Smakebit fra Vagant

Et sitat fra et intervju med Gunnar Wærness i siste nummer av Vagant. Sitatet har lite å gjøre med intervjuet forøvrig, jeg bare likte ideen i det. Ikke nødvendigvis av samfunnsnyttige grunner, men fordi jeg selv, om jeg kunne lukke øynene og være helt egoistisk, godt kunne tenke meg å tilbringe noen år på denne måten:

Reis til du ikke kjenner deg igjen. Reis til du blir redd. Bo der til du ikke er redd lenger, til du kan snakke med folk. Kom deg hjem før du forsvinner. Skriv en bok om noe du ikke kan noe om, deretter en om noe du kan ut og inn. Lær deg et språk som ikke er fransk, tysk eller engelsk. Skriv hver dag, selv når du ikke har lyst, selv når du er tom for ideer. Eller motsatt: Slutt å tenke på skrift som en åndelig geskjeft, og se heller forfattervirksomhet som et sosio-økonomisk prosjekt. Gå gjennom et flerårig skrivekunststudium. Førsteåret kan være som det er. Andreåret vies til oversettelse og filologi med mulighet for fordypning i lingvistikk. Tredje året er redaksjonsarbeid, journalistikk, webdesign, søknadsskriving, lobbyvirksomhet, konfliktløsning og korrupsjonsbegrensende øvelser. Fjerdeåret er retorikk, filosofi, religion, undervisning, formidling og pedagogikk. På femteåret oversetter man en hel bok og fordyper seg i en tradisjon og en biografi som er ukjent for norsk offentlighet. Den norske forfatterskolen er med i et nettverk av andre forfatterskoler, slik at man obligatorisk tilbringer to år ute i bushen. På kveldene gjør man yoga, lager vegetarisk mat på rundgang og lærer å spille et instrument, eller å beherske en annen kunstart.

Rachid El-Daif - Et villet opphold mellom døsighet og søvn

"Den første gangen han banket på, hadde jeg begynt å føle at han var forsinket, og lurte på hva grunnen til denne forsinkelsen kunne være. Hva var motivet hans?
Han banket igjen, uten å gi meg tid til å nå fram til døren.
Så banket han en tredje gang, en fjerde, og igjen, en femte gang, før han tok til å hamre uavbrutt på døren. Dette fikk meg til å tro at det måtte være en annen."

Jeg synes dette er en glimrende start. Det mystiske og veldig visuelle i denne åpningsscenen gjorde meg utrolig nysgjerrig på hvem som befinner seg på den andre siden av døra. Eller egentlig, hvem som befinner seg på begge sider av døra, for hvem er egentlig denne personen som venter besøk?

Hvor mye klokere jeg har blitt av å lese hele romanen, som forøvrig bare er på 103 sider, skal derimot være usagt. Jeg-personen vi møter framstår som en lite trovedig forteller. Han forteller stadig om de samme hendelsene, men detaljene forandrer seg for hver gang. Virkelighet, minner og fantasier vikles sammen så man som leser sitter igjen og har vanskeligheter med å skille hva som er hva.

Noen kjensgjerninger går likevel igjen i de ulike variantene. Ut fra det kan man kanskje komme inn til en kjerne av faktiske hendelser. Hovedpersonen befinner seg i Beirut under borgerkrigen på 1980-tallet. Han er kristen. Han har blitt skadet, havnet på sykehus og kommer hjem til sin egen leilighet som nå er bebodd av vaktmesterens muslimske slektninger. Utover dette er det vanskelig å skille hva som faktisk skjer fra hva som bare er fortellerens paranoide fantasier.

Likte jeg boka?
Jeg føler egentlig at jeg sitter litt i tenkeboksen. Jeg likte språket. Det er enkelt, lett, nesten ironisk. Det gir meg noen utrolig sterke bilder ved å være nedstrippet og helt konkret konstaterende. Eller som her:

"Jeg ønsket inderlig at blodet mitt vannet jord som lå brakk, slik at den ble grønn og frodig og kunne gi nasjonalsanger mening og innhold."

Jeg liker gjentakelsene og presiseringene. Jeg liker det absurde som fremstår som helt naturlig. Men innimellom er jeg bare forvirret. Innimellom vil jeg riste i boksidene for å prøve å skape en form for logikk som ikke er der.

Et villet opphold mellom døsighet og søvn har gitt meg motstand, men samtidig har jeg forelsket meg i setninger og formuleringer. Ja, jeg likte boka. Men desverre, antar at om du spør meg om et halvt år hva jeg likte ved den, har den druknet i mengden av leste ord.

Jeg - en jublende språknerd

På tross av stor interesse for litteratur: Om jeg skulle havnet på Blinder'n, hadde jeg ikke vært litteraturviter, men lingvist. Jeg har alltid vært fascinert av språk. Så mye at jeg på videregående hadde engelsk, fransk, spansk og russisk som studieretningsfag.

En link i en eller annen blog (har prøvd å huske hvilken, men niks) sendte meg på sporet av Empires of the Word - A language history of the world. Under fem minutter etter at jeg visste boka eksisterte, var den bestilt og på vei til en postkasse nær meg. Tre ganger tre hurra for netthandel!

Boka tar, som tittelen mer enn hinter om, for seg språkhistorien. Det starter med de tidligste språklige sporene vi har etter våre forgjengere og slutter med dagens situasjon og et blikk framover. Selv likte jeg nok aller best kapittelet om de eldste språkene Nicholas Ostler tar for seg: sumerisk, akadisk og arameisk. Det har vært utrolig spennende å lese om antikk historie sett utfra et språklig perspektiv, og det har inspirert meg til å ville lese mer om den samme perioden (om noen skulle ha tips, kom gjerne med dem.)

Jeg har brukt litt over en måned på å komme gjennom de nesten 600 sidene. Uansett hvor interessant jeg synes det er, må jeg lese i begrensede doser for å gi stoffet tid til å synke. Men jeg må si at for en legmann som meg selv, har boka vært overraskende lettlest. Ostler er flink til å levendegjøre historien, lage oversikt, så spesifisere og til slutt oppsummere/konkludere.

Det sier seg selv at når du går gjennom 4000 års historie på 600 sider, fortaper du deg ikke i detaljene. Dette er en inngangsport og en oversikt, og til det synes jeg den er strålende. Innimellom blir han mer spesifikk og da sliter jeg litt med begrepene (det hjelper jo ikke at de er på engelsk heller), som når han forklarer tekniske forskjeller på ulike språk. Men stort sett har jeg bare kost meg med denne.

Så, anbefales til folk med en spesiell interesse for språkhistorie.

Sommerlesning

To bøker som egentlig ikke har noe med hverandre å gjøre annet enn at jeg har lest dem rett etterhverandre, og dermed henger de sammen i mitt hode.

Kamila Shamsie - Burnt Shadows
Da jeg lukket denne boka etter å ha lest siste side, følte jeg at jeg hadde lest minst fire romaner. Vi følger hovedpersonen, Hiroko, og menneskene rundt henne i fire perioder av hennes liv. Nagasaki 1945, Delhi 1947, Pakistan 1982-83 og New York+Afghanistan 2001-02. Med litt kunnskap om verdenshistorien, ser man at Hiroko har en egen evne til å være plassert midt i der det skjer hele tiden. (Man skulle nesten tro hun var en romankarakter...) Men det føltes ikke konstruert når jeg leste.

Chimamanda Ngozi Adichie - Half of a yellow sun
Dette er en historie fra Biafra/Nigeria krigen som varte fra 1967-1970. En krig jeg smått skamfull må innrømme at jeg ikke en gang hadde hørt om. Boka har tre fortellere: Ugwu, en ung landsbygutt som jobber som houseboy hos universitetsprofessoren Odenigbo. Olanna, den samme professorens elskerinne og Richard, en engelskmann som forelsker seg i Olannas tvillingsøster Kainene. Tre synsvinkler, fem hovedpersoner, to tidsplan. Og jeg var fanget fra første side.

Jeg satt med følelsen av å ha lest en god bok da jeg var ferdig med Burnt Shadows. Derfor føles det litt urettferdig å ha lest Half of a yellow sun rett etterpå, for veldig mye vil falle gjennom ved å bli sammenlignet med akkurat denne. På en måte er de like: Begge bøkene skildrer vanlige mennesker som befinner seg i situasjoner for historiebøkene. Begge går tett på menneskene og skildrer de historiske hendelsene utfra dem. Begge har et stort spenn i seg som gjør at å tenke tilbake på starten av boka når du er ferdig, er nesten som å tenke på helt andre karakterer i en helt annen bok.

Men i mine øyne er det Adichie som lykkes klart best. Der jeg i Burnt Shadows innimellom satt og tenkte over håndtverket i boka (en god dialog, en fiks formulering osv), var jeg i Half of a yellow sun helt oppslukt i fortellingen. Og personene, som jeg likte da jeg leste Burnt Shadows, ville vært bleke karikaturer om de flyttet inn i Adichies univers.

Konklusjonen får være at begge var bøker jeg hadde vanskeligheter med å legge fra meg, og at jeg sannsynligvis kommer til å lese flere bøker av begge forfatterne. Adichie gjerne med en gang.

Bøkene har også gitt meg noen tanker om bøker jeg leser på engelsk i forhold til dem jeg leser på norsk, men det får bli et eget innlegg en annen gang.

Skummelt, skummelt

Det siste jeg gjorde før jeg reiste på ferie, var å si opp jobben min.

En fast jobb, 100% stilling, med grei lønn.
Jobben som ga meg sikkerhet til å ta opp huslån, billån, som har betalt alle regninger og alle bøker i 4,5 år. Jobben som har gitt meg ledererfaring og gode kolleger.
Jobben jeg ihvertfall det siste året har mistrivdes i, som har sugd energien ut av meg og sendt meg hjem dag etter dag som en grinete utgave av meg selv som jeg ikke liker.

Isteden: Ny jobb innen samme bedrift. Helt nye arbeidsoppgaver. Deltid, bare to dager i uka fast, men mer i perioder. Mer fleksibel arbeidstid. Lenger reisevei.

Jeg kaller det å kjøpe meg tid til å skrive.
Det er skummelt. Og spennende. Og skummelt igjen.

Sommertid

Nå tar jeg en ukes sommerferie. Etterlater dere med en absolutt favoritt!

Jeg mener du er utgått for å målbinde meg, du, Tomas Espedal

Jeg er knappe 30 sider inn i Imot kunsten, og jeg gruer meg allerede til å være ferdig.

Jeg kan ikke si hva det er som gjør det, men denne boka resonerer i meg, knipser borti nervene mine så de står i spenn og dirrer. Jeg kan ikke høre lyden, men jeg er sikker på at den ligger der i en frekvens rett utenfor det hørbare og blir sterkere og sterkere heller enn å avta, en urkraft.

Jeg dirrer, vibrerer og alt på grunn av noen få flekker av trykksverte på papir, ord på et ark. Jeg leser setningene langsomt og flere ganger, og mest av alt vil jeg ta dem en etter en og tre dem på ei snor og henge rundt halsen, henge dem opp på veggene med ramme rundt, male dem utenpå huset så alle kan se dem. De er vakre, Espedals setninger, det må de være for å få meg til å bruke ordet vakre, et ord som vanligvis eksisterer i mitt vokubalur kun som "vakre" uttalt med tung ironi, såre, skjøre og samtidig knallharde.

Skribenten i meg pirker i dem med disseksjonskniven, prøver å obdusere meg fram til hemmeligheten. Om morgenen tåke. Jaha, en setning uten verb. Den damper bort blir hengende igjen som rester vannflekker i rosebladenes krøller det våte håret bundet bak i en hale og holdt fast med den ene hånden så hardt at du skriker stillheten utenfor, kom. Jaha, mange setninger satt sammen uten tegnsetting, for så og punkteres av et komma og et enkelt ord. Blomstene bundet opp med trådene fra din røde genser. Jaha, 44 bokstaver fordelt på ni ord, 28 av dem er konsonanter, 16 vokaler, ett punktum.

Men uansett hvor mye jeg skjærer, hvor mange D'er jeg punkterer og klemmer lufta ut av, hvor mange bokstaver jeg kutter løs og setter for seg selv i en krok, så vokser det hele sammen igjen. Bokstav gror sammen med bokstav til ord, og ordene stiller seg ved siden av hverandre og holder hender, og før jeg vet ordet av det står setningene der igjen, like såre, like skjøre, like sterke og uten et eneste synlig arr.

Avatar Days

En liten videosnutt.
Fordi noen klistret den inn på Facebookveggen min.
Fordi jeg ikke har noe bedre å si idag.
Og fordi jeg er en av dem...