N.K. Jemisin - The Broken Earth-trilogien

I løpet av oktober gjorde jeg noe det er lenge siden jeg har gjort sist: Jeg leste en hel fantasy-trilogi i ett jafs. The Fifth Season (2015), The Obelisk Gate (2016) og The Stone Sky (2017) danner tilsammen trilogien The Broken Earth og er skrevet av N.K. Jemisin. En serie det er vel verdt å få med seg om du liker fantasy.

Jeg liker fantasyserier som er komplekse. Serier der jeg føler verden henger på greip, og at mye foregår også utenfor den fortellingen jeg blir fortalt. Jeg liker fantasy med gråsoner, der det ikke er dreier seg om det gode mot det onde, men heller om individer med konkurrerende egeninteresser.Og generelt liker jeg bøker som ikke undervurderer meg som leser. I denne serien føler jeg Jemisin leverer på alle punkter. I tillegg har hun kommet opp med verdensspesifikke banneord - jeg er overbevist!

Jeg vil ikke si mye om bok to og tre fordi spoilers, men mye kan sies med utgangspunkt i den første boka. Vi befinner oss på et kontinent som kalles The Stillness. Et ironisk navn, for kontinentet preges av stor seismisk aktivitet i form av jordskjelv, vulkanutbrudd og tsunamier. Menneskene lever i inngjerdede småsamfunn der alt er basert på at de skal kunne være selvberget gjennom flere år med dårlige avlinger etter eventuelle naturkatastrofer.

I denne verdenen finnes det to typer mennesker: De som er som deg og meg, stills, og såkalte orogenes. Sistnevnte har en spesiell kontakt med jorda og evnen til å forhindre naturkatastrofer. De har imidlertid samtidig evnen til å starte dem, og finner naboene dine ut at du har denne evnen er sjansen stor for at de danner en lynsjemobb og kommer for å ta deg. Den eneste aksepterte utveien for orogenes er å gå gjennom trening i en institusjon som kalles The Fulcrum, der opplæring sørger for at de får kontroll på evnene sine og de kan brukes som verktøy for storsamfunnet. Nøkkelord: verktøy. Ikke deltakere.

I den første boka følger vi tre orogenes på tre ulikte tidspunkt, både i deres liv og i verden for øvrig. Damaya er et barn som akkurat har blitt avslørt som orogene og foreldrene hennes har sperret henne inne i en låve og varslet myndighetene. Syenite er en ung kvinne som har klatret til det fjerde nivået i Fulcrum-treningen, og skal sendes ut på oppdrag til en av byene i området. Og Essun er en tobarnsmor som har greid å skjule sine evner og lever i en by der ingen, ikke en gang ektemannen, vet om evnene hennes. Ja, også lever hun på et tidspunkt der verden er i ferd med å gå under.

Ut fra disse synsvinklene er det klart at min sympati som leser ligger hos orogenes, de utstøtte som i samfunnets lovverk er definert som ikke-mennesker. Men gjennom bøkene er det vanskelig å ikke se saken også fra den andre siden. Jeg skjønner godt hvorfor de "vanlige" menneskene er redd orogenes, jeg mener, hvem ville ikke være redd for naboen om hun kunne ta livet av deg uten å løfte en finger? Hovedpersonene vi følger er ikke bare sympatiske, de gjør ting det er vanskelig å tilgi dem. Jeg liker å få heie på folk der jeg er litt usikker på om de egentlig er helter eller skurker.

Jeg liker også at bøkene ikke undervurderer meg som leser. Her er det bare å henge med i svingene, ingen lange, unaturlige dialoger mellom karakterene som bare er med for å forklare leseren hva som skjer. Jeg liker hvordan karakterene plutselig skjønner hvordan ting henger sammen, og den interne dialogen vi får høre i forbindelse med dette er. "Oh. Oh. Oh." Jeg mener, det er sånn vi faktisk tenker. Og det gir meg som leser mulighet til å finne ut av ting på egenhånd og til å føle meg fantastisk smart når jeg faktisk skjønner det samme som karakteren. Det er godt for egoet.

Og jeg elsker at bok to og tre bare går ut fra at jeg husker hva som har skjedd tidligere og ikke bruker masse tid på å oppsummere tidligere hendelser. Akkurat det er nemlig noe av det som irriterer meg mest når jeg leser serier. Et nærliggende eksempel er Harry Potter, siden jeg akkurat har hørt alle bøkene på lydbok, der JK Rowling stadig lager mystiske innledninger der man liksom ikke skal skjønne hvem det er snakk om, men hallo - hvem starter på bok tre og har ikke fått med seg at Harry Potter er en trollmann?!? Uansett, tilbake til Broken Earth: N.K. Jemisin drar det så langt at den første boka avsluttes i en dialog der en person stiller et spørsmål. Og første gang vi møter dem i bok to, besvares spørsmålet. Som om det ikke var ett år mellom bøkene, men bare en ubrutt dialog. Jeg digger det!

Dette skraper bare i overflaten av bøkene og gir egentlig bare et hint om starten. Utover i bok to og tre utvider både verdensbildet og fortellingen seg til å bli noe mye større. Om jeg skal finne noe negativt å si om den, er det at det kanskje blir litt vel abstrakt etterhvert. Selv etter å ha lest alle tre, er favoritten fremdeles den første. Men de tre danner en fin helhet og slutten var tilfredsstillende avrundet. Og jeg forelsket meg i fortellerstemmen underveis, en stemme som også får sin forklaring.

N.K Jemisin har for øvrig skrevet to serier tidligere, jeg har lest begge og konkluderer med at hun er en forfatter som skriver seg bedre og bedre for hver serie. Siden enkelte ting faktisk var bedre før, som min evne til å skrive om bøkene jeg leste, har jeg blogget om begge seriene. Vil du lese mer, finner du min omtale av dem her:

• The Inheritance trilogy
• The Dreamblood duology