Biosirkel: Being Here av Marie Darrieussecq

Månedens tema i biosirkelen er billedkunst, og jeg var helt blank. Kunst har aldri interessert meg noe særlig, og det var helt tydelig at jeg her måtte ut av egne bokhyller.

Men selv om billedkunst i seg selv, beklager ordspillet, er et blankt lerret for meg, har jeg alltid likt å lese biografier om kreative mennesker med drivkraft. Og jeg husket Silje forelsket seg fullstendig i en biografi om en for meg ukjent tysk kunstmaler i fjor sommer, så jeg lånte av henne Being Here - The Life of Paula Modersohn-Becker av Marie Darrieussecq.

Godt valg! Dette er ingen tradisjonell biografi som følger en person kronologisk fra fødsel til død. Heller vil jeg kalle den et kjærlig portrett av et menneske forfatteren mener fortjener mer oppmerksomhet. Det kjennes som jeg har lest en roman. Det er noe med det litterære språket, den knappe stilen og måten hovedpersonen sirkles inn gjennom mange små enkeltscener som gjør det. Effekten ble en svært lesverdig bok der jeg følte jeg kom veldig nær portrettobjektet, det er nesten som jeg kjenner henne. 

Tonen settes allerede fra første setning: She was here. On Earth and in her house.
Hun var her. Sjelden har jeg sett en første setning som er en så presis beskrivelse av bokas prosjekt. Hun var her, og det burde flere vite om. Boka starter i det som en gang var biografiobjektets hus, nå omgjort til museum. Et eget museum vitner om anerkjennelse, men den fikk hun aldri oppleve selv:

Let us not forget the horror that accompanies the wonder; the horror of this story, if a life is a story: to die at thirty-one with her work still ahead, and an eighteen-day-old baby. (s. 1-2)

Paula Becker ble født i 1876 og døde i 1907. Jeg vet ikke mye om barndommen hennes, den hopper Darrieussecq glatt over. Vi møter henne først etter at hun har gått på tegnekurs mens hun besøkte en tante i England, noe som vekker skaperkraften i henne. Etter dette er det kunsten hun lever for. Hun bor i den nord-tyske kunstnerkolonien Worpswede. Hun jobber konstant. Her møter hun blant annet kunstmalerne Otto Modersohn og Heinrich Vogeler og skulptør Clara Westhoff, som blir hennes beste venninne. Hun møter også dikteren Rainer Maria Rilke, som er en venn av Vogeler og kommer på besøk.

Hun arver litt penger av en onkel og reiser til Paris for å studere kunst. Hun elsker byen og livet sitt der, fullstendig oppslukt av kunsten. Hun skriver brev hjem og forteller om det, hele livet er hun en flittig brevskriver og det er sånn vi blir kjent med henne. Brev og dagbøker som forteller om enkelthendelser, med hull i kronoligien der vi ikke vet hva som skjer. Darrieussecq skriver:

And through all these gaps, I in turn am writing this story, which is not Paula Modersohn-Beckers life as she lived it, but my sense of it a century later. A trace. (s. 44)

Otto Modersohn er gift når de møtes, men kona Hélène dør mens han og et vennepar er i Paris og besøker Paula. Hun kommer tilbake til Worpswede, og etter hvert gifter hun seg med Otto. Hun blir Paula Modersohn-Becker. Forfatteren kaller henne gjennom teksten Paula, mens hun føler motstand mot å gjøre det samme med hennes mannlige kollegaer. De er Rilke eller Vogeler. Hun kommenterer det slik:

Women do not have a surname. They have a first name. Their surname is ephemeral, a temporary loan, an unreliable indicator. They find their bearings elsewhere and this is what determines their affirmation in the world, their 'being there', their creative work, their signature. They invent themselves in a man's world, by breaking and entering. (s. 35)

Paula dras mellom Worpswede og Paris. Hun ønsker seg ikke et klassisk familieliv, vil ikke ha barn. Hun er ikke spesielt huslig av seg, for at familien skal godta giftermålet setter de som krav at hun må på "husmor-kurs" for å lære å lage mat og stelle hus så hun skal kunne ta vare på mannen sin. Paula gjør det som kreves, men det er ikke noe som gir henne glede. Hun bruker så mye tid hun kan på kunsten, og drømmer om Paris. Otto vil ikke være med henne, til slutt drar hun alene. Alene i Paris føler hun at hun lever det livet hun ønsker seg, hun kan være seg selv. Hun går på utstillinger, møter Rodin og opplever byen sammen med Rilke. Hun spiser enkelt, slipper å bruke tid på matlaging. Hun drar tilbake til Worpswede, men fortsetter å drømme om Paris. Til slutt river hun seg helt fri og flytter, vil ut av ekteskapet og leve for seg selv. Darrieussecq siterer fra et brev:

I am not Modersohn and I'm not Paula Becker anymore either.
I am
Me,
And I hope to become Me more and more (s.97-98)

Paula føler hun er på vei mot noe, hun er ekstremt produktiv. Men anerkjennelsen uteblir. Hun er en banebrytende ekspresjonistisk maler, men motivene hennes er annerledes. Hun maler kvinner og barn i hverdagslige settinger. Hun maler dem som de er, ikke som idealiserte skikkelser, hun maler kvinner med en kvinnes blikk. Hun selger bare tre malerier mens hun lever, alle tre til venner. Hun er avhengig av mennene i sitt liv for å overleve økonomisk.

Og jeg kan ikke unngå å få følelsen av at hun til slutt gir opp. Otto kommer til Paris for å vinne henne tilbake. Hun skriver til ham på forhånd for å si at det vil være nytteløst, men hun ber samtidig om penger. Otto kommer til Paris, og Paula ender opp med å bli med ham tilbake til Worpswede. Hun skriver til Clara:

This past summer I realised I am not the sort of woman to stand alone in life... The main thing now is peace and quiet for my work, and I have that most of all when I am at Otto Modersohn's side. (s. 126)

Hun blir gravid. Datteren Mathilde blir født, og Paula er sengeliggende i 18 dager. På den 18. dagen har de fest for å feire at hun kan stå opp. Hun reiser seg og dør av en embolisme som skyldes at hun har ligget for lenge. Hennes siste ord er "schade", oversatt til engelsk som "a pity", eller "synd".

I have written this little biography because of this final word. Because it was a pity. Because I miss this woman I never knew. Because I would have liked her to live. I want to show her paintings, speak about her life. I want to do her more than justice: I want to bring her being-there, splendour. (s. 134)

Etter å ha lest denne boka sitter jeg igjen med litt den samme følelsen som Darrieussecq beskriver i sitatet over. Jeg savner også denne kvinnen jeg aldri har møtt, jeg skulle ønske hun hadde fått leve lenger. Hun var den første kvinnen som malte et portrett av seg selv naken, og den første som malte et selvprotrett naken og gravid. Hun malte motiver som ble oppfattet som kvinnelige, og dermed mindre interessante. Hun hadde denne drivkraften som fascinerer meg, dette som gjør det umulig å gjøre noe annet enn det den krever av deg, på tross av at det gjør livet vanskelig å leve. Jeg følte hun kom veldig nær meg gjennom teksten, hun var en jeg kjente igjen mye av meg selv i samtidig som hun også var en jeg skulle ønske jeg kunne ligne mer.

Jeg må innrømme jeg ikke forstår storheten i kunsten hennes, men det kan jeg si om de aller fleste kunstnere. Men jeg kan likevel beundre henne. Og jeg kan beundre Marie Darrieussecq som har skrevet et fantastisk og intimt portrett. Hun er så absolutt en forfatter jeg vil lese mer av etter dette.