Andreas Bull-Hansen - Jotnens hjemkomst

La det være sagt med en gang: Om dette ikke hadde vært den første boka i et samlesningsprosjekt, hadde jeg aldri kommet forbi kapittel én. Men fordi det føltes som en nedtur å gi opp så fort, har jeg etter mye om og men kjempet meg gjennom hele. Jeg kommer definitivt ikke til å lese resten av serien. Jeg er ikke en gang nysgjerrig på hvordan det går, bare lettet over å være ferdig med denne og å komme meg ut av denne verdenen. Det har vært et slitsomt sted å være.

Hva er det som gjør meg så negativ? Ofte når jeg har lest og ikke likt ei bok, har jeg vanskeligheter med å sette fingeren på hva det er som skurrer. Det problemet har jeg ikke nå. Jeg har ei lang liste, men skal prøve å strukturere meg litt.

Det kommer til å komme spoilere, så om du har planer om å lese boka selv, anbefaler jeg å stoppe her. Men mest av alt anbefaler jeg vel egentlig å droppe boka.

Et kjapt sammendrag (som sagt: spoilerarvarsel): 

Petter Tyrar er politietterforsker i en fremtidsutgave av Norge, og en dag blir kona Linn og sønnen Odd bortført og drept. En mystisk gammel mann (Odin) kommer til Tyrar og forteller at han vet hvem som har utført drapene og hvor de er, og oppfordrer Tyrar til å ta hevn. Tyrar gjør som han sier, men blir skutt under forsøket og våkner opp i Åsgård. Her får han vite at han egentlig er krigsguden Ty Ar, men han husker ingenting av å ha vært i Åsgård tidligere. Hans eneste mål er å få Linn og Odd tilbake, og da han får vite at alle som dør utenfor kamp kommer til Hel i Nivlheim, reiser han dit for å få dem ut. Hel forteller at de ikke er der, og tar den ungen vanen Tyr har med seg som et offer. Dette blir startskudder for en ny krig mellom vanene og æsene. Tyr flykter til Jotunheimen der han husker at Linn egentlig er valkyrien Inai. Men Frøya var sjalu og sendte Inai til Midgard og brente broa så han ikke kunne følge etter. Men en avtale med Odin sendte ham dit likevel. Nå er Tyr klar til å lede an i kampen mot vanene.

Selve grunnideen kan jeg like, det er utførelsen det skorter på. Jeg deler innvendingene mine i tre hovedkategorier: handling, språk og menneskesyn:

Handlingen

• Utgangspunktet: Jeg er ikke veldig glad i fantasybøker der man starter i "den virkelige verden" for å bli dratt inn i et annet univers. Her er det hakket verre: Vi starter i en fremtidsversjon av Norge, i 2042. Oslo er en krigssone der gjenger av ulike nasjonaliteter kjemper om kontroll. Dødsstraff er innført. Men dette virker som de eneste egentlige forandringene som har skjedd. Teknologien for eksempel ser ut til å ha stått på stedet hvil. Jeg greier ikke tro på at dette er et realistisk framtidsscenario, og jeg kan absolutt ikke forstå hva det tilfører handlingen å begynne i 2042 mot å begynne i 2009. 
• Introduksjonen: Måten leseren introduseres for den nye verdenen som handlingen utspiller seg i er en viktig del av fantasysjangeren. Blir man kastet rett inn, er det vanskelig å henge med i svingene, og fantasyforfattere har som regel et knep for å sikre en myk overgang. I denne boka er knepet hukommelsestap. Når Tyr kommer til Åsgård, husker han ingenting, men ved hjelp av folk han møter og steder han ser, kommer minnene sakte med sikkert tilbake. Dette er nok noe av det som har irritert meg mest i løpet av boka, hvordan alle minner kommer tilbake på akkurat rett tidspunkt. Jeg opplever det som altfor enkelt og lite troverdig.
• Motivasjonen: Når Tyr kommer til Åsgård, er det raskt klart at han har kun ett mål: Han vil ha kona og sønnen tilbake. Dette kunne helt klart fungert som drivkraft, men jeg tror ikke på det i det hele tatt. Grunnen er enkel: Jeg opplevde aldri at hverken kona eller sønnen var spesielt viktige for Tyrar i utgangssituasjonen. Der så det ut som om jobben gikk foran alt.
• Karakter: Det er nesten så jeg ikke har lyst til å bruke dette ordet. Boka er ikke befolket av karakterer, men av endimensjonale pappfigurer. Og særlig Linn, kvinnen Tyr lengter etter. Om dette virkelig er den store kjærligheten som han setter alle verdenene i brann for å få tilbake, må han da kunne si noe annet om henne enn at hun er vakker? Og Tyr selv er ikke mye bedre. I Midgard er han en ambisiøs politimann. Så fort han kommer til Midgard er han en ultra-naiv sutrekopp som tror på alt som blir fortalt ham. 
• Handlingsforløp: Det er ingen overraskelser, jeg har forstått alt lenge før det skjer. Hovedsakelig fordi jeg hele tiden vet akkurat like mye som hovedpersonen. Og fordi alt forklares. Ti ganger.  Jeg føler meg kraftig undervurdert som leser.
• Logiske brister: Kanskje feil ting å kalle det, men kommer ikke på noe bedre. For eksempel: Ty Ar er en kriger. Han har levd i et krigersamfunn i hundrevis av år, og på dette tidspunktet husker han mye av det. Han graver koldbrann ut av sin egen arm med kniv. Men når han mister armen, synes han det er ekkelt, han synes alle ser på ham som om han er ekkel. Men i et krigersamfunn må vel avkuttede lemmer være ganske dagligdags kost?

Språket

• Gjentakelse: Aaaaaargh! Jeg tror aldri jeg har opplevd ei bok med så mye gjentakelser som her. Både av enkeltord, og av ideer. Sammen med hukommelsestap-trikset det som irriterte meg mest. 
• Sagastil: Jeg skjønner tanken. Vi er i Åsgård. Det er vikingtid. Men folk trenger ikke snakke som om de er klippet ut av en saga likevel. Mjødfulle var mennene nå. Det er bare én person jeg godtar at har denne setningsoppbyggingen, han er liten og grønn og slåss med lightsaber. 

Menneskesynet

• Rasisme. Hvor mange ganger kan man få ordet "hate" inn i en tekst? Ganske mange, tydeligvis. Tyr hater vanene. Han forakter vanene. Alle sammen. De er ekle, onde og umoralske. Man skal være forsiktig med å anklage noen for rasisme, men her er det åpenbart: Tyr hater en hel rase, ergo han er rasist. Det hjelper ikke at han forelsker seg hodestups i en av dem, det fører ikke til noen form for refleksjon over at kanskje ikke alle vanene er like ille. Det er Inai som er det ene unntaket. "Inai var bedre enn de andre. Hun danset aldri naken og kåt rundt leirbålene med de andre valkyriene. Aldri hadde hun drukket mannsblod og paret seg, skitten og full, slik de andre vanene gjorde. Inai var ren. Og nå var hun hans. (s.308)"
• Kvinnesyn: I denne boka er det to ord som kan beskrive en kvinne på en positiv måte: vakker og ren. Stort sett er det Linn/Inai de brukes om. Selv om hun åpenbart har vært med på litt av hvert, hun var jo valkyrie og har kjempet i mange slag, har hun ingen andre karakteristikker enn dette. Motsatsen er Frøya, ei dame som vil noe, som har litt bein i nesa og prøver å gjøre noe for å oppnå det hun vil - hun er ei skitten hore. Og selvsagt er det eneste hun vil ha en mann. 

Oppsummert: 

Ingen god start på samlesningsprosjektet for min del. Håper og tror at fortsettelsen blir bedre enn dette. Og jeg er veldig spent på om noen av dere andre har fått noe positivt ut av denne boka.