Men alt som irriterte meg med Jotnens hjemkomst, gjorde det i det minste lett å motivere seg til å skrive bokomtale. Jeg har langt mindre på hjertet etter å ha lest Kongen og gudene. Det var en helt grei bok som fint holdt oppmerksomheten min gjennom 169 sider, men ingen stor leseropplevelse.
Og hvorfor denne boka har blitt nevnt flere steder som et eksempel på norsk fantasy, kan jeg ikke helt forstå. Jeg ville klassifisert boka som en historisk roman. Riktignok fra en periode med sparsommelig kildemateriale, noe som betyr at forfatteren må fylle ut mellomrommene selv, men likevel. Som det står på vaskeseddelen: "Scene for handlingen i denne historiske fantasiromanen er 600-tallets England, der den kristne Oswiu står mot hedningene Æthelhere av Øst-Anglia og Penda av Mercia." Oswiu, Æthelhere og Penda er alle historisk belagte personer, forhistoriene deres som det fortelles om i boka stemmer stort sett overens med det jeg har lest om dem fra før, og slaget det bygges opp til er slaget ved Winwaed som stod i 655. (Ikke klikk på linken om du ikke vil vite hvordan det ender....) Selvsagt har forfatteren gjort sine egne tolkninger av kildene, men for meg er ikke det nok til å kalle det fantasy.
Tematikken i boka, brytningstiden mellom hedendom og kristendom, er imidlertid noe jeg har vært fascinert av veldig lenge. Jeg leste massevis av bøker av denne typen i tenårene, men da stort sett fra norsk vikingtid med Vera Henriksen som min store favoritt. Derfor hadde jeg hele veien en følelse av å ha lest dette bedre før, selv om handlingen nå utspilte seg på engelsk jord.
Kongen og gudene er litt for inspirert av sagastilen for min smak: Litt for distansert, litt for oppramsende i stilen, jeg kommer litt for lite under huden på karakterene. Men jeg likte slutten, at det sluttet der det gjorde. Og jeg har moret meg over å lese ord jeg sjelden eller aldri ser på trykk.
PS:
Oppsummeringsinnlegget fra denne runden av samlesningen kommer enten sent i kveld eller i morgen tidlig, da jeg er på reisefot i dag. Sjekk fellessiden for prosjektet for å finne linker til bloggerne som har meldt at de skal være med å lese for å finne hverandre før den tid.
Flott bokanmeldelse:) Her ligger boken urørt, har konsentrert med om Anna Karenina og Leo Tolstoj og få ferdig Jotnens hjemkomst, som jeg fortsatt sliter meg gjennom. Men skal gjennom, er sta:) Kommer nok til lese denne litt senere. Skal prøve meg på Song for Eirabu 1 (gleder meg til den), men er usikker om jeg rekker å bli ferdig med den i tide også:) Men henger nu på, men litt etter dere:)Ha en flott dag videre:)
SvarSlettJeg er godt i gang med Song for Eirabu for andre gang, og synes absolutt den er noe å glede seg til. Kommer til å bli en solid opptur etter Jotnens hjemkomst. Begge basert på det norrøne, men håndtert på veldig forskjellige måter. Anna Karenina er min favorittklassiker!
SlettBra jobba! Jeg kom aldri ordentlig i gang jeg - ble skremt av antall navn på de første 10 sidene - sikkert over 100. Det var fint å lese det du har skrevet. Ble nysgjerrig på hva som hendte til slutt? Kan du ikke skrive det i kommentarfeltet her med SPOILER advarsel?
SvarSlettJa, jeg er helt enig i at det var altfor mange navn, og i tillegg mange LIKE navn, noe som ble veldig forvirrende. Men som sagt, hadde langt mindre problemer med å lese denne enn den forrige.
SlettOg slutten ja... SPOILER SPOILER SPOILER.... Det jeg likte var at hele boka bygger opp til det avgjørende slaget mellom blotmennene og de kristne, men slutter før selve slaget begynner. Æthelhere reiser rundt og samler støtte, taktikken legges, hærene møtes der slaget skal stå. Blotmennene ser ut til å ha et solid overtak før to deler av hæren deres sier de ikke vil delta i slaget, og så får vi ikke vite mer. Hadde dette vært en fantasy bok, hadde det sannynligvis vært fryktelig irriterende. Men siden det handler om en historisk hendelse, er det ikke så vanskelig å gjette seg til hvordan det gikk likevel. Vi vet jo at det var kristendommen som vant fram i England, vi har visst hvem som ville vinne helt fra starten av boka. Jeg likte at det ikke ble gjort overtydelig.