Jeg mener du er utgått for å målbinde meg, du, Tomas Espedal

Jeg er knappe 30 sider inn i Imot kunsten, og jeg gruer meg allerede til å være ferdig.

Jeg kan ikke si hva det er som gjør det, men denne boka resonerer i meg, knipser borti nervene mine så de står i spenn og dirrer. Jeg kan ikke høre lyden, men jeg er sikker på at den ligger der i en frekvens rett utenfor det hørbare og blir sterkere og sterkere heller enn å avta, en urkraft.

Jeg dirrer, vibrerer og alt på grunn av noen få flekker av trykksverte på papir, ord på et ark. Jeg leser setningene langsomt og flere ganger, og mest av alt vil jeg ta dem en etter en og tre dem på ei snor og henge rundt halsen, henge dem opp på veggene med ramme rundt, male dem utenpå huset så alle kan se dem. De er vakre, Espedals setninger, det må de være for å få meg til å bruke ordet vakre, et ord som vanligvis eksisterer i mitt vokubalur kun som "vakre" uttalt med tung ironi, såre, skjøre og samtidig knallharde.

Skribenten i meg pirker i dem med disseksjonskniven, prøver å obdusere meg fram til hemmeligheten. Om morgenen tåke. Jaha, en setning uten verb. Den damper bort blir hengende igjen som rester vannflekker i rosebladenes krøller det våte håret bundet bak i en hale og holdt fast med den ene hånden så hardt at du skriker stillheten utenfor, kom. Jaha, mange setninger satt sammen uten tegnsetting, for så og punkteres av et komma og et enkelt ord. Blomstene bundet opp med trådene fra din røde genser. Jaha, 44 bokstaver fordelt på ni ord, 28 av dem er konsonanter, 16 vokaler, ett punktum.

Men uansett hvor mye jeg skjærer, hvor mange D'er jeg punkterer og klemmer lufta ut av, hvor mange bokstaver jeg kutter løs og setter for seg selv i en krok, så vokser det hele sammen igjen. Bokstav gror sammen med bokstav til ord, og ordene stiller seg ved siden av hverandre og holder hender, og før jeg vet ordet av det står setningene der igjen, like såre, like skjøre, like sterke og uten et eneste synlig arr.