Skjønt å lese To Kill a Mockingbird kan knapt kalles en utfordring, å lese virkelig gode bøker er bare en glede. To Kill a Mocingbird er vittig, vond, tankevekkende og velkomponert, det ene etter det andre og alt på en gang.
Handlingen er lagt til Alabama under depresjonen, og vi følger oppveksten til barna Scout og Jem. Det starter som en ordinær oppvekstskildring, men boka endrer karakter når barnas far, advokaten Atticus Finch, får oppgaven å forsvare en farget mann som er uskyldig anklaget for voldtekt av en hvit kvinne. Rasismen syder i byen, men Atticus er en fyr som står støtt i sin egen overbevisning om at det han gjør er det rette, noe både han og barna må betale for.
Jeg har problemer med å finne noe fornuftig å si om denne boka fordi den fanget meg fullstendig mens jeg leste. Det analytiske blikket forsvant, i stedet var jeg bare helt til stede i fortellingen og leste meg gjennom hele følelsesregisteret. Jeg smilte av Atticus' oppdragelsesmetoder og av Miss Maudie, jeg fikk vondt i magen av rasismen og mobmentaliteten i byen, jeg sitret av spenning på de rette stedene, jeg var lei meg, rørt og opprømt, alt ettersom hvilke ord jeg så foran meg på papiret. Denne gangen leste jeg boka på engelsk, og det er jeg glad for siden dialogene har mye dialektbruk. I norsk oversettelse er det noe som alltid irriterer meg, men i originalform, gir det bare dialogene et skinn av autensitet.
Én ting bet jeg meg likevel merke i, selv uten spesielt fokus på analyse underveis:
Det er Scout selv som forteller om hendelsesforløpet, fra et punkt i tiden som ligger et godt stykke etter at alt har foregått. Likevel forteller hun om opplevelsene slik hun opplevde dem der og da, bare enkelte ganger går hun ut av dette og hinter om utvikling som har skjedd etter bokas slutt. I mine øyne er dette et genialt valg av synsvinkel. Ved å se gjennom barnets øyne, blir ikke moralismen overtydelig. Barnet Scout forstår ikke selv alt som skjer, hun observerer men har ikke overblikket til å tolke alt som foregår rundt henne. For leseren er det likevel tydelig, og det er et effektivt virkemiddel i litteraturen å forstå eller vite mer enn hovedpersonen.
Samtidig ville fortellingen tapt seg om det faktisk var barnet Scout som fortalte, nettopp fordi hun mangler overblikket. Den voksne Scout har det, og det gjør at hun vet hvilke detaljer som hører med i fortellingen, det forhindrer at det blir overdrevent naivt. Synsvinkelen sannsynliggjør også hvorfor hovedpersonens refleksjoner er så voksne. Greit at Scout er veslevoksen gjennom hele boka, men så voksen som hun faktisk fremstår, vil jeg bare tro på så lenge dette er en voksens gjenfortelling av egen barndom. Det at dette er en gjenfortelling av "gamle" begivenheter, gir også en troverdig forklaring på hvordan alle trådene til slutt samles og avsluttes til en tilfredsstillende avrunding.
Som et ekstra pluss, gir denne boka meg kryss på to punkter av årets lesemål: både lesesirkelbok og amerikansk roman.
Interessant å lese om synsvinkelen i romanen, den høres meget vellykket ut. Akkurat nå leser jeg en på alle måter enkel feelgood-roman der alt fortellerteknisk er helt krise fordi det er så lite gjennomtenkt og banalt. Det høres ut som jeg burde ha lest Harper Lee istedet.
SvarSlettDette er i hvert fall soleklart min favoritt i lesesirkelen så langt, og tror det skal en del til for å endre på det. Selv om jeg har store forventninger til Atwood senere i år.
SlettOg viktig tematikk til tross, jeg står på at det er synsvinkelen og hovedpersonen som gjør denne boka til det den er.
Så flott anmeldelse!:) Gleder meg til å lese denne boken etterhvert, for det SKAL jeg etter denne flotte omtalen!:)Ha en fin søndag!
SvarSlettDet synes jeg du skal, når du har tid og ro til faktisk å ha glede av den :)
SlettVeldig flott omtale:) Og endelig har jeg skaffet med boken "alle" snakker så varmt om, uansett ser jeg frem til å lese den!
SvarSlettDette syntes jeg var en velformulert omtale av en av mine store favoritter :) Selv skrev jeg om boken i 2009, og jeg kan vel ikke akkurat skryte på meg at det var min beste omtale. Jeg var vel mest opptatt av et brennende ønske om å få andre til å plukke opp boka. Det er tydelig at jeg burde lese boken igjen, jeg er ikke så sikker på om jeg den gangen reflekterte over at det var den voksne Scout som gjenfortalte historien.
SvarSlettJeg må forresten pirke litt før jeg går. Fortelleren heter Scout, eller Jean Louise Finch om du vil, og ikke Scorch ;) Det er så jeg tenker at det er et bevisst valg av kallenavn fra Lees side. Scout observerer jo, og forteller leseren om det som skjer i nærmiljøet. Uansett flott omtale, Elisabeth!
Oi, bra du pirker. Jeg er håpløs med navn, leser litt det jeg selv vil innimellom, og denne gangen skrev jeg omtale uten å boka foran meg. Retter det opp med en gang ;)
SlettHei Elisabeth og vel overstått ferie. Jeg er tilbake med omtale av denne boka i dag, og jeg er helt enig med deg - en fantastisk god bok. Det at vi hører fortellingen gjennom Scout gjør også at den tidvis er ganske humoristisk - det likte jeg.
SvarSlettNår det gjelder fantasy samlesning så har jeg hatt et lite ferieopphold, men er veldig gira på å komme med igjen. Er Gro Dahle sin lett å få tak i fra biblioteket? Er den tjukk? Litt pragmatisk spørsmål fra meg, men har veldig lyst til å få den med meg.
Jippi, Knirk er tilbake fra sommerferie! :)
SlettGro Dahles bok står i hvert fall på hylla i mitt bibliotek, tror ikke den skal være så vanskelig å få tak i. Det er ca 450 sider, men den er beregnet på barn fra 10 år, så burde ikke være veldig tunglest. Og mye mulig det er stor skrift etc, jeg har ikke sett på den enda.
Så entusiastisk og fint du skriver om boken, nesten så jeg fikk lyst til å lese den på nytt! Men jeg synes den ble litt kjedsommelig, eller monoton på en måte. Ihvertfall ble det til at jeg noe motvillig plukket den opp og brukte lang tid. Likevel likte jeg historien og synes absolutt den er et viktig bidrag amerikansk historie.
SvarSlettJeg synes det er morsomt at man noen ganger kan lese andres omtale av ei bok man selv har lest uten å være veldig begeistret over, og tenke at "dette er ei bok jeg har lyst til å lese". Jeg har opplevd det på andre etapper i denne samlesningen.
SlettÅ, har hørt så mye fint om denne boka at jeg hadde mål om å låne den da jeg var på biblioteket på fredag, men da jeg var på biblioteket hadde jeg glemt navnet helt og fullstendig så det ble ikke noe av. Har fortsatt mål om å få lest den i løpet av året for det høres ut som en sterk opplevelse og en bok det er virkelig verdt å lese :) Fin omtale!
SvarSlettDet fine med biblioteket er jo at boka står der og venter på deg til neste gang du kommer :)
SlettJeg synes i hvert fall boka var veldig god, og anbefaler deg å ta den med hjem!