Axel Jensen - Epp og Lul

Foto: Cappelen Damm

Under mottoet bedre sent enn aldri kommer her min omtale av fjerde stopp på årets samlesning av norsk fantasy.

Skjønt allerede her kan jeg problematisere.
Hverken Epp eller Lul er nemlig bøker jeg med god samvittighet kan kalle fantasy. Handlingen i begge foregår en gang langt inn i fremtiden på en ikke navngitt planet, og samfunnet er gjennomsyret av teknologi. Uten at det i seg selv er nok til å kalle det science fiction i stedet for fantasy.

Hvor man setter skillet mellom de to, ser for meg ut til å være litt ullent. Jeg har lest ulike definisjoner ulike steder, men en utbredt oppfatning ser ut til å være at i science fiction skal det som skildres være teoretisk mulig, eller i hvert fall ha en (kvasi-)teoretisk forklaring i selve verket. I de tilfellene der teknologi fremstilles på en måte som gjør at det like gjerne kunne klassifiseres som magi, vil det være snakk om fantasy selv om fortellingen både foregår i fremtiden og inneholder mengder av teknologi.

Jeg lander likevel på å putte disse bøkene i boksen for science fiction, men de er på ingen måte typiske eksempler på sjangeren. Kanskje hadde dystopi vært et bedre ord å bruke? Det er i hvert fall inget lystig samfunn Jensen presenterer oss for her. Maskiner har gjort menneskene overflødige som arbeidskraft, og samfunnet er totalkontrollert av storebror. Det ser ut til å være den sterkestes rett som råder, og livet er for mange et spørsmål om å kjempe seg oppover i hierarkiet, få legge til flere bokstaver i navnet sitt og samtidig øke sin egen kjøpekraft.

I den første boka følger vi Epp, en pensjonert mann som bor i en leilighet i blokk 982 i byen Oblidor. Denne store klossen av en boligblokk er en av mange som danner et boligområde, og sammen ser de mest av alt ut til å være et sted myndighetene oppbevarer overflødige mennesker. Epp bor sammen med den kjøttetende planten Ili, og tilbringer dagene med å koke seg frokostegg, studere tapeter (han pleide jobbe på en tapetfabrikk), føre skriftlig rapport med hva han foretar seg, og diskutere med naboen Lem fram til sistnevnte flytter. Det er ikke så mye som egentlig skjer i denne boka, det er en ganske stillestående affære der Epp suller rundt uten å forlate boligblokka, fabulerer og diskuterer, og der det futuristiske samfunnet rundt (komplett med en nevø som henger utenfor vinduet med jetpack), mest av alt er en kulisse. Epp selv er en notorisk upålitelig forteller, han insisterer for eksempel ofte på at noe ikke er viktig for ham, for deretter å skrive side opp og side ned om det samme emnet, noe som er med på å gjøre dette til en absurd affære som jeg faktisk humret godt av opptil flere ganger. Kulissen rundt gjør likevel fortellingen til noe mer enn humor, det ligger mye samfunnskritikk i å ta elementer man ikke er overbegeistret for i sin egen samtid og forstørre dem, slik Jensen har gjort her.

I Lul befinner vi oss i samme univers, og de to bøkene berører hverandre så vidt når Lul på ett tidspunkt ser Epp i gangen, men bortsett fra det er de veldig ulike. Grunnen til dette er fortellerstemmen. Der Epp er en litt traurig eldre herremann som er i slutten av et tilsynelatende ganske begivenhetsløst liv, er Lul et kvinnfolk som kunne ha vandret rett ut av en Ingvar Ambjørnsen-roman. (Sånn rent bortsett fra at hun er grønn, har knallrødt hår og er fra en annen planet, mener jeg.) Lul kom til Oblidor som flyktning fra en krig på en annen planet, vokste opp i slummen og har forsøkt finne sin vei opp og frem i livet som prostituert. Der Epp sirlig noterer ned sin fortelling med blekkpen på papir, er Lul analfabet og dikterer sin fortelling til en maskin som skriver boka for henne. Det fører til en svært muntlig stil der Lul både hopper fram og tilbake i tid og stadig kommenterer sin egen fortelling. Og fremfor alt fører det til et helt særegent språk, en blanding av norsk, svært fornorsket engelsk, slang og misforståtte fremmedord:

Jeg trudde det skulle bli lett å fortelle om veien som fører til Dumpen. Men der var jeg på feil flait. Som vanlig. Jeg fersker ikke åssen dem mekker storyer med prat og æksjen og klimaks og ting, og alt er ordna kult - med kromologisk logikk - som pasienter i en helsevernkø - ja, eller som pangsjonister på ventelista for et krypinn i kosebyen vår. Virkeligheta, og det er den jeg vil prate om, er kanskje enda mer helforvirra enn jeg.
Men drit i det. Jeg har begynt. Og det er det som teller. (Lul, side 23-24)

I starten var det fryktelig slitsomt å lese, men det varte bare til jeg kom inn i det. Så fort jeg begynte å lese teksten "høyt" inne i hodet, gikk det plutselig helt greit, og mer enn greit. Dette merkelige språket er så gjennomført og troverdig, og får Lul til å fremstå klart og tydelig for meg. I motsetning til Epp, legger hun ingenting i mellom. Hun snakker rett fram og uten skamfølelse, noe som fører til at jeg gjennom hele boka er på hennes lag. I Epp er det motsatt - det at hovedpersonen prøver så hardt å fremstille seg selv som seriøs og verdig, gjør at jeg står på utsiden og ler av ham. Disse bøkene er virkelig prakteksempler på hva synsvinkelen kan gjøre med en fortelling.

Oppsummert?
Disse bøkene er akkurat passe sære og absurde til å gå rett hjem hos meg. Trilogien avsluttes med Og resten står skrivd i stjernene, ei bok jeg har hatt stående ulest i bokhylla lenge.
Det har jeg planer om å gjøre noe med snart.