjønner at moren din hadde rett"
Jeg er sikker på at dette er veldig gjenkjennelig for alle som har vært gjennom det, og jeg tviler ikke på at dette kan være ei viktig bok for mange som trenger å vite at de ikke er alene om å kjenne det sånn. For meg som hverken har barn eller planer om å få det, er tematikken imidlertid litt mindre interessant. Det sier imidlertid mer om meg enn om teksten.
Agnes Ravatn - Verda er ein skandale
Forlag: Samlaget
Antall sider: 95 s.
Kilde: Anmeldereksemplar
Potensiell klasse: Åpen klasse
Jeg vil gå så langt som til å si at jeg er fan av Agnes Ravatn, særlig som essayist. Det var litt høytidsstemning i heimen da denne boka kom i hus, og jeg sparte den til en lørdag da jeg hadde tid til å sette meg ned og lese hele fra perm til perm uten avbrekk.
Ravatn skriver også bok i barselpermisjon, men hun har et klart prosjekt når hun går inn i den: Sammen med barnefar og baby flytter hun til svigerfamilens gård i Valevåg på Vestlandet der hun skal roe ned og skrive bok, kanskje om samtalene hun har med nabo, forfatterkollega og venn, Einar Økland.
Dette er kanskje ikke banebrytende tekster, men det veies opp for i sjarm, formuleringsevne og selvironi. Jeg smiler meg gjennom side etter side. Noen ganger fordi det er hyggelig, noen ganger fordi det er absurd, noen ganger fordi hun kommer med en treffende beskrivelse jeg ikke hadde forventet meg og noen ganger bare fordi hun evner å le av seg selv. Og når det kommer et helt essay om hvordan hun er på stadig jakt etter den perfekte pennen, er jeg helt solgt. Om jeg ikke helt greier å leve meg inn i barseltidens utfordringer hos Storrusten, er gjenkjennelsen total når Ravatn beskriver jakten på skriveredskaper og det perfekte papiret, og at det rett og slett er umulig å skrive noe som helst før den rette pennen har dukket opp i postkassa.
Og smilet går helt rundt når jeg leser følgende beskrivelse av hvordan en god rollerpenn skal være: "Blir spissen for rund og mild, føler ein seg som Langbein når ein skriv, og innhaldet blir deretter." Man kan ikke skrive god litteratur når man føler seg som Langbein, må vite. Men den rette pennen må ha dukket opp, for denne boka var en fornøyelse å lese. Min klare favoritt blant de norske 2017-bøkene jeg har lest så langt.
