De gamle romere - og noen tanker

I ferien leste jeg om antikkens persiske rike. Nå er turen kommet til romerne. Akkurat nå, mer presist Keisertidens Roma - Daglig liv i det første århundre av Jerome Carcopino, en bok jeg plukket med meg på en feriedag luskende blant bibliotekets hyller.

Denne boka er virkelig midt i blinken for meg. Jeg elsker bøker som skildrer historien som noe annet enn en oppramsing av hendelser og årstall. Bøker som prøver å gjøre menneskene synlige, som gjør det mulig å drømme seg bort.

Men jeg må innrømme at først ble jeg litt i stuss. Det var noe med fortellerstemmen i boka jeg ikke fikk til å stemme. En holdning jeg ikke er helt med på. Litt som om Carcopina har hodet godt lent tilbake og betrakter verden med et blikk som slanger seg langs neseryggen og ser det hele ovenfra og nedover.

Det var til slutt ordet "muhammedaner" som fikk meg til å bla om til tittelsiden og se på utgivelsesåret. 1939. Dermed falt en del biter på plass. Og boka fikk plutselig en dobbel historisk betydning, fordi den sier noe både om tiden den handler om og tiden den er skrevet i. Og om utviklingen, eller mangelen vi har hatt på den, siden da.

Nå er jeg litt over halvveis, og det er én ting som har slått meg:
Carcopini skriver om tiden han karakteriserer som høyden av romertiden. Men han understreker mange tendenser han mener er begynnelsen på slutten. Tegn på at samfunnet er i forfall.

Selv trekker han ingen sammenligning med sin egen tid (ihvertfall ikke så langt jeg har kommet), og elementene han peker ut som tegn på forfall var trolig heller ikke påtrengende tilstede i hans samtid. Men for meg som sitter og leser dette 70 år etterpå, er fellestrekkende med det jeg kan se rundt meg påfallende. Og faktisk litt skremmende.

For det første skriver han, med dårlig skjult forakt, om skilsmissestatistikken i denne tiden. Han mener brudd av familebånd er destabiliserende for samfunnet og dermed et klart tegn på forfall. Fellestrekket til idag er åpenbart.

Han beskriver et samfunn der store deler av befolkningen er arbeidsledig, men heller ikke trenger arbeide fordi staten sørger for at de får det de trenger likevel. Nå skal jeg ikke påstå at dagens velferdsstat er et svakhetstegn for vårt samfunn. Men likheten er så absolutt til stede.

For det tredje skriver han om hvordan religionen har sluttet å ha en personlig betydning for folk flest, men at ritualene den innebærer fremdeles pågår. Som alle mennesker idag som kun er i kirken for dåp, konfirmasjon og begravelse. og kanskje på julaften.

Han skriver om folks opptatthet av materielle goder og alt som skulle til for å opprettholde romernes luksuriøse vaner.

Og i kapittelet jeg har kommet til nå, skriver han om betydningen av sirkus. Å holde folket fornøyd med en stødig strøm av harmløs underholdning så de ikke kjeder seg. Parallellen til dagens reality TV, endeløse strøm av meningsløs informasjon, Hollywood osv er enkel å trekke.

Ut fra det jeg har lest så langt, ser Carcopino på kristendommen som redningen. Ikke for romerriket, men for samfunnet. Han hever kristendommen på sikt bragte moral og stabilitet inn i et samfunn stadig mer preget av umoral og stagnasjon.

Hvis jeg skal trekke sammenligningen til vår tid helt ut og tolke det dit hen at vårt samfunn er i ferd med å råtne på rot, lurer jeg på hva jeg skal sette i kristendommens rolle. Hvis alt går i bølger og vår sivilisasjon er i ferd med å trekke seg tilbake, hva vil istedet rulle inn som neste bølge? Spennende tanker å bruke sommerkveldene til å tenke på. Og jeg vet hva jeg tror.