søndag 3. september 2017

Norsk-på-norsk #4

Bokhøsten er i gang, og planen er å lese nok nye norske bøker til at dette resten av året kan bli en månedlig spalte. I august leste jeg tre norske bøker av året, akkurat passe til en samleomtale.


Helga Flatland - En moderne familie

Sjanger: Roman
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 239 s.
Kilde: Anmeldereksemplar
Potensiell klasse: Årets roman

Dette er ei av bøkene jeg har gledet meg til å lese i høst, men jeg kan ikke si den helt innfridde forventningene.

Altså, dette er på ingen måte ei dårlig bok. Vi møter søsknene Liv, Ellen og Håkon som på farens 70-årsdag får vite at han og moren har bestemt seg for å skilles. Gjennom kapitler fra alle de tre søsknenes synsvinkler får vi vite både hvordan denne skilsmissen påvirker dem, og hvilke andre problemer de sliter med i hverdagen.

Flatland skriver godt. Språket flyter, det er lett å lese, jeg tror på (de fleste) karakterene hun skriver frem. Når jeg likevel sier at forventningen ikke blir innfridd, er det fordi dette føles som et erketypisk eksempel på hva man kan forvente av en norsk samtidsroman. De indre relasjonene i en familie, deres små og store problemer - jeg har lest det før. Mange ganger. Kanskje ikke akkurat om en 70-årings skilsmisse, men det er likt nok en hver annen skilsmisse til at det ikke gjør noen forskjell.

Jeg hadde også noen andre småproblemer som trakk ned helhetsinntrykket. Jeg skrev over at jeg tror på (de fleste) av karakterene i teksten. Jeg hadde imidlertid problemer med Håkon som omsider får slippe til orde i siste kapittel. Han har noen fikse ideer som danner grunnprinsippet i livet hans som jeg mest av alt syntes ble kunstig. Jeg har også problemer med romankarakterer som later som de ikke er romankarakterer. "Jeg løper mot huset til mamma og pappa. Det er ikke slik at beina løper dit av seg selv, at jeg plutselig befinner meg utenfor et betydningsfullt sted uten å være klar over det, slik jeg har lest og irritert meg over i så mange romaner. (s.98)"

Kort oppsummert kan jeg vel si det på følgende måte: Godt gjennomført, men lite originalt.


Kristin Storrusten - Barsel

Sjanger: Dikt
Forlag: Tiden
Antall sider: 63 s.
Kilde: eBokBib
Potensiell klasse: Åpen klasse

Når en bokblogger debuterer med diktsamling, og attpåtil omtales som bestselger etter få uker, er det klart jeg måtte lese. Selv om jeg allerede på forhånd hadde en mistanke om at jeg ikke er helt i målgruppa for disse diktene.

Barsel handler, overraskene nok, om barseltiden. Men her er ikke alt fryd og gammen, snarere tvert i mot. Diktene utbasunerer frustrasjonen, slitet og alt det som ikke er en rosa lykkeboble når en ny baby har kommet inn i familien. Det er befriende å lese om babytid som ikke er pakket inn i regnbuer og sukkerspinn, selv om befriende kanskje er helt feil ord å bruke om det som vel egentlig er skildringer av en fødselsdepresjon.

Diktene er ganske rett frem i språkbruken, og alvoret mykes opp av humor som flere ganger fikk meg til å humre. Som når hun sitter fem mintter ekstra i bilen utenfor barnehagen fordi hun ikke orker gå inn riktig enda. Eller når hun innser at noen andre visste best likevel:  "du får ikke deg selv + baby / du får alt nytt / uten kvittering, angrerett, åpent kjøp / jeg ville ikke høre på noen / Så da står du her, da / uten å ha hørt på noen / og skjønner at moren din hadde rett"

Jeg er sikker på at dette er veldig gjenkjennelig for alle som har vært gjennom det, og jeg tviler ikke på at dette kan være ei viktig bok for mange som trenger å vite at de ikke er alene om å kjenne det sånn. For meg som hverken har barn eller planer om å få det, er tematikken imidlertid litt mindre interessant. Det sier imidlertid mer om meg enn om teksten.


Agnes Ravatn - Verda er ein skandale

Sjanger: Essay
Forlag: Samlaget
Antall sider: 95 s.
Kilde: Anmeldereksemplar
Potensiell klasse: Åpen klasse

Jeg vil gå så langt som til å si at jeg er fan av Agnes Ravatn, særlig som essayist. Det var litt høytidsstemning i heimen da denne boka kom i hus, og jeg sparte den til en lørdag da jeg hadde tid til å sette meg ned og lese hele fra perm til perm uten avbrekk.

Ravatn skriver også bok i barselpermisjon, men hun har et klart prosjekt når hun går inn i den: Sammen med barnefar og baby flytter hun til svigerfamilens gård i Valevåg på Vestlandet der hun skal roe ned og skrive bok, kanskje om samtalene hun har med nabo, forfatterkollega og venn, Einar Økland.

Dette er kanskje ikke banebrytende tekster, men det veies opp for i sjarm, formuleringsevne og selvironi. Jeg smiler meg gjennom side etter side. Noen ganger fordi det er hyggelig, noen ganger fordi det er absurd, noen ganger fordi hun kommer med en treffende beskrivelse jeg ikke hadde forventet meg og noen ganger bare fordi hun evner å le av seg selv. Og når det kommer et helt essay om hvordan hun er på stadig jakt etter den perfekte pennen, er jeg helt solgt. Om jeg ikke helt greier å leve meg inn i barseltidens utfordringer hos Storrusten, er gjenkjennelsen total når Ravatn beskriver jakten på skriveredskaper og det perfekte papiret, og at det rett og slett er umulig å skrive noe som helst før den rette pennen har dukket opp i postkassa.

Og smilet går helt rundt når jeg leser følgende beskrivelse av hvordan en god rollerpenn skal være: "Blir spissen for rund og mild, føler ein seg som Langbein når ein skriv, og innhaldet blir deretter." Man kan ikke skrive god litteratur når man føler seg som Langbein, må vite. Men den rette pennen må ha dukket opp, for denne boka var en fornøyelse å lese. Min klare favoritt blant de norske 2017-bøkene jeg har lest så langt.

10 kommentarer:

  1. (til oppsummeringsinnlegget, yay til kryss)

    Satte meg ned i fullt alvor for å skrive norsk samleinnlegg igår (inkl. Ravatn og Flatland), skulle være clean sweep med alt lest i år, men 10 ble for mye, så ble jeg overveldet, og begynte på bookersamleinnlegg istedet der jeg bare har lest 4, men husket på at det jeg nok burde konsentrere meg om forsinket bio istedet, (puh, til innsikt). Poenget: At jeg ville skrevet akkurat det samme som deg, skurr i Flatland, pluss til Ravatn (helt til Anita spurte meg på goodreads hva jeg humret til og jeg ennå ikke har kommet på det, til tross for at jeg leste ut boka forrige natta.) Kommer nok også til å lese Storrusten når det begynner å røyne på.

    Og siden vi leste så likt kan jeg like gjerne utsette noen uker til. Prokrastinering er det jeg har meg stil felles med Ravatn, ja, det liggebordet, det var artig. Ang. Flatland si bok, likte jeg den veldig de første 50 sidene, kanskje helt til synsvinkelen skiftet og jeg innså at den ikke skulle der jeg trodde, eller mer korrekt, den skulle ned i de vanlige tankebanene, og helt enig med broren Haakon, skjønner overhode ikke hvorfor han fikk uttale seg.. alle disse ideene kunne like gjerne kommet fram i dialoger med de andre.

    Forresten, minus til Ravatn, at boka (bøkene) er så korte.

    SvarSlett
    Svar
    1. Herregud for ei skriving. Skrøt av touchmetoden i en annen kommentar, men ser nå at jeg heller burde framhevet at det er noe galt med fingern min. Høyre ringfinger, mulig flis og betennelse, høyre ankel, betent (degenerert) sene. Bør begynne å akseptere at skriftlig skiller jeg overhode ikke mellom MEG og MED. Og jeg er ikke enig med Haakon, men det du skrev om Haakon, ok, nok.

      Slett
    2. ehm, begynne og akseptere,,
      nok, lukker øynene til resten, og skal begynne å skrive med pekefingrene..

      Slett
    3. Ikke det at pekefingre kommer til å gjøre meg bedre på og/å regler, just saying..
      , skal finne meg et annet kommentarfelt nå (sorry)

      Slett
    4. Hahahaha, hvem trenger å diskutere med andre i kommentarfelt når de kan diskutere med seg selv?

      Skummelt å være så enige, hva skal man snakke om da? Betennelser her og der høres ikke bra ut. Har observert på instagram at det er gåturer som gjelder om dagen. Jeg hadde hatt mer sympati om jeg faktisk syntes jogging var morsomt og ikke en variant av frivillig lett tortur jeg prøver å utsette meg for jevnlig igjen.

      Signerer ønsket om lenger bøker fra Ravatn. Evt ny bok hver måned. Kommer vi noen vei med underskriftskampanje?

      Slett
  2. Jeg har hittil bare lest Barsel av disse tre, men de andre står klar for lesing! Har stor sans for begge damene Flatland og Ravatn!I august har jeg nesten bare lest norsk, og det kommer jeg nok til å gjøre i september også. Mye spennende å gripe fatt i!

    SvarSlett
    Svar
    1. Satser på at det blir mer norsk i september på meg også. Har flere linet opp, både som fysiske bøker og på eBokBib, så får vi se hvor langt jeg kommer. Kos deg med bøkene!

      Slett
  3. Jeg har også bare lest Barsel, men de andre to står helt klart på listen over bøker som skal leses i høst. Både Flatland og Ravatn er på listen over mine norske favorittforfattere :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Flatland har jeg bare lest ei bok av før, det er for lite til at hun er en favoritt. Særlig siden jeg var litt lunken til den også. Men Ravatn!

      Slett
  4. Ga Ravatn en 4'er på GoodReads isted, men måtte gire den opp til femmern. Jeg flirer ennå av pennen, og livet uten sosiale media, og hysterisk matlaging med så kortreist mat det går an å få. Jeg kjenner meg SÅ igjen etter å ha flyttet helt på bærtur selv. Jeg får mer selvinnsikt av Ravatn's bøker.

    ...og så heter det vel begynne OG skrive...eller hur der oppe i kommentarfeltet? Konjunksjonen OG som forbinderord mellom to verb i infinitiv? Siden vi nå diskuterer med oss selv, eller...ikke?

    humm humm - jeg får vel bake noen skillingsboller med kortreist mykost på... ta bilder av dem og poste dem på Instagram, for ellers har jeg vel ikke bakt... mener Ravathe - HA HA

    SvarSlett