Vann over hodet?

Jeg er litt frustrert om dagen.

Jeg har selvsagt bare meg selv å takke. Jeg tror jeg har et hemmelig superheltkostyme under de vanlige klærne, at alt jeg trenger er en telefonkiosk å skifte i, så vil alt løse seg i en fei. Kanskje er problemet bare at jeg ikke lenger kan finne en passende telefonkiosk? Men egentlig vet jeg bare om én telefonkiosk som kunne løst problemet jeg har akkurat nå.

Det handler selvsagt om tid og alt jeg skulle likt å gjøre.
Som å blogge. Eller lese bøker for moro skyld. Men sånn ser ikke hverdagen ut akkurat nå. De siste månedene har deltidsjobben min lignet veldig på en fulltidsjobb. Som jeg kombinerer med å ta 30 studiepoeng dette semesteret, altså et fulltidsstudium. Nå er det tre uker til min første eksamen, og jeg må innrømme jeg er litt spent. Jeg har hoppet over en god del forelesninger. Jeg er ikke gjennom alt pensum enda, er litt usikker på om jeg har kontroll.

Nå koketterer jeg. Jeg har kontroll. Med mindre noe helt uforutsett skjer, kommer jeg til å stå på eksamen. Problemet er bare at jeg ikke kan overbevise meg selv om at dét er nok. At selv om jobben har førsteprioritet og studiet må ta til takke med tiden som er til overs, er det bare ett resultat som er godt nok for meg. Og kontroll nok til å få 3xA på eksamen, se det er noe helt annet enn det mer generelle å ha kontroll.

Samtidig har jeg så mange tanker jeg hadde planer om å blogge om, de kverner rundt uten å få komme ut. Jeg skulle oppsummere fantasysamlesningen, jeg har noen andre fantasytemaer jeg ville skrive om, jeg hadde lyst til å skrive om en artikkel i den siste utgaven av Vinduet og å drive med metablogging. Og litt utenompensum får jeg da faktisk lest også, selv om det går sakte. Jeg kunne skrevet om det også.

I stedet bruker jeg den tida på døgnet hvor jeg er fokusert nok til at jeg faktisk kunne ha skrevet blogginnlegg, til å lese om theta-roller, artikulasjonssteder og Grices maksimer. Resten av fritida mi vegeterer jeg foran TVen som mater meg med amerikanske TV-serier der jeg slipper tenke selv.

3. desember er siste eksamen.
8. desember tar jeg ferien jeg aldri tok i sommer.
Fram til da kommer jeg til å fortsette grublingen på om jeg har tatt meg vann over hodet.

Margaret Atwood - In other worlds

I disse tider hvor det diskuteres både her og der om hvordan man skal skrive om bøker, har jeg lest ei bok som gjør nettopp det.

Margaret Atwood er både bestselgende forfatter og anerkjent som litteraturkritiker. I denne boka fra 2011 skriver hun om sitt forhold til science fiction, både som leser og som forfatter.

Boka er delt i tre.
Den første delen består av tre essays der Atwood skriver om sitt eget forhold til sjangeren. Først som barn der hun møtte sjangeren gjennom tegneserier og bøker og også laget sin egen verden med flygende superheltkaniner. Deretter som litteraturstudent og ivrig besøkende av B-filmer. Til slutt som doktorgradsstudent, der hun skulle skrive om utopier og dystopier, men forfattervirksomheten tok over, og hun fullførte aldri doktorgraden.
Del to består av artikler og anmeldelser Atwood har skrevet for ulike publikasjoner om sentrale bøker i sjangeren, mens del tre består av fem korte SF tekster Atwood selv har skrevet.

Jeg er rimelig grønn innenfor SF, men litt mindre nå enn før jeg leste denne boka. Atwood har oversikt, trekker linjer og sammenligner (selvsagt gjør hun det, hun er jo litteraturkritiker) og ofte gjør hun det med humor (noe jeg opplever som mer sjeldent blant kritikere). Det kjennes godt hvordan hun tar sjangeren på alvor og insisterer på dens verdi som bærer av en tradisjon. Aller best liker jeg nok teksten om det som skulle være doktorgradsarbeidet hennes, nemlig dystoper og utopier - eller ustopier som hun kaller dem etter å ha blandet de to begrepene.

Atwood inspirerer meg og har lagt flere bøker til leselista mi, blant annet hennes egne SF bøker. Det føles litt som om jeg er på vei et sted som leser om dagen, og denne boka passet perfekt inn som veiviser (mer om dét en annen gang). Innimellom kjennes det litt gjentagende siden flere av tekstene er innom det samme, men jeg er velvillig og overbærende. Og avslutter med et sitat:

As a story, the scientific mythos is not very comforting. Probably that's why it hasn't become wildly popular: we human beings prefer stories that have a central role in them for us, that preserve some of our mystery and thus some of our dignity, and that imply there might be help at hand if we need some. The scientific version of our existence on this planet may well be physically true, but we don't like it much. It isn't cuddly. There aren't many tunes you can hum in the shower.

Joe Abercrombie - Red Country

(Psst... ganske langt, men tilnærmet spoilerfritt - i hvert fall utover hva som skjer i første kapittel.)

Joe Abercrombie kjennes som det nærmeste jeg kommer guilty pleasure i bokverdenen.

Jeg tenker at jeg ikke burde like bøkene hans.
Ikke fordi han ikke er god på det han gjør, for det er han.
Han er god på karakterbygging, god på å skru sammen spennende plott, god på timing og god på replikker. Han er rett og slett god på å skrive sabla underholdende bøker, og det er det selvsagt ingenting i veien med.

Nei, grunnen til at dette får preg av guilty pleasure, er fordi de tingene jeg liker best, er de tingene jeg føler jeg virkelig ikke burde like. Når alt tettes til, når replikkene blir knappe og alt eksploderer i voldelig blodbad - det er da jeg føler teksten skinner, spraker, knitrer. Det er da jeg sitter og heier på den største, slemmeste drittsekken av dem alle, fordi Abercrombie på finurlig vis har fått meg til å ha sympati med akkurat ham eller henne (og nå snakker jeg generelt om alle bøkene hans, ikke bare denne).

Og fram til dét punktet i teksten, eller snarere de punktene i teksten, sitter jeg og humrer full av skadefryd for meg selv og ler av alle de andre stakkarene i boka som ikke vet like mye som meg, som ikke vet what they got coming. Hva sier det om meg at jeg liker å lese om dette? At jeg liker den enkle løsningen der alle hindringer kan meies unna med et sverd, at alle opplysninger er oppnåelige så lenge man har en dedikert toruturist på laget, at alt og alle kan kjøpes for penger? Det er jo ikke akkurat verdier jeg ville bekjentgjort meg til i den virkelige verden, for å si det sånn.
Guilty pleasure, indeed.

Men likefullt, pleasure.
Red Country, Abercrombies sjette roman, publiseres i Storbritannia 18.oktober, men ble forhåndssolgt på Swecon forrige helg. Hele denne uka har den ligget og ropt på meg, mens jeg disiplinert har gjort kvalifiseringsoppgaver og lest pensum. Men ikke i går. Ikke i dag.

Jeg startet lesingen med en viss distanse. På samme tid skyhøye forventninger og en overbevisning om at denne gangen, denne gangen skal jeg holde teksten på en armlengdes avstand og ikke slukes av voldsromantikken. Det holdt i kanskje ti sider, så var jeg der igjen, inne i teksten sammen med karakterene. Det er sjelden det skjer nå i voksen alder at jeg blir så til de grader slukt av ei bok, at jeg stenger alle kritiske stemmer ute og bare er med på reisen. At jeg legger meg halv ti en lørdagskveld med ei bok og leser til langt over midnatt. At det første jeg gjør når jeg våkner er å plukke opp boka og lese resten fordi jeg ikke klarer stoppe. 450 sider på under ett døgn. Jeg kan ikke helt huske sist det skjedde.

Da Abercrombie snakket om denne boka i Sverige, sa han at han hadde hatt lyst til å skrive en western, og det har han gjort. Likevel er den godt plantet i det samme universet som vi kjenner igjen fra de andre fem bøkene. Det er egentlig et kult grep. Hvorfor skulle ikke ikke folk i et fantasyunivers kunne emigrere til et nytt og ukjent land og møtes i en smeltedigel av kulturer og vill-vest mentalitet? Det funker, og settingen passer Abercrombies stil og karakterer utmerket. Eller kanskje det er omvendt.

Hovedpersonen denne gangen er Shy, bonde, beinhard forhandler og forsørger og oppdrager for to yngre søsken. Hun er sta, besluttsom og det er tydelig helt fra starten av at hun har hatt en mindre ansvarsfull fortid, men at dette er noe hun har lagt bak seg. Nå er hennes eneste mål å sikre mat på bordet og klær på kroppen for sin lille familie, som også består av Gully, en eldre mann som hjelper til på gården, og Lamb, hennes stefar.

Det hadde det selvsagt ikke blitt en episk fantasyroman av, så noe må skje for å forstyrre balansen. På vei tilbake etter å ha solgt varene sine i byen, finner Shy og Lamb gården nedbrent, Gully drept og småsøsknene borte. De tar opp forfølgelsen for å få barna tilbake, og det er starten på en westernfortelling som har alt du kan tenke deg: indianere (eller Ghosts som de heter her), gullrush, stifinnere, nybyggere, mennesker på jakt etter en ny start i et nytt land, dueller (men ingen pistoler, her er det fremdeles sverd og armbrøst som gjelder) osv. I tillegg dukker som vanlig sentrale og mindre sentrale karakterer fra de tidligere bøkene opp i større eller mindre roller, og jeg kan love noen hjertelige (?) gjensyn.

Ja, jeg er overbevist. Igjen. Og jeg føler jeg må kunne begrunne det med bedre argumenter enn at vold er kult, for den begrunnelsen blir jeg ærlig talt bare kvalm av.
Én grunn til at det funker for meg er karakterene. Uansett hvor liten rolle de har, har de alle minst ett trekk som gjør dem til individer heller enn statister. De vil noe. De har en grunn til å være der de er. De har et helt annet sted de ønsker å være. De snakker forskjellig og karakterene som har synsvinkelen tenker også forskjellig. Du kan lese replikker eller tankerekker og vite hvem som sier/tenker dem uten at det skrives eksplisitt. Det er vanskelig å få til, men Abercrombie får det til å virke lett. Hatten av, og så videre...

En annen grunn er hvem som har synsvinkelen. Det handler om balansen mellom å si nok og å si for mye. Abercrombie bruker begrenset tredjepersonssynsvinkel, du vet aldri mer om det som skjer enn den du for tiden er inni hodet til. Utfordringen er å finne rett sted å se en hver situasjon fra - å finne den karakteren som ser nok til at du forstår handlingen, men som ikke vet nok til å avsløre det som kommer til å skje videre. Det fører til at jeg ikke får være inne i hodet på de karakterene som former mest av historien, noe som til tider kan være fryktelig frustrerende. Samtidig er det akkurat dette som skaper framdriften og som gjør at jeg ikke greier slutte lese. (Dessuten: Noen av de personene jeg ikke får lese tankene til, har vært PoV karakterer i tidligere bøker, så jeg kan likevel gjette meg til en del av det de tenker i større grad enn de andre karakterene i boka kan det. Det er også med på å skape spenning.)

En tredje grunn er realismen som er til stede selv om det er fantasy. Dels at du har karakterer med egeninteresser heller enn karakterer som er gode/onde. Dels at også heltene i historien gjør feil valg. Dels at ingen er skjebnebestemt til å gjøre noen ting. Ting skjer, karakterene reagerer, reaksjonene får konsekvenser, nye ting skjer. Dels at folk som har levd i villmarken i flere dager faktisk er skitne og lukter vondt.

Mørkt? Tja, røft er kanskje et bedre ord. Det er mye støv og gjørme, fyll og horer. Det er en verden der fysisk styrke verdsettes, en verden av arr både av typen som synes og i mer metaforisk forstand. Det er langt mellom hva vi ville kalt høflighet eller bare normal folkeskikk. Likevel synes jeg det er mer håp i denne boka enn i tidligere Abercrombie bøker. Her er hovedmålet å finne noen i live, mens det i de fem andre bøkene heller har handlet om det motsatte (selv om det i First Law-trilogien likevel starter ganske optimistisk). Jeg synes også at karakterenes skjebne, om jeg kan bruke det ordet, er mer nyansert i denne boka enn det har vært før. Abercrombie virker mindre innbitt når det gjelder å hamre alle personene sine ned i dritten én etter én.

Kan boka leses uten å ha lest de andre i serien? Ja, den er enkeltstående og kan fint leses uten de andre å lene seg på. Men du vil gå glipp av mange av referansene. For meg er det å ta alle hintene, det å kjenne referansene en stor del av appellen.

Anbefaler jeg den?
Selvsagt gjør jeg det, jeg har jo mer eller mindre lovprist forfatteren gjennom hele innlegget. (Og det selv om jeg har kjøpt boka, og alle de andre bøkene han har skrevet, helt selv med egne surt tjente penger. Tenk det!) Jeg greier ikke være negativ utover å si at jeg ikke burde like dette. Fordi jeg liker det jo. Jeg liker det veldig godt, og jeg vil ha mer!

(Kan for øvrig fortelle at Abercrombie selv fortalte at han har kontrakt på tre bøker til fra samme univers, og at han har planer om at disse skal være en ny trilogi. Men at han har planer om å skrive alle tre før den første gis ut. Ventetid? Buuuuu! Mer? Hipp hurraaaaa!)

Ut på tur

Om det finnes en graderbar nerdeskala, kjennes det å dra på con som et skritt i en mer ekstrem retning. Erkeeksempelet Comicon er et godt kjent fra amerikanske filmer, og når jeg fortalte folk hvor jeg skulle i helga, er bilder «av svette nerder i kostyme», som en jeg kjenner uttrykte det, det de ser for seg. (Big Bang Theory ble nevnt flere ganger...)

Dem om det.

OMG, rockstarmoment!

Hva jeg selv så for meg, er jeg litt mer usikker på. Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til. Selv om jeg har vært fantasyleser i mange år, har jeg aldri hatt noe forhold til fandom. I mange år visste jeg vel knapt at det eksisterte. For meg har lesing vært noe privat, noe jeg gjør hjemme og ikke snakker med andre om. Ikke fordi jeg skammer meg, men fordi jeg ikke har hatt noen i omgangskretsen som har vært interessert. Og jeg har nok alltid vært litt for forsiktig til å oppsøke et miljø der det er annerledes.

Jeg er en nerd som aldri har hatt nerdete venner (i hvert fall før jeg begynte å spille WoW). Men nå er nerden voksen og ferdig med å bry seg om hvordan hun ser ut i vennekretsen. I en alder av 31 var det dermed på tide med min første con. Første og siste? 

Neppe.

Ola Wikander

I tre dager har jeg slentret fra seminarrom til seminarrom med et brettet A4-ark som guide. Jeg har hørt paneldebatter, intervjuer og rene foredrag. Jeg har kjøpt bøker, og fått dem signert. Jeg har fortalt Ola Wikander at bøkene hans har vært sterkt delaktige i at jeg ble lingvistikkstudent i høst, jeg har fortalt Joe Abercrombie at jeg elsker bøkene hans (originalt, jeg vet) og forsøkt overbevise en islandsk fantasyforfatter om at han burde lese Kristine Tofte. 

Jeg har også møtt folk fra det norske fandommiljøet og fått løfte om lister over norske fantasy og SF-titler jeg bør lese (aner at en ny og litt mer informert sammensatt samlesning kan komme ut av dette ved en senere anledning, om interessen er der?)

Høydepunkter?

• Jeg kommer ikke utenom Joe Abercrombie, han var jo faktisk trekkplasteret som fikk meg til å dra. Han får to poeng bare for å snakke (britisk) engelsk, jeg har umiddelbar sympati for alle som gjør det. Utover det var han akkurat like morsom som bøkene hans antyder. Massevis av lure glis, publikumsfrierer og kjappe kommentarer. Han er helt klart en entertainer og en som er vant til å snakke om seg selv foran masse mennesker. 
• En annen hedersgjest var Peter Watts, en kanadisk SF-forfatter. Jeg er nærmest helt grønn på SF og hadde aldri hørt navnet hans før, men nå er jeg overbevist om at han må leses. Litt på grunn av det som ble sagt om bøkene hans, men mest på grunn av mannen. Synes han gjorde en svært god figur i diverse paneldebatter.
• Ellers var paneldebatten der fire forfattere snakket om skriveprosessen en højdare. Ikke overraskende kanskje, jeg liker jo alltid å høre folk snakke om dét. Og biologen Torill Kornfeldt som snakket om dyr som gjør merkelige ting (med tittelen Kannibaler, zombier og peniser), ga meg en interessant time.
• Likevel tror jeg faktisk det jeg hadde aller mest glede av i løpet av helga var Ola Wikander som snakket om «Proto-fantastik», altså elementer av fantasy i virkelig gamle tekster. Både fordi selve emnet er midt i mitt interessefelt, men også fordi han med god margin var den beste foreleseren jeg hørte i løpet av helga. Jeg er alltid fascinert av mennesker som kan ting. Wikander er definitivt en av dem, men ikke bare det. Han kan også formidle kunnskapen på en engasjerende måte. Dét er en sjeldnere egenskap.

Summa summarum: Bra helg! 

Akkurat nå er jeg voldsomt inspirert, både til å lese og til å skrive. Det er flere emner jeg har hørt om i løpet av helga jeg har lyst til å blogge om, om jeg bare får tid.

Helga kjennes også som et solid dytt i baken om å sette meg ned og faktisk begynne på den fortellingen som har levd sitt eget liv i bakhodet mitt i flere år nå. Så får vi se hvor langt dyttet rekker denne gangen.

Jeg kommer til å dra på con av denne typen igjen. Kanskje du blir med meg neste gang? (Ja, Knirk, jeg ser blant annet på deg ;) )

Noen (mindre gode) bilder til slutt:

Paneldebatt om "fantasy with a twist"

Paneldebatt om "Resarch when writing fiction"

Fredagens program

Lørdag, første halvdel

Lørdag annen halvdel

Søndag

Jeg kan ikke holde alt jeg lover

I forbindelse med samlesningsprosjektet jeg har hatt gående der vi leser norsk fantasy, skrev jeg i kommentarfeltet til et annet innlegg at jeg skulle skrive oppsummeringsinnlegg 5. oktober.

Det kommer jeg ikke til å gjøre.

Jeg har hatt fri fra jobb i dag, og trodde jeg skulle ha god tid til å skrive det. Men, siden jeg har ikke mindre enn tre kvalifiseringsoppgaver som skal leveres neste uke, har dagen i dag så langt gått med til å jobbe med dem. Og resten av dagen er forbeholdt venninnemiddag.


Siden jeg ikke har tid til å skrive det blogginnlegget jeg ønsker å skrive om prosjektet, må det bare vente til neste uke.

I helga reiser jeg i stedet til Swecon i Uppsala. Der har jeg blant annet tenkt å få med meg følgende programpost på lørdag:

14.00 Norwegian science fiction and fantasy (English)  

Rolf Andersen presents Norwegian science fiction and fantasy: an introduction which will work both as a retrospective and a look at the situation today.

Dét skal dere selvsagt få høre mer om senere!