Biosirkel: Arabella Weir - The Real Me is Thin

Tittel: The Real Me is Thin
Sjanger: Memoar
Forlag: Harper Collins
Utgitt: 2010
Lengde: 4t 19 min
Kilde: Storytel
Språk: Engelsk

Jeg innrømmer det glatt: Noen bøker blir valgt på gyngende grunnlag.

Som for eksempel når man allerede er langt på overtid til biosirkelrunden til Ingalill, har null peiling på hva man skal velge til månedens kategori (mett, som i fløte og sukker), men er for pliktoppfyllende til å hoppe over. (Man har da kryssmål, for pokker!)

Det er da man hvileløst scroller gjennom Storytels biografi-liste og blir overlykkelig når man finner ei bok som er matrelatert og ikke mye over 4 timer lang. Ikke hørt om forfatteren og ikke spesielt interessert i tematikken? Pfft... det er uvesentlig, her skal kryssleses. Evt krysslyttes, om du er av den pirkete typen.

Det er en grunn til at jeg skriver en avhandling om hvordan boka ble valgt ut. Jeg har fint lite å melde om selve boka. Kort oppsummert kunne den bestått av to setninger: "Jeg er feit. Det er foreldrene mine sin skyld." Arabella Weir vokste opp på 60-tallet med to intelligente, men ikke spesielt fintfølende, foreldre. Som niåring fikk hun beskjed ved middagsbordet om at hun var for feit til å spise poteter, de ble forbeholdt søsknene hennes. Etter hvert som foreldrene skilte lag, ble måltidene uregelmessige og ofte av dårlig kvalitet. Arabella svarte med å proppe i seg alt som var tilgjengelig til en hver tid under mottoet - du vet aldri når sjansen byr seg igjen. Hun la på seg mer, og grunnlaget for et liv med matnevroser og jojo-slanking var lagt.

Det er noen skildringer av mat i denne boka som er kostelige, jeg har ikke lest noen andre som har fått kokte poteter og kjøttdeig til å fremstå som en deliktasse før. Men hovedinntrykket er likevel at dette ble tynn suppe. Jeg tviler ikke på at Weirs kroppsnevroser er reelle, men jeg sliter med å forstå hvorfor det skulle være interessant for meg å lese om dem. Særlig etter å ha googlet navnet hennes for å se bilder. Utfra måten hun snakker om seg selv på, trodde jeg hun trengte to seter på bussen, men faktum er at jeg ikke ville tenkt på vekta hennes i to sekunder en gang om jeg møtte henne på gata. Sannsnynligvis kunne vi brukt hverandres klær.

Jeg økte hastigheten på opplesningen fordi tålmodigheten ikke holdt til å høre på dette i fire timer. Kroppsnevroser i smurfestemme var faktisk hakket morsommere, men i bunn og grunn er min anbefaling å finne noe annet å lese enn denne.