Joe Abercrombie - Red Country

(Psst... ganske langt, men tilnærmet spoilerfritt - i hvert fall utover hva som skjer i første kapittel.)

Joe Abercrombie kjennes som det nærmeste jeg kommer guilty pleasure i bokverdenen.

Jeg tenker at jeg ikke burde like bøkene hans.
Ikke fordi han ikke er god på det han gjør, for det er han.
Han er god på karakterbygging, god på å skru sammen spennende plott, god på timing og god på replikker. Han er rett og slett god på å skrive sabla underholdende bøker, og det er det selvsagt ingenting i veien med.

Nei, grunnen til at dette får preg av guilty pleasure, er fordi de tingene jeg liker best, er de tingene jeg føler jeg virkelig ikke burde like. Når alt tettes til, når replikkene blir knappe og alt eksploderer i voldelig blodbad - det er da jeg føler teksten skinner, spraker, knitrer. Det er da jeg sitter og heier på den største, slemmeste drittsekken av dem alle, fordi Abercrombie på finurlig vis har fått meg til å ha sympati med akkurat ham eller henne (og nå snakker jeg generelt om alle bøkene hans, ikke bare denne).

Og fram til dét punktet i teksten, eller snarere de punktene i teksten, sitter jeg og humrer full av skadefryd for meg selv og ler av alle de andre stakkarene i boka som ikke vet like mye som meg, som ikke vet what they got coming. Hva sier det om meg at jeg liker å lese om dette? At jeg liker den enkle løsningen der alle hindringer kan meies unna med et sverd, at alle opplysninger er oppnåelige så lenge man har en dedikert toruturist på laget, at alt og alle kan kjøpes for penger? Det er jo ikke akkurat verdier jeg ville bekjentgjort meg til i den virkelige verden, for å si det sånn.
Guilty pleasure, indeed.

Men likefullt, pleasure.
Red Country, Abercrombies sjette roman, publiseres i Storbritannia 18.oktober, men ble forhåndssolgt på Swecon forrige helg. Hele denne uka har den ligget og ropt på meg, mens jeg disiplinert har gjort kvalifiseringsoppgaver og lest pensum. Men ikke i går. Ikke i dag.

Jeg startet lesingen med en viss distanse. På samme tid skyhøye forventninger og en overbevisning om at denne gangen, denne gangen skal jeg holde teksten på en armlengdes avstand og ikke slukes av voldsromantikken. Det holdt i kanskje ti sider, så var jeg der igjen, inne i teksten sammen med karakterene. Det er sjelden det skjer nå i voksen alder at jeg blir så til de grader slukt av ei bok, at jeg stenger alle kritiske stemmer ute og bare er med på reisen. At jeg legger meg halv ti en lørdagskveld med ei bok og leser til langt over midnatt. At det første jeg gjør når jeg våkner er å plukke opp boka og lese resten fordi jeg ikke klarer stoppe. 450 sider på under ett døgn. Jeg kan ikke helt huske sist det skjedde.

Da Abercrombie snakket om denne boka i Sverige, sa han at han hadde hatt lyst til å skrive en western, og det har han gjort. Likevel er den godt plantet i det samme universet som vi kjenner igjen fra de andre fem bøkene. Det er egentlig et kult grep. Hvorfor skulle ikke ikke folk i et fantasyunivers kunne emigrere til et nytt og ukjent land og møtes i en smeltedigel av kulturer og vill-vest mentalitet? Det funker, og settingen passer Abercrombies stil og karakterer utmerket. Eller kanskje det er omvendt.

Hovedpersonen denne gangen er Shy, bonde, beinhard forhandler og forsørger og oppdrager for to yngre søsken. Hun er sta, besluttsom og det er tydelig helt fra starten av at hun har hatt en mindre ansvarsfull fortid, men at dette er noe hun har lagt bak seg. Nå er hennes eneste mål å sikre mat på bordet og klær på kroppen for sin lille familie, som også består av Gully, en eldre mann som hjelper til på gården, og Lamb, hennes stefar.

Det hadde det selvsagt ikke blitt en episk fantasyroman av, så noe må skje for å forstyrre balansen. På vei tilbake etter å ha solgt varene sine i byen, finner Shy og Lamb gården nedbrent, Gully drept og småsøsknene borte. De tar opp forfølgelsen for å få barna tilbake, og det er starten på en westernfortelling som har alt du kan tenke deg: indianere (eller Ghosts som de heter her), gullrush, stifinnere, nybyggere, mennesker på jakt etter en ny start i et nytt land, dueller (men ingen pistoler, her er det fremdeles sverd og armbrøst som gjelder) osv. I tillegg dukker som vanlig sentrale og mindre sentrale karakterer fra de tidligere bøkene opp i større eller mindre roller, og jeg kan love noen hjertelige (?) gjensyn.

Ja, jeg er overbevist. Igjen. Og jeg føler jeg må kunne begrunne det med bedre argumenter enn at vold er kult, for den begrunnelsen blir jeg ærlig talt bare kvalm av.
Én grunn til at det funker for meg er karakterene. Uansett hvor liten rolle de har, har de alle minst ett trekk som gjør dem til individer heller enn statister. De vil noe. De har en grunn til å være der de er. De har et helt annet sted de ønsker å være. De snakker forskjellig og karakterene som har synsvinkelen tenker også forskjellig. Du kan lese replikker eller tankerekker og vite hvem som sier/tenker dem uten at det skrives eksplisitt. Det er vanskelig å få til, men Abercrombie får det til å virke lett. Hatten av, og så videre...

En annen grunn er hvem som har synsvinkelen. Det handler om balansen mellom å si nok og å si for mye. Abercrombie bruker begrenset tredjepersonssynsvinkel, du vet aldri mer om det som skjer enn den du for tiden er inni hodet til. Utfordringen er å finne rett sted å se en hver situasjon fra - å finne den karakteren som ser nok til at du forstår handlingen, men som ikke vet nok til å avsløre det som kommer til å skje videre. Det fører til at jeg ikke får være inne i hodet på de karakterene som former mest av historien, noe som til tider kan være fryktelig frustrerende. Samtidig er det akkurat dette som skaper framdriften og som gjør at jeg ikke greier slutte lese. (Dessuten: Noen av de personene jeg ikke får lese tankene til, har vært PoV karakterer i tidligere bøker, så jeg kan likevel gjette meg til en del av det de tenker i større grad enn de andre karakterene i boka kan det. Det er også med på å skape spenning.)

En tredje grunn er realismen som er til stede selv om det er fantasy. Dels at du har karakterer med egeninteresser heller enn karakterer som er gode/onde. Dels at også heltene i historien gjør feil valg. Dels at ingen er skjebnebestemt til å gjøre noen ting. Ting skjer, karakterene reagerer, reaksjonene får konsekvenser, nye ting skjer. Dels at folk som har levd i villmarken i flere dager faktisk er skitne og lukter vondt.

Mørkt? Tja, røft er kanskje et bedre ord. Det er mye støv og gjørme, fyll og horer. Det er en verden der fysisk styrke verdsettes, en verden av arr både av typen som synes og i mer metaforisk forstand. Det er langt mellom hva vi ville kalt høflighet eller bare normal folkeskikk. Likevel synes jeg det er mer håp i denne boka enn i tidligere Abercrombie bøker. Her er hovedmålet å finne noen i live, mens det i de fem andre bøkene heller har handlet om det motsatte (selv om det i First Law-trilogien likevel starter ganske optimistisk). Jeg synes også at karakterenes skjebne, om jeg kan bruke det ordet, er mer nyansert i denne boka enn det har vært før. Abercrombie virker mindre innbitt når det gjelder å hamre alle personene sine ned i dritten én etter én.

Kan boka leses uten å ha lest de andre i serien? Ja, den er enkeltstående og kan fint leses uten de andre å lene seg på. Men du vil gå glipp av mange av referansene. For meg er det å ta alle hintene, det å kjenne referansene en stor del av appellen.

Anbefaler jeg den?
Selvsagt gjør jeg det, jeg har jo mer eller mindre lovprist forfatteren gjennom hele innlegget. (Og det selv om jeg har kjøpt boka, og alle de andre bøkene han har skrevet, helt selv med egne surt tjente penger. Tenk det!) Jeg greier ikke være negativ utover å si at jeg ikke burde like dette. Fordi jeg liker det jo. Jeg liker det veldig godt, og jeg vil ha mer!

(Kan for øvrig fortelle at Abercrombie selv fortalte at han har kontrakt på tre bøker til fra samme univers, og at han har planer om at disse skal være en ny trilogi. Men at han har planer om å skrive alle tre før den første gis ut. Ventetid? Buuuuu! Mer? Hipp hurraaaaa!)