Sommerlesning

To bøker som egentlig ikke har noe med hverandre å gjøre annet enn at jeg har lest dem rett etterhverandre, og dermed henger de sammen i mitt hode.

Kamila Shamsie - Burnt Shadows
Da jeg lukket denne boka etter å ha lest siste side, følte jeg at jeg hadde lest minst fire romaner. Vi følger hovedpersonen, Hiroko, og menneskene rundt henne i fire perioder av hennes liv. Nagasaki 1945, Delhi 1947, Pakistan 1982-83 og New York+Afghanistan 2001-02. Med litt kunnskap om verdenshistorien, ser man at Hiroko har en egen evne til å være plassert midt i der det skjer hele tiden. (Man skulle nesten tro hun var en romankarakter...) Men det føltes ikke konstruert når jeg leste.

Chimamanda Ngozi Adichie - Half of a yellow sun
Dette er en historie fra Biafra/Nigeria krigen som varte fra 1967-1970. En krig jeg smått skamfull må innrømme at jeg ikke en gang hadde hørt om. Boka har tre fortellere: Ugwu, en ung landsbygutt som jobber som houseboy hos universitetsprofessoren Odenigbo. Olanna, den samme professorens elskerinne og Richard, en engelskmann som forelsker seg i Olannas tvillingsøster Kainene. Tre synsvinkler, fem hovedpersoner, to tidsplan. Og jeg var fanget fra første side.

Jeg satt med følelsen av å ha lest en god bok da jeg var ferdig med Burnt Shadows. Derfor føles det litt urettferdig å ha lest Half of a yellow sun rett etterpå, for veldig mye vil falle gjennom ved å bli sammenlignet med akkurat denne. På en måte er de like: Begge bøkene skildrer vanlige mennesker som befinner seg i situasjoner for historiebøkene. Begge går tett på menneskene og skildrer de historiske hendelsene utfra dem. Begge har et stort spenn i seg som gjør at å tenke tilbake på starten av boka når du er ferdig, er nesten som å tenke på helt andre karakterer i en helt annen bok.

Men i mine øyne er det Adichie som lykkes klart best. Der jeg i Burnt Shadows innimellom satt og tenkte over håndtverket i boka (en god dialog, en fiks formulering osv), var jeg i Half of a yellow sun helt oppslukt i fortellingen. Og personene, som jeg likte da jeg leste Burnt Shadows, ville vært bleke karikaturer om de flyttet inn i Adichies univers.

Konklusjonen får være at begge var bøker jeg hadde vanskeligheter med å legge fra meg, og at jeg sannsynligvis kommer til å lese flere bøker av begge forfatterne. Adichie gjerne med en gang.

Bøkene har også gitt meg noen tanker om bøker jeg leser på engelsk i forhold til dem jeg leser på norsk, men det får bli et eget innlegg en annen gang.