4,5,6,7 og 8/52: Ingvild H. Rishøy - Historien om fru Berg

En liten, tynn bok med fem noveller. Jeg ville kanskje kalt den unnselig, om det ikke var for den lysende orange fargen som roper om oppmerksomhet. Og oppmerksomhet fortjener den, lastebillass med oppmerksomhet og enda litt til. Rishøi skriver rett og slett misunnelsesverdig gode noveller, og jeg er helt solgt.

Det begynner med tittelnovellen, Historien om fru Berg. Jeg oppdaget at jeg faktisk har lest den før, tror den har stått på trykk i Vinduet, men den tåler og leses mange, mange ganger. Novella er fortalt fra synsvinkelen til et barn, den er enkel, presis og hjerteskjærende. Min favoritt i samlingen.

Trylle bort mennesker skiller seg ut fra det jeg forventer av en novelle ved å strekke seg over en lang tidsperiode. Forholdet mellom to søstre skildres fra oppveksten til de er voksne. Utrolig hvor mye Rishøi får sagt på så liten plass!

Den tredje er The life and death of Janis Joplin. Tekster med eksplisitte musikkreferanser pleier ikke være helt min greie, jeg kan for lite om musikk til å ha glede av det. Men dette er unntaket. Janis Joplin er en av mine store favoritter, kanskje er det med på å farge hva jeg synes om novella, jeg liker den ihvertfall veldig godt. Den handler om outsiderjenta som ligner på Janis, og som med det plutselig får et sted å passe inn.

Det som lyser har jeg også lest før. Også denne fortalt av et barn, denne gang en liten gutt som snakker om forholdet til storebroren som tydeligvis sliter med psykiske problemer.

I Jentene mine møter vi Daniel, en voksen mann. Teksten er skrevet i du-form, henvendt til dattera og han prøver å forklare hvor ting gikk feil.

Det er så mye jeg kunne sagt om hver enkelt novelle, men jeg har ikke lyst. Jeg kjenner dette er en av de bøkene jeg vil misjonere for, vil få alle til å lese, men da kan jeg ikke røpe handlingen. Jeg nøyer meg istedet med et lite sitat fra The life and death of Janis Joplin. Og en innstendig oppfordring: Les!

Å ligne på noen. Det er som de beste tinga.
Den hvite følelsen når Paraceten begynner å virke.
Nei, det å bli lest for, når ingen spør om hvorfor. Når noen bare leser for deg og du kan lukke øynene dine. Å ligne på noen. Du kan lukke øynene dine og lene deg tilbake og bare høre regnet mot ruta.