Margaret Atwood - In other worlds

I disse tider hvor det diskuteres både her og der om hvordan man skal skrive om bøker, har jeg lest ei bok som gjør nettopp det.

Margaret Atwood er både bestselgende forfatter og anerkjent som litteraturkritiker. I denne boka fra 2011 skriver hun om sitt forhold til science fiction, både som leser og som forfatter.

Boka er delt i tre.
Den første delen består av tre essays der Atwood skriver om sitt eget forhold til sjangeren. Først som barn der hun møtte sjangeren gjennom tegneserier og bøker og også laget sin egen verden med flygende superheltkaniner. Deretter som litteraturstudent og ivrig besøkende av B-filmer. Til slutt som doktorgradsstudent, der hun skulle skrive om utopier og dystopier, men forfattervirksomheten tok over, og hun fullførte aldri doktorgraden.
Del to består av artikler og anmeldelser Atwood har skrevet for ulike publikasjoner om sentrale bøker i sjangeren, mens del tre består av fem korte SF tekster Atwood selv har skrevet.

Jeg er rimelig grønn innenfor SF, men litt mindre nå enn før jeg leste denne boka. Atwood har oversikt, trekker linjer og sammenligner (selvsagt gjør hun det, hun er jo litteraturkritiker) og ofte gjør hun det med humor (noe jeg opplever som mer sjeldent blant kritikere). Det kjennes godt hvordan hun tar sjangeren på alvor og insisterer på dens verdi som bærer av en tradisjon. Aller best liker jeg nok teksten om det som skulle være doktorgradsarbeidet hennes, nemlig dystoper og utopier - eller ustopier som hun kaller dem etter å ha blandet de to begrepene.

Atwood inspirerer meg og har lagt flere bøker til leselista mi, blant annet hennes egne SF bøker. Det føles litt som om jeg er på vei et sted som leser om dagen, og denne boka passet perfekt inn som veiviser (mer om dét en annen gang). Innimellom kjennes det litt gjentagende siden flere av tekstene er innom det samme, men jeg er velvillig og overbærende. Og avslutter med et sitat:

As a story, the scientific mythos is not very comforting. Probably that's why it hasn't become wildly popular: we human beings prefer stories that have a central role in them for us, that preserve some of our mystery and thus some of our dignity, and that imply there might be help at hand if we need some. The scientific version of our existence on this planet may well be physically true, but we don't like it much. It isn't cuddly. There aren't many tunes you can hum in the shower.