søndag 18. november 2012

Brandon Sanderson - Elantris

Det er bare én ting som gjelder på lystlesningsfronten om dagen: fantasy. Med relativt tungt fordøyelig pensumstoff som hovedrett, er dette desserten, luksusen jeg unner meg selv som belønning når jeg har vært flink. Og denne gangen var turen kommet til mannen Knirk ved gjentatte anledninger har overbevist meg om at jeg må lese: Brandon Sanderson.

Jeg bestemte meg for at begynnelsen var et bra sted og starte, og har lest debutromanen Elantris. Helt overbevist er jeg ikke, til det er det for mye som hakker underveis. Men det er mye jeg liker også, og to dager etter at jeg fullførte boka, tok jeg meg plutselig i å savne å tilbringe tid sammen med karakterene, noe som egentlig overrasket meg litt.

For å begynne med det jeg liker: For det første, ideen.
Elantris var den skinnende byen bebodd av gudelignende skapninger. Så var det noe som skjedde, og prosessen som gjorde mennesker til overmennesker begynte i stedet å gjøre mennesker til levende døde. Alle som rammes av Shaod, som denne forvandlingen kalles, sperres inne i Elantris og regnes som døde av verden utenfor. I bokas første kapittel skjer dette med landets populære kronprins, Raoden, noe som selvsagt får konsekvenser for flere enn ham selv.

Jeg liker denne ideen. Det er et konsept jeg føler jeg ikke har lest hundre ganger før, og jeg kjøper umiddelbart logikken. For eksempel er det sånn at siden kroppen til en som er tatt av the Shaod er død, kan den ikke helbrede seg selv. Alle skader man derfor aldri komme unna, de fortsetter å gjøre akkurat like vondt som de gjorde det øyeblikket du fikk dem. Tenk deg hvor vondt det er å sparke borti et bordbein med tåa, og at smerten fra der og da aldri vil gi seg. I en verden der det er virkeligheten, forholder folk seg litt annerledes til hverandre enn ellers.

En annen ting jeg liker, er tidsperspektivet. Episke fantasyromaner bretter seg ofte utover i både tid og rom. Det gjør ikke Elantris. Hele handlingen skjer i løpet av tre måneder, og stort sett utspiller alt seg i én by. Man trenger ikke dra på lange reiser for å skape spenning - det holder å la mennesker møtes der de er. (Selv om noen har reist for å komme dit, men selve reisen har skjedd før boka starter.)

Når jeg likevel ikke vil klassifisere boka som noe mer enn gjennomsnittelig, er det fordi det er minst like mye på den andre sida av vekta som nøytraliserer det jeg synes er kult. Selve plottet  er ganske ordinært, og jeg forutså de aller fleste såkalte tvister før de skjedde, inkludert de mest avgjørende delene av slutten. Det blir litt for enkelt, Sanderson tar de åpenbare valgene litt for ofte, og han forklarer for mye. Jeg er dessuten ikke overbegeistret for karakterene hans - det er litt for tydelig hva de vil, eller egentlig: hva Sanderson vil med dem.

Når det er sagt: Jeg har planer om å gi ham flere sjanser. Dette er som sagt debutboka, og med et kult konsept, viser han at han er en god verdensbygger, noe som gjør det verdt å fortsette. Og boka var spennende nok, særlig den siste halvdelen der det ble litt mer fart på sakene.

Dere kan for øvrig lese hva Knirk synes om boka her.


12 kommentarer:

  1. Å, jeg ble bare glad av å se at andre har lest Brandon Sanderson. Takk for god omtale. Jeg forstår godt innvendingene dine, dette er nok den svakeste boka hans (selv om jeg heller ikke var så begeistret for den siste som alle likte så godt). Skulle ønske du gjorde et forsøk på bok nummer 1 i Mistborn-serien; The Final Empire. Hadde vært morsomt å vite hva du synes om den.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg skal det, etter hvert. Men tror kanskje Warbreaker blir først, for den står allerede i bokhylla mi.

      Slett
  2. Jeg må jo lese den! :-)
    Jeg har Mistborn serien av samme forfatter på leselisten min, jeg er helt sikker på at det er KNIRK sin skyld at den står der!
    Jeg tenker at jeg må lese denne fordi du sier at du vil gi Sanderson flere sjanser. Da må det jo være noe bra som du liker i tillegg til at du synes mye er kult :-) (Og så blir jeg så superglad når noen forteller meg om fatasy jeg ikke vet om)
    Takk for flott tips!

    SvarSlett
    Svar
    1. Bare hyggelig å kunne gi tips, selv om jeg synes Knirk fortjener mesteparten av æren denne gangen. Her er det hun som er misjonæren ;)

      Slett
  3. Takk for tipset, denne boka tror jeg jammen at jeg vil lese, mye på grunn av ideen boka baserer seg på. Den høres absolutt ut som noe for meg! Når jeg nå i tillegg er forberedt på minusene ved boka, vil jeg ikke ha for skyhøye forventninger, og det er jo greit.

    Du er forresten ikke alene om å oppleve at tungt skole- /jobbrelatert lesestoff krever en god, eventyrlig bok, gjerne fantasy, til dessert. Det er nettopp derfor jeg blir så glad for tips som dette! :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, ideen var skikkelig kul.

      Nå har jeg ei uke igjen med skole-lesing. Deretter blir det en heeeel dessertmåned! Det blir bra.

      Slett
  4. Dette er en helt ukjent forfatter for meg, men jeg merker at det rykker litt ekstra i nysgjerrighetsnervene mine når jeg leser omtalen din. Et skikkelig interessant konsept, og jeg tror nok jeg kommer til å lese den etterhvert, selv om du ikke var helt overbevist. Jeg er jo en litt mindre erfaren fantasyleser enn deg (selv om jeg er veldig glad i sjangeren), så kanskje noen av de elementene du forutså vil komme som store overrakselser på meg? Hvem vet? Uansett; takk for en god omtale og lesetips (og lykke til med pensumlesing og eksamen).

    SvarSlett
    Svar
    1. Les i vei :)

      Eller følg Knirk sitt råd og begynn med Mistborn-serien som hun sier er bedre. Jeg skal komme meg dit en gang jeg også.

      Og takk! Under ei uke igjen til jeg er ferdig nå :)

      Slett
  5. Leser også fantasy for tida - Dance with Dragons.

    Jeg hadde enorme barndomsopplevelser med f.eks Narnia og Hobbiten, og videre med Ringenes herre, Silmarillion, som jeg nylig leste igjen, men sliter med å finne ny fantasy med den samme magien.

    Jeg har også forsøkt meg på Erikson men måtte gi meg etter tre bøker da det ikke syntes å være noe sammenhengende plot som holdt bøkene sammen og som holdt interessen oppe.

    Jeg har just startet en ny blogg hvor jeg skriver litt om A Feast for Crows av George R.R.

    SvarSlett
    Svar
    1. Mmm, Martin har vært en favoritt lenge. Hvis du liker den stilen, med fantasy uten veldig mange fantasyelementer, kanskje du burde prøve deg på Joe Abercrombie også. (Sa Abercrombie-misjonæren)

      Er for øvrig enig i at Eriksons bøker ikke alltid ser ut til å henge sammen med hverandre, særlig i starten. For meg var det en av tingene jeg likte - men det frustrerte meg også. Når jeg var ferdig med ei bok ville jeg jo ha mer om de samme karakterene, men ble i stedet kastet et helt annet sted. Etter å ha lest alle 10 i Malazan Books of the Fallen serien, ser jeg jo at det henger sammen likevel, selv om det er mange, mange løse tråder.

      Slett
  6. Jeg har Sanderson i bokhylla, og gleder meg til å lese bøkene hans. Jeg har bare ikke kommet så langt enda. Som med alle de andre bøkene jeg gjerne skulle ha lest. Nå med en gang. :P

    SvarSlett
    Svar
    1. Haha, kjenner følelsen :p

      Jeg har haugevis av bøker i bokhylla som jeg gleder meg til å lese. Men når jeg skal velge neste bok, ender jeg enten opp i en bokhandel eller på biblioteket likevel.

      Slett