Harper Lee - To Kill a Mockingbird

Ny bok i Lines lesesirkel, og for første gang siden april har jeg greid fullføre utfordringen.

Skjønt å lese To Kill a Mockingbird kan knapt kalles en utfordring, å lese virkelig gode bøker er bare en glede. To Kill a Mocingbird er vittig, vond, tankevekkende og velkomponert, det ene etter det andre og alt på en gang.

Handlingen er lagt til Alabama under depresjonen, og vi følger oppveksten til barna Scout og Jem. Det starter som en ordinær oppvekstskildring, men boka endrer karakter når barnas far, advokaten Atticus Finch, får oppgaven å forsvare en farget mann som er uskyldig anklaget for voldtekt av en hvit kvinne. Rasismen syder i byen, men Atticus er en fyr som står støtt i sin egen overbevisning om at det han gjør er det rette, noe både han og barna må betale for.

Jeg har problemer med å finne noe fornuftig å si om denne boka fordi den fanget meg fullstendig mens jeg leste. Det analytiske blikket forsvant, i stedet var jeg bare helt til stede i fortellingen og leste meg gjennom hele følelsesregisteret. Jeg smilte av Atticus' oppdragelsesmetoder og av Miss Maudie, jeg fikk vondt i magen av rasismen og mobmentaliteten i byen, jeg sitret av spenning på de rette stedene, jeg var lei meg, rørt og opprømt, alt ettersom hvilke ord jeg så foran meg på papiret. Denne gangen leste jeg boka på engelsk, og det er jeg glad for siden dialogene har mye dialektbruk. I norsk oversettelse er det noe som alltid irriterer meg, men i originalform, gir det bare dialogene et skinn av autensitet.

Én ting bet jeg meg likevel merke i, selv uten spesielt fokus på analyse underveis:
Det er Scout selv som forteller om hendelsesforløpet, fra et punkt i tiden som ligger et godt stykke etter at alt har foregått. Likevel forteller hun om opplevelsene slik hun opplevde dem der og da, bare enkelte ganger går hun ut av dette og hinter om utvikling som har skjedd etter bokas slutt. I mine øyne er dette et genialt valg av synsvinkel. Ved å se gjennom barnets øyne, blir ikke moralismen overtydelig. Barnet Scout forstår ikke selv alt som skjer, hun observerer men har ikke overblikket til å tolke alt som foregår rundt henne. For leseren er det likevel tydelig, og det er et effektivt virkemiddel i litteraturen å forstå eller vite mer enn hovedpersonen.

Samtidig ville fortellingen tapt seg om det faktisk var barnet Scout som fortalte, nettopp fordi hun mangler overblikket. Den voksne Scout har det, og det gjør at hun vet hvilke detaljer som hører med i fortellingen, det forhindrer at det blir overdrevent naivt. Synsvinkelen sannsynliggjør også hvorfor hovedpersonens refleksjoner er så voksne. Greit at Scout er veslevoksen gjennom hele boka, men så voksen som hun faktisk fremstår, vil jeg bare tro på så lenge dette er en voksens gjenfortelling av egen barndom. Det at dette er en gjenfortelling av "gamle" begivenheter, gir også en troverdig forklaring på hvordan alle trådene til slutt samles og avsluttes til en tilfredsstillende avrunding.

Som et ekstra pluss, gir denne boka meg kryss på to punkter av årets lesemål: både lesesirkelbok og amerikansk roman.

Leserprofil

Bokhora begynte med den, Bokmerker.org brakte den til Norge og Bjørg på Mellom Linjene  og Marianne i E-bokhylla mi fulgte opp. Her er mine svar på ti fastsatte spørsmål. Tar du den videre?

1. Hvilken bok leste du sist?
Jeg har strengt tatt noen få sider igjen før jeg er ferdig, men ignorerer det og svarer Herta Müllers I dag ville jeg helst ikke ha møtt meg selv. Jeg er ikke sikker på om det kommer noe eget innlegg om den, jeg synes det er veldig vanskelig å gjøre meg opp en mening. På den ene siden er det mengder av flotte setninger jeg leser mange ganger og vil ta vare på. Samtidig synes jeg boka er vanskelig å lese, langt vanskeligere enn Pustegynge, som jeg elsket.

Den siste boka jeg fullførte, var et forhåndseksemplar av ei norsk fantasybok som kommer i september, nemlig Hulder av Tonje Tornes. Omtale av den kommer når sperrefristen har gått ut.

2. Hvilken bok skal du begynne på nå?
Jeg er en rastløs leser om dagen, og greier ikke holde meg til en ting om gangen. Derfor har jeg allerede begynt på neste bok, Harper Lees To Kill a Mockingbird som er en del av Lines lesesirkel.
Så har jeg hatt en liten omorganisering i bokhylla denne uka, og fått øye på en hel drøss med bøker som jeg har lyst til å lese, aller helst med en gang. Men denne uka begynner studiene igjen, så herfra og ut året, blir det mindre lystlesing og mer pensum.

3. Er det mest mannlige eller kvinnelige forfattere i bokhyllen din?
Det har jeg aldri sjekket, men vil anta at det er flest menn. Tror imidlertid ikke det er så fryktelig skjev fordeling.

4. Teller du alltid hvor mange sider du har igjen av en bok, eller tenker «nå har jeg kommet en fjerdedel/halvparten» eller lignende?
Det kjennes som en uvane, men ja, jeg teller ofte hvor mange sider jeg har igjen av ei bok. Noen ganger fordi jeg er utålmodig, andre ganger fordi jeg vil at sidene skal vare så lenge som mulig.
Denne uvanen er noe som har kommet med alderen.

5. Hvordan velger du hvilke bøker du vil lese? (For eksempel omslag, tips fra venner, anmeldelser, topplister, blogger osv)
Mye inspirasjon hentes fra andre blogger, både gjennom tilfeldige tips og gjennom samlesninger. Og jeg liker lister av ymse slag, så noen tips hentes derfra. Så prøver jeg ofte når jeg er i en bokhandel og handler å plukke med meg i hvert fall ei bok som jeg ikke vet noen ting om, bare faller for der og da. Og en fjerde kilde til inspirasjon er litteraturmagasinene.

6. Når er en bok for lang?
Når jeg ikke liker den.  Jeg har blitt flinkere til å avbryte bøker som ikke gir meg noe, men noen ganger er jeg sta. Dessuten kjennes som regel pensumbøker for lange rett før eksamen.

7. Leser du like gjerne på engelsk (hvis det er originalspråket) som på norsk?
Ikke bare like gjerne, men helst på engelsk så lenge det er originalspråket. Leser også på svensk og dansk, og denne høsten skal jeg for første gang stave meg gjennom en fransk roman.

8. Hvilken bok var den siste du bare måtte overtale ALLE vennene dine til å lese?
Altså, en av grunnene til at jeg i sin tid startet å blogge om bøker, var at nesten ingen i min omgangskrets leser. Så å prøve overtale dem til å lese ei bestemt bok, har jeg gitt opp for lenge siden. Men det er i hvert fall to forfattere som får fram misjonæren i meg: Joe Abercrombie og Kristine Tofte.

9. Kan du slutte å lese en bok hvis den er kjedelig? I så fall – når gir du opp?
Ja, det er noe som har kommet med åra. Som regel er det ikke et bevisst valg å gi opp. Jeg bare tar en pause for å lese noe annet i stedet en liten stund, og glemmer gå tilbake. Bokhylla har mange eksempler på bøker som står der med bokmerke halveis inn.

10. Hvilken sjanger er overrepresentert i bokhyllen din – og hvilken finnes ikke?
Bokhyllene favner ganske bredt, men jeg antar at sjangeren som tar mest plass, er fantasy/science fiction. Finnes ikke kunne vært krim, men det er ikke helt sant. Jeg har noen Henning Mankell bøker som har overlevd alle opprydninger, men jeg har ikke lest krim på kanskje ti år nå.

Axel Jensen - Epp og Lul

Foto: Cappelen Damm

Under mottoet bedre sent enn aldri kommer her min omtale av fjerde stopp på årets samlesning av norsk fantasy.

Skjønt allerede her kan jeg problematisere.
Hverken Epp eller Lul er nemlig bøker jeg med god samvittighet kan kalle fantasy. Handlingen i begge foregår en gang langt inn i fremtiden på en ikke navngitt planet, og samfunnet er gjennomsyret av teknologi. Uten at det i seg selv er nok til å kalle det science fiction i stedet for fantasy.

Hvor man setter skillet mellom de to, ser for meg ut til å være litt ullent. Jeg har lest ulike definisjoner ulike steder, men en utbredt oppfatning ser ut til å være at i science fiction skal det som skildres være teoretisk mulig, eller i hvert fall ha en (kvasi-)teoretisk forklaring i selve verket. I de tilfellene der teknologi fremstilles på en måte som gjør at det like gjerne kunne klassifiseres som magi, vil det være snakk om fantasy selv om fortellingen både foregår i fremtiden og inneholder mengder av teknologi.

Jeg lander likevel på å putte disse bøkene i boksen for science fiction, men de er på ingen måte typiske eksempler på sjangeren. Kanskje hadde dystopi vært et bedre ord å bruke? Det er i hvert fall inget lystig samfunn Jensen presenterer oss for her. Maskiner har gjort menneskene overflødige som arbeidskraft, og samfunnet er totalkontrollert av storebror. Det ser ut til å være den sterkestes rett som råder, og livet er for mange et spørsmål om å kjempe seg oppover i hierarkiet, få legge til flere bokstaver i navnet sitt og samtidig øke sin egen kjøpekraft.

I den første boka følger vi Epp, en pensjonert mann som bor i en leilighet i blokk 982 i byen Oblidor. Denne store klossen av en boligblokk er en av mange som danner et boligområde, og sammen ser de mest av alt ut til å være et sted myndighetene oppbevarer overflødige mennesker. Epp bor sammen med den kjøttetende planten Ili, og tilbringer dagene med å koke seg frokostegg, studere tapeter (han pleide jobbe på en tapetfabrikk), føre skriftlig rapport med hva han foretar seg, og diskutere med naboen Lem fram til sistnevnte flytter. Det er ikke så mye som egentlig skjer i denne boka, det er en ganske stillestående affære der Epp suller rundt uten å forlate boligblokka, fabulerer og diskuterer, og der det futuristiske samfunnet rundt (komplett med en nevø som henger utenfor vinduet med jetpack), mest av alt er en kulisse. Epp selv er en notorisk upålitelig forteller, han insisterer for eksempel ofte på at noe ikke er viktig for ham, for deretter å skrive side opp og side ned om det samme emnet, noe som er med på å gjøre dette til en absurd affære som jeg faktisk humret godt av opptil flere ganger. Kulissen rundt gjør likevel fortellingen til noe mer enn humor, det ligger mye samfunnskritikk i å ta elementer man ikke er overbegeistret for i sin egen samtid og forstørre dem, slik Jensen har gjort her.

I Lul befinner vi oss i samme univers, og de to bøkene berører hverandre så vidt når Lul på ett tidspunkt ser Epp i gangen, men bortsett fra det er de veldig ulike. Grunnen til dette er fortellerstemmen. Der Epp er en litt traurig eldre herremann som er i slutten av et tilsynelatende ganske begivenhetsløst liv, er Lul et kvinnfolk som kunne ha vandret rett ut av en Ingvar Ambjørnsen-roman. (Sånn rent bortsett fra at hun er grønn, har knallrødt hår og er fra en annen planet, mener jeg.) Lul kom til Oblidor som flyktning fra en krig på en annen planet, vokste opp i slummen og har forsøkt finne sin vei opp og frem i livet som prostituert. Der Epp sirlig noterer ned sin fortelling med blekkpen på papir, er Lul analfabet og dikterer sin fortelling til en maskin som skriver boka for henne. Det fører til en svært muntlig stil der Lul både hopper fram og tilbake i tid og stadig kommenterer sin egen fortelling. Og fremfor alt fører det til et helt særegent språk, en blanding av norsk, svært fornorsket engelsk, slang og misforståtte fremmedord:

Jeg trudde det skulle bli lett å fortelle om veien som fører til Dumpen. Men der var jeg på feil flait. Som vanlig. Jeg fersker ikke åssen dem mekker storyer med prat og æksjen og klimaks og ting, og alt er ordna kult - med kromologisk logikk - som pasienter i en helsevernkø - ja, eller som pangsjonister på ventelista for et krypinn i kosebyen vår. Virkeligheta, og det er den jeg vil prate om, er kanskje enda mer helforvirra enn jeg.
Men drit i det. Jeg har begynt. Og det er det som teller. (Lul, side 23-24)

I starten var det fryktelig slitsomt å lese, men det varte bare til jeg kom inn i det. Så fort jeg begynte å lese teksten "høyt" inne i hodet, gikk det plutselig helt greit, og mer enn greit. Dette merkelige språket er så gjennomført og troverdig, og får Lul til å fremstå klart og tydelig for meg. I motsetning til Epp, legger hun ingenting i mellom. Hun snakker rett fram og uten skamfølelse, noe som fører til at jeg gjennom hele boka er på hennes lag. I Epp er det motsatt - det at hovedpersonen prøver så hardt å fremstille seg selv som seriøs og verdig, gjør at jeg står på utsiden og ler av ham. Disse bøkene er virkelig prakteksempler på hva synsvinkelen kan gjøre med en fortelling.

Oppsummert?
Disse bøkene er akkurat passe sære og absurde til å gå rett hjem hos meg. Trilogien avsluttes med Og resten står skrivd i stjernene, ei bok jeg har hatt stående ulest i bokhylla lenge.
Det har jeg planer om å gjøre noe med snart.

Fjerde samlesningsbok

Bilde: Cappelen Damm

På mandag er det tid for fjerde samlesningsbok. Eller bøker, for dette var runden jeg jukset og la inn to bøker i stedet for én, siden de var så korte.

Bøkene det er snakk om er Epp og Lul av Axel Jensen, skrevet med nesten 30 års pause i mellom, og er de to første bøkene i en trilogi. Bøkene er kanskje nærmere science fiction enn fantasy, men er ikke akkurat typiske eksempler på sjangrene. Selv kalte Jensen det "factionlitteratur".
Jeg vet ikke om noen fremdeles henger med på samlesningen, eller om alle har falt fra underveis, men denne gangen har i hvert fall jeg selv lest bøkene.

Er det flere som henger med, legg igjen link til innlegget ditt i kommentarfeltet, så vi kan finne deg.

Berits omtale
Min omtale

Sove kan man gjøre når man er gammel....?

I fjor på denne tiden var jeg veldig spent. Lar egentlig et fulltids universitetsstudium seg kombinere med nesten full jobb?

Ett år inn ser jeg at det fungerer. Jeg har gode resultater å vise til, men lite fritid. Tidvis har det vært både stressende og slitsomt, og jeg ser jo at det går på bekostning av andre ting.
Men jeg er for sta til å gi meg, og denne høsten løser jeg problemet med for mye å gjøre med å pøse på med mer.

Logikken?
Om jeg tar litt ekstra nå, blir jeg enten raskere ferdig, eller kan ta det litt mer piano neste år. Derfor blir det 40 studiepoeng i stedet for 30 dette semesteret. Fungerer det, gjør jeg det samme til våren. Fungerer det ikke, tar jeg neste semester på spa!

Og forresten...
Nevnte jeg at store deler av årets pensum er på fransk? Og at jeg egentlig ikke kan fransk?

Ser i hvert fall ut som at målet om å lese ei bok på et språk jeg egentlig ikke kan vil være i boks i løpet av året...

(Og Knirk, jeg husker fremdeles at du lovte stå på hodet i snøen om jeg greide lese ei bok på fransk, det er høstens motivasjon!)