En åpning

Det skjer noen ganger, en følelse det er vanskelig å forklare. Lenge har livet vært fullt av hverdager. Jeg går opp og ned de samme bakkene, leter etter fotfeste i slapsete snø, trekker jakka litt tettere sammen i halsen, luter med skuldrene, lar dagene gå.

Men så er det plutselig noe som helt umerkelig forandrer seg. En fredag går jeg på toget en time tidligere enn vanlig. Jeg finner sitteplass med en gang, sitter fordypet i ei bok hele veien hjem. Faktisk så fordypet at veien hjem aller helst skulle bydd på minst fire stasjoner ekstra. Jeg går ut av stasjonsbygningen, det er helt lyst ute, jeg vet allerede før jeg går inn i matbutikken hva vi skal ha til middag, og mens jeg står på bussholdeplassen kjenner jeg helt klart at den siden av ansiktet som vender mot sola er varmere enn den siden som er i skyggen.

Og det er da følelsen kommer. En følelse av at alt løser seg opp i ord. At omgivelsene rundt meg smelter over i bokstaver, at jeg plutselig kan se sammenhenger som binder det hele sammen, at hver minste detalj rundt meg får betydning og hvert menneske er en potensiell hovedperson. Det er som jeg er med i filmen The Matrix og plutselig får se mønsteret, alle de grønne bokstavene som flimrer foran meg og jeg kan lese dem, alle på en gang.

På en sånn fredag må man bare skynde seg hjem og skrive. Og takke Carl Frode Tiller og hans Innsirkling, i fall det var dens ord som skapte åpningen.