Youtube på en lørdag

På torsdag hadde jeg tenkt å legge meg tidlig, jeg skulle bare se ett youtube-klipp først. Og før jeg visste ordet av det, hadde det gått to timer.

Sånt skjer hele tida. Jeg ser ett klipp, som lenker videre til noe annet som ser interessant ut, som minner meg på noe jeg må søke opp, som lenker videre til...

Uansett, veien ledet meg på et eller annet tidspunkt til dette klippet av Janis Ian som synger At Seventeen. En nydelig sang jeg har hørt mange, mange ganger før.

Men det som gjør dette klippet, er monologen før hun synger. Det virker som hun har fått spørsmål om hun noensinne blir lei av å spille akkurat den sangen. Og svaret hennes er helt fantastisk. Vel verdt 1 minutt og 22 sekunder av din dag. (Eller 6 minutter og 39 sekunder, så får du med deg sangen også.)

De gamle romere - og noen tanker

I ferien leste jeg om antikkens persiske rike. Nå er turen kommet til romerne. Akkurat nå, mer presist Keisertidens Roma - Daglig liv i det første århundre av Jerome Carcopino, en bok jeg plukket med meg på en feriedag luskende blant bibliotekets hyller.

Denne boka er virkelig midt i blinken for meg. Jeg elsker bøker som skildrer historien som noe annet enn en oppramsing av hendelser og årstall. Bøker som prøver å gjøre menneskene synlige, som gjør det mulig å drømme seg bort.

Men jeg må innrømme at først ble jeg litt i stuss. Det var noe med fortellerstemmen i boka jeg ikke fikk til å stemme. En holdning jeg ikke er helt med på. Litt som om Carcopina har hodet godt lent tilbake og betrakter verden med et blikk som slanger seg langs neseryggen og ser det hele ovenfra og nedover.

Det var til slutt ordet "muhammedaner" som fikk meg til å bla om til tittelsiden og se på utgivelsesåret. 1939. Dermed falt en del biter på plass. Og boka fikk plutselig en dobbel historisk betydning, fordi den sier noe både om tiden den handler om og tiden den er skrevet i. Og om utviklingen, eller mangelen vi har hatt på den, siden da.

Nå er jeg litt over halvveis, og det er én ting som har slått meg:
Carcopini skriver om tiden han karakteriserer som høyden av romertiden. Men han understreker mange tendenser han mener er begynnelsen på slutten. Tegn på at samfunnet er i forfall.

Selv trekker han ingen sammenligning med sin egen tid (ihvertfall ikke så langt jeg har kommet), og elementene han peker ut som tegn på forfall var trolig heller ikke påtrengende tilstede i hans samtid. Men for meg som sitter og leser dette 70 år etterpå, er fellestrekkende med det jeg kan se rundt meg påfallende. Og faktisk litt skremmende.

For det første skriver han, med dårlig skjult forakt, om skilsmissestatistikken i denne tiden. Han mener brudd av familebånd er destabiliserende for samfunnet og dermed et klart tegn på forfall. Fellestrekket til idag er åpenbart.

Han beskriver et samfunn der store deler av befolkningen er arbeidsledig, men heller ikke trenger arbeide fordi staten sørger for at de får det de trenger likevel. Nå skal jeg ikke påstå at dagens velferdsstat er et svakhetstegn for vårt samfunn. Men likheten er så absolutt til stede.

For det tredje skriver han om hvordan religionen har sluttet å ha en personlig betydning for folk flest, men at ritualene den innebærer fremdeles pågår. Som alle mennesker idag som kun er i kirken for dåp, konfirmasjon og begravelse. og kanskje på julaften.

Han skriver om folks opptatthet av materielle goder og alt som skulle til for å opprettholde romernes luksuriøse vaner.

Og i kapittelet jeg har kommet til nå, skriver han om betydningen av sirkus. Å holde folket fornøyd med en stødig strøm av harmløs underholdning så de ikke kjeder seg. Parallellen til dagens reality TV, endeløse strøm av meningsløs informasjon, Hollywood osv er enkel å trekke.

Ut fra det jeg har lest så langt, ser Carcopino på kristendommen som redningen. Ikke for romerriket, men for samfunnet. Han hever kristendommen på sikt bragte moral og stabilitet inn i et samfunn stadig mer preget av umoral og stagnasjon.

Hvis jeg skal trekke sammenligningen til vår tid helt ut og tolke det dit hen at vårt samfunn er i ferd med å råtne på rot, lurer jeg på hva jeg skal sette i kristendommens rolle. Hvis alt går i bølger og vår sivilisasjon er i ferd med å trekke seg tilbake, hva vil istedet rulle inn som neste bølge? Spennende tanker å bruke sommerkveldene til å tenke på. Og jeg vet hva jeg tror.

Drømmerier og planlegging

Her er siste investering på bokfronten, og også boka jeg har kost meg med de siste dagene, Lonely Planets England guide.

Jeg har nemlig fremdeles en hel ferieuke igjen. Med litt strekk i den ene enden, skal den tilbringes som en ni dagers rundreise i England sammen med min kjære.

Da må det selvsagt planlegges. Ihvertfall litt.

Etter én dag blafrende gjennom sidene i denne boka, har jeg allerede innsett at ni dager er altfor lite til alt jeg har lyst til å gjøre. Særlig når begge helgene er bortbestilt til vennebesøk. (Et bevis på at World of Warcraft er mer sosialt enn å se på TV.)

Jeg er nok mer en gjennomsnittlig anglofil. For meg er England stedet jeg stadig vender tilbake til, landet jeg har forelsket meg i. Dette blir faktisk tredje turen bare i år, men det blir også det lengste oppholdet jeg har hatt i landet så langt. Sannsynligvis leier vi bil og kjører litt rundt iløpet av de fem dagene vi foreløpig ikke har konkrete planer.

Jeg tror det blir mest Sør-England denne gangen. Så får Nord-England og Skottland bli neste tur?

Joe Abercrombie - The first law trilogy

Hva jeg liker å lese går ofte i perioder. Med unntak av Song for Eirabu, som jeg fikk til jul og leste i januar, er det over et år siden jeg hadde forrige fantasy-leseperiode. Da leste jeg Ian Irvine, 11 tjukke bøker i strekk. Denne gangen har det altså vært Joe Abercrombie. Og tre bøker kjentes for lite. Ikke fordi historien føltes uferdig eller manglende. Bare fordi jeg ikke ville forlate dette universet.

Fra starten følger vi tre personer:
Logen Ninefingers, en viking-aktig kriger. Jezal dan Luther, en bortskjemt og selvopptatt adelsmann. Sand dan Glokta, en forkrøplet torturist. Utover i serien utvides persongalleriet med noen flere synsvinkler, men sier ikke mer i redsel for å røpe for mye.

Dette er ingen "snill" fantasy der de gode aldri gjør noe umoralsk og de onde ikke har en moralsk dråpe blod i kroppen og derfor kan meies ned uten skrupler (eller omvendes). Det er heller en samlig med mennesker som hver og en har sin personlige agenda og handler ut fra den. Hvor sympatien havner, har mer med synsvinkelen å gjøre.
Det liker jeg.

Det er blod, gørr og maltrakterte lik. Det er intriger, svik og skitne triks. Det er spirende romanser. Det er store slagscener, og de mindre kampene. Det er gode dialoger med noen treffende one-linere som fikk meg til å le høyt og måtte forklare meg for omgivelsene. (Noe som ikke alltid var like lett... "Eh, det var bare noe hovedpersonen sa mens han delte en annen fyr på midten...")

Plottet driver lesingen framover og gjorde bøkene vanskelige å legge fra seg. Veldig vanskelige. Noen ganger legger bøkene opp til *trommevirvel* AVSLØRING!! .. og jeg har skjønt hva som skal avsløres for lenge siden, fordi det har vært gitt mange og tydelige hint.
Andre ganger skjønner jeg at noe er i gjære, men ikke akkurat hva. Som leser sitter jeg igjen med en fin balanse av å føle meg smart og å bli overrasket.

Klimakset er storslått og overdrevet, som det pleier å være i fantasy, men sobert nok til at jeg følger den indre logikken. Og avslutningen samler alle trådene.

Ar ikke så mye annet å si enn å stikke tomlene i været og anbefale, om du liker fantasy av den litt mørkere sorten.

Fantasy-lesning pågår

Ferien er over, men blogge-ferien varte en uke lenger.
Litt fordi første arbeidsuke var veldig hektisk og energinivået på bunn når jeg kom hjem hver dag. Mye fordi jeg ikke har tid til å blogge fordi jeg er opptatt med å lese.

I kommentarfeltet til ett av innleggene i Avils blogg kom jeg over navnet Joe Abercrombie. Det jeg leste der, pirret nysgjerrigheten så mye at jeg sporenstreks bestilte alle tre bøkene i trilogien "The First Law".

Det er bare å takke og bukke for tipset, for jeg storkoser meg! Nå er jeg hvert øyeblikk gjennom bok nummer to, og jeg har virkelig store problemer med å legge den fra meg. Jeg har tatt bussen til jobb isteden for å sykle så jeg kan lese på veien. Jeg leser så fort jeg har fem minutter. Mens jeg lager middag. På do. I lunsjpausa på jobben (de to dagene jeg hadde den luksusen). Og jeg leser ingen annen bok parallelt.

Det er deilig å bli så oppslukt. Det skjer ikke så ofte.