Årsoppsummering 2013

Her kommer den obligatorsike selvangivelsen for 2013. Sannsynligvis mest interessant for meg selv.

Året i tall

Totalt har jeg lest 68 bøker.

Av disse er:
...26 skrevet av mannlige forfattere, 37 av kvinnelige og 5 har forfattere av begge kjønn
...35 lest på norsk, 30 på engelsk og 3 på fransk
...55 skjønnlitterære og 13 fagbøker (hvorav 10 var pensum)
...40 kjøpt av meg selv, 5 gaver fra venner/familie, 11 lånt, 6 anmeldereksemplarer og 5 gaver i forbindelse med bokbloggertreffet

Året ut fra fjorårets lesemål

I desember i fjor satt jeg meg åtte lesemål. Jeg hadde tenkt å kopiere dem inn her og kommentere resultatet, helt til jeg så hvordan jeg skrev dem. Å fatte meg i korthet er definitivt ikke min greie, så tar kortversjonen av dem her:

1: Lese minst halvparten av bøkene i Lines lesesirkel og en av dem skal være Krig og fred
2: Antall uleste bøker i hylla skal ikke være større 01.01.14 enn det var 01.01.13
3: Lese minimum åtte fantasybøker skrevet av norske forfattere
4. Lese minst åtte realistiske romaner av nordamerikanske forfattere

5: Levere nyskrevet tekst til hver skrivegruppe

6: Lese minst åtte novellesamlinger

7: Lese bøker på de fem språkene jeg behersker godt nok til å lese bøker på, og forsøke meg på et sjette. (Jeg skrev seks og syvende, men kan tydeligvis ikke telle. Bokmål, nynorsk, svensk, dansk og engelsk er fem, ikke seks.)

8: Skrive flere blogginnlegg som omhandler bøker/litteratur på andre måter enn å være rene bokomtaler.

Dommen?
Jeg leste akkurat halvparten av bøkene i lesesirkelen, men ikke Krig og fred. Da den sto for tur, var jeg nedgravd i pensum, og russisk mastodont var ikke det som fristet mest som avkobling. Regner likevel dette målet for fullført.
Jeg greide ett av tre mål som handlet om antall. I løpet av året ble det 11 fantasybøker av norske forfattere, noe jeg er godt fornøyd med, men bare fire realistiske romaner av nordamerikanske forfattere og skuffende én enslig novellesamling.
Jeg har heller ikke lest bøker på svensk eller dansk i løpet av året, men jeg har lest ikke bare én men faktisk tre bøker på fransk. (Det hjelper å melde seg opp til eksamen for å pushe seg selv.) I tillegg leste jeg faktisk ei bok på det nordamerikanske språket cree, men det var kun ved hjelp av ord for ord oversettelse gitt på forelesning, så det teller egentlig ikke.
De to målene som handlet om skriving (5 og 8) gikk så dårlig at jeg later som de ikke står der, mens målet om status quo i antall uleste bøker visste jeg kom til å ryke allerede før jeg skrev det. Det endelige resultatet ble 83* flere uleste bøker i hylla per 1. januar 2014 en tilsvarende dato 2013. Hoveddelen av de nye bøkene er kjøpt brukt.

(* Måtte plusse på tre her da jeg slumpet innom en bokhandel på nyttårsaften også, gitt. Men leste en av dem før dagen var omme.)

 

Årets beste bok, måned for måned og totalt til slutt

(Komplett oversikt finnes i denne lista)

I januar leste jeg fem bøker. To av dem likte jeg ikke (2 og 3), de tre resterende var gode. Favoritten denne måneden var Monstermenneske.

I februar leste jeg fire bøker. Én var pensum, to falt ikke i smak og valget er derfor lett: Favoritten er den eneste av bøkene denne måneden jeg faktisk likte, The Dispossessed.

I mars leste jeg seks bøker. Tre av dem var pensumbøker, og greier ikke havne på toppen av lista. Av de tre resterende vinner Motpaven prisen som månedens bok enkelt.

I april leste jeg syv bøker. Tre av dem var pensumbøker, én likte jeg ikke (17), og én var litt for tung til å bli favoritt (19). Da står det mellom to svært ulike bøker der jeg likte begge veldig godt, Northanger Abbey eller Enders spill. Valget faller på førstnevnte.

Mai var eksamensmåned, og jeg leste bare tre bøker. Jeg likte alle tre, men tror månedens vinner må bli Ready Player One.

Juni ble den store fantasymåneden med ni leste bøker, alle innen samme sjanger. Jeg likte samtlige, men valget er likevel enkelt. Månedens beste var Ocean at the end of the Lane.

I juli leste jeg fem bøker. Én var pensum foran høstsemesteret som ikke var startet enda, og relativt tørr selv om den handlet om noe jeg synes er spennende. Tre av de fire resterende bøkene var jeg litt avmålt begeistret for, og månedens soleklare vinner blir derfor Odinsbarn.

I august leste jeg fire bøker og likte alle. Men How to kill a Mockingbird var favoritten.

I september leste jeg fire bøker, og jeg har litt problemer med å kåre en vinner denne måneden. Ingen av disse fire tok meg helt med storm, men Purple Hibiscus var den jeg likte best.

I oktober leste jeg fem bøker, og igjen er valget enkelt. The Handmaidens Tale var så god, at ingen av de andre er i nærheten av å kunne konkurrere.

I november leste jeg syv bøker. Én var pensum, og de andre leste jeg med litt varierende grad av begeistring. Men igjen går Atwood av med seieren med Oryx og Crake.

I desember leste jeg åtte bøker, og dette blir også måneden med hardest konkurranse om topplasseringen. Til slutt står valget mellom tre bøker: The Twistrose Key, Hvis noen ser meg nå og Mors gaver. Bestemannsprisen går til sistnevnte.

Konklusjonen må være at det har vært et bra leseår.
Når jeg går gjennom lista mi fra måned til måned på denne måten, ser jeg at jeg har lest mange gode bøker og det er vanskelig å sette dem opp mot hverandre. Men fordi dette er en årsoppsummering vil jeg gjøre det likevel, og avslutter året med denne usannsynlig profesjonelt designede seierspallen:

Prisen for årets beste leseopplevelse går til Neil Gaiman, mannen jeg alltid har hatt lyst til å like bøkene til, men som ikke traff meg før nå. Med The Ocean at the End of the Lane slo han imidlertid beina under meg, og årets førsteplass var det derfor liten tvil om.
Andreplassen sneik Cecilie Enger seg inn på helt på tampen av året med Mors gaver. Denne traff en nerve det gjorde vondt å pirke på, men som det var umulig å la være i fred da jeg først hadde begynt.
Bronseplassen i år går til Odinsbarn av Siri Pettersen. Det tok meg litt tid å komme inn i boka, men da den først grep tak, var det ikke snakk om å slippe. Den henger i buksebeinet enda, i påvente av neste bok ut i serien.

Godt nytt leseår til alle lesere, og takk for det gamle!

Nicole Krauss - The History of Love

Det er sjelden den største utfordringen med å fullføre ei bok er at sidene forsøker å stikke av før du får lest dem, men det opplevde jeg med denne.

Jeg har en engelsk paperback versjon, og så fort jeg begynte å lese, begynte sidene å løsne og falle ut. Jeg kunne valgt å tro at det var et nøye planlagt markedsførinsstunt for å understreke tematikken i boka, at jeg må slite for å holde fast i sidene på samme måten som karakterene i boka sliter med å holde fast i fortiden, men til og med jeg må innrømme at det er å lese for mye inn i noens dårlige jobb. Heldigvis var teksten sterk nok til å motivere meg til å lese ferdig, selv med et løsbladsystem jeg selv måte holde orden på underveis.

The History of Love av Nicole Krauss er årets siste bok ut i Lines lesesirkel. For min del representerer boka en verdig avslutning på lesesirkelåret, dog uten trommevirvler og fanfarer. Krauss lar oss møte tre ulike fortellerstemmer som, uten at jeg som leser i starten er klar over det, sirkler rundt et felles tema. Vi møter den aldrende jødiske mannen som møtte sin store kjærlighet i ungdommen, som aldri fikk henne og i stedet har levd hele livet alene og som nå hver dag banker i radiatoren for å signalisere til naboen at han er i live. Vi møter den unge jenta som har mistet faren sin tidlig, som har en mor som aldri kommer over tapet og en bror som tror han er utvalgt av Gud, og vi møter en ukjent fortellerstemme som vet ting ingen egentlig skal vite om den mystiske forfatteren som utga kun ei bok i karrieren, nemlig The History of Love. Etter hvert flettes historiene sammen, puslespillbitene faller på plass og fragmentene danner et bilde som er litt større enn helheten av delene.

Jeg likte det, men tok meg flere ganger underveis i å tenke at teksten balanserte på slakk line og kunne falle over i noe jeg ikke likte når som helst. Karakterene hadde alle sine merksnodigheter, men bare nok til å bli hele personer, ikke så mye at de ble karikaturer. Med tidlig død og evig kjærlighet inne i bildet var det patos og sentimentalitet på hver bokside, men aldri så mye at det ble ekkelt og klissete. Den yngste av karakterene som har synsvinkelen er litt veslevoksen wonderkid, men aldri så mye at det blir irriterende. I det hele tatt synes jeg forfatteren er god til å holde balansen gjennom hele teksten. Jeg holder meg på lina uten å falle av, jeg berøres av fortellingen og jeg danner meg forhåpninger om hvor jeg er på vei underveis. Ei fin bok å lese, men ikke ei bok jeg har forferdelig mye å si om i etterkant.

Tusen takk til min hemmelige nisse!

Det har vært en hektisk høst, derfor har jeg vært en slapp bokblogger noen måneder. Ut fra de siste innleggene her på bloggen, kan det se ut som at det eneste jeg bryr meg om er hemmelige nisser, og dagens innlegg er intet unntak. Men jeg lover: Jeg har ikke mistet interessen for bøker og i stedet meldt meg inn i nisse-fanklubb.

Uansett.
Norgespakka fra min hemmelige nisse åpenbarte seg en gang forrige uke og viste seg å inneholde intet mindre enn seks sirlig innpakede gaver pluss en konvolutt. Pakkene ble spart til julaften, men nå er det på tide og røpe innholdet.

Hver pakke skulle inneholde to bøker, én ut fra mottakerens ønsker og én som avsenderen anbefalte. Min nisse sendte meg disse to:

Jeg har vært inne i ei Margaret Atwood-boble og lest fire bøker av henne de siste månedene, og vet veldig godt at jeg skal lese flere. Jeg spår at The Penelopiad blir relativt snarlig pendlerlektyre på toget når hverdagen starter igjen. Blinkskudd med andre ord. Dreams and Shadows har jeg med skam og melde ikke hørt om, men det gjør det bare mer spennende at dette var bok nummer to. Et nytt fantasy-bekjentskap på meg, og det er alltid stas. Full pott for bokvalg!

Så over til resten av gavene. Jeg skrev i mitt innlegg at jeg samler på notatbøker, og to sådanne hadde funnet veien til meg med nisse-posten. Ei flott svart bok uten linjer, akkurat som jeg liker dem best, og ei mindre med egen penn. Tommel opp, her også!

Litt godis fikk også plass, salt lakris og melkesjokolade. Skulle nesten tro jeg hadde kjøpt det selv. Det eneste negative jeg kan si om disse er at sjokoladeesken beviselig ikke er av typen som på magisk vis fyller seg selv på nytt om jeg spiser opp alt innholdet. (Men hadde den gjort det, hadde jeg antakelegvis spist så mye at jeg til slutt ble for bred til å komme ut døra, så det er vel egentlig like greit.)

Den siste pakka inneholdt to nydelige bokmerker. Hvis man kan kalle et bilde av en råtnende zombie for nydelig. Og det kan man selvsagt, hva tar du meg for?

Det gir et totalbilde som ser slik ut:

Da glemte jeg å ta med konvolutten på bildet. Den var titulert med "noe julete" og inneholdt et utdrag av "Nissens natt" av Stein Erik Lunde.

Såh.... Kan jeg greie klure ut hvem min hemmelige nisse er ut fra disse sporene?
Jeg finner to hint som setter meg på sporet av en bestemt person. For det første bokvalget. Dreams and Shadows er ny for meg, men tyder på at min hemmelige nisse sannsynligvis er en med oversikt over fantasy-sjangeren. Hint to er bokmerkene. Julie på Julies Bokbabbel har tidligere nevnt at mora hennes lager slike bokmerker, og selv uten nevneverdig krim-erfaring sier detektiven i meg at det er henne jeg har å takke for super julegave!

(Som jeg for øvrig ble beskyldt for å ha kjøpt til meg selv på julaften, familien ville ikke helt være med på ideen om en "hemmelig nisse" som kjøpte akkurat det jeg ville ha. Det tyder på at du traff bra!)

Benedicte Meyer Kroneberg - Hvis noen ser meg nå

I går skjedde noe som ikke har skjedd meg på evigheter: Jeg satt meg ned for å lese ei bok, og reiste meg ikke opp igjen før hele boka var utlest.

Noe av grunnen er selvsagt at gårsdagen var første dag av juleferien. Etter en hektisk høst med 40 studiepoeng og nesten full jobb, hadde jeg i går endelig tid og ro på meg til faktisk å sitte stille i de timene det tok å lese ut ei hel bok. Resten av grunnen er selve boka. For all tid og ro i verden får meg ikke til å sitte stille gjennom ei hel bok om teksten ikke engasjerer meg.

Det er vanskelig å skrive om ei bok jeg liker, alt jeg kommer opp med er bunkevis med tomme adjektiver som jeg ikke kan bruke til noe. Når noe stemmer, flytter jeg inn i teksten og glemmer det jeg kan om teknikk eller virkemidler. Det jeg sitter igjen med etter endt lesing er en følelse. En følelse som er vanskelig å konkretisere nok til å kunne beskrive den, og enda vanskeligere å forklare hvordan oppstod.

Hvis noen ser meg nå er fortellingen om tvillingene Mona og Vanja, fortalt fra sistnevntes synsvinkel. Boka er tredelt, og i hver del møter vi tvillingene i ulike faser i livet. Først på ungdomsskolen, deretter i studietiden i Trondheim og til slutt etter at i hvert fall Vanja tar første skritt ut i arbeidslivet etter endte studier. Det er ikke en spesielt handlingsdrevet roman. Vi følger jentene gjennom gjenkjennelige, hverdagslige situasjoner og gjennom disse skissene aner vi konturene av to hele liv. Spenningen ligger i relasjonene, i hvordan tvillingene posisjonerer seg i forhold til hverandre og i hvordan maktbalansen mellom den endrer seg i løpet av boka.

Boka minner meg om to andre bøker jeg har lest i år, Furuset av Linn Strømsborg og Parissyndromet av Heidi Furre. Fellesnevneren er at alle tre handler om unge jenter i startfasen av voksenlivet som prøver å finne sin plass i verden. Jeg likte disse to andre bøkene også, men ingen av dem grep meg på samme måte som det Hvis noen ser meg nå gjorde. Jeg tenker at å se disse bøkene opp mot hverandre kan hjelpe meg konkretisere akkurat hva det er som gjør at Hvis noen ser meg nå treffer en nerve der de to andre ikke gjør det.

En ting jeg liker i alle tre bøkene er språket. Alle de tre forfatterne skriver på en måte som tiltaler meg, det er enkelt og konkret og de får sagt mye med få ord. Språket er noe som må være på plass for at jeg skal like ei bok, jeg har lett for å henge meg opp i formuleringer og irritere meg, noe som drar meg ut av teksten. Ingen av disse tre bøkene har den ekstra språklige dimensjonen som får meg til å ville sitere side opp og side ned av treffende formuleringer (som for eksempel Hertha Müller har), men de har et språk som setter meg i stemning og som lar meg flyte uhindret gjennom side etter side.

Det er med andre ord et annet sted enn i det språklige jeg må finne forskjellen i hva som treffer og hva som ikke gjør det. Og da kommer jeg forbi de tomme adjektivene, og finner i stedet ordene kompleksitet og tyngde. Furuset og Parissyndromet er tematisk ganske like. I den første flytter ei ung jente hjem til foreldrene på Furuset etter at masteroppgaven er levert, mens i den sistnevnte flytter ei ung jente ett år til Paris etter at et forhold tar slutt. Felles for begge er en hovedperson som føler hun burde være voksen, men ikke helt vet hvordan hun skal være det, som flyter rundt i en hverdag uten å ta skikkelig tak i den og som lever livet som i en pause mens hun venter på noe annet. Det er gjenkjennelig og fint skildret, jeg leser meg selv inn i situasjonene som beskrives, men bøkene gir meg ikke så mye mer utover det.

Hvis noen ser meg nå er også en oppvekstskildring, men her gir forfatteren meg noe mer å bryne meg på. For det første handler boka om et tvillingpar, noe som gir teksten en ekstra dimensjon. Utenfra er de så like at de ofte ses på som én person, men plutselig er de ikke så like likevel. Den ene tvillingen speiles hele tiden i den andre, og man får et speilbilde som ikke viser en selv men i stedet en annen mulighet. Å vokse opp og finne seg selv er vanskelig nok. Når du hele veien går ved siden av en kopi av deg selv som gjør andre valg og viser andre muligheter, blir det enda vanskeligere å definere seg selv. Det blir en kamp om plassen og en kamp om definisjonsmakten, og dette er med på å gjøre denne boka mer kompleks enn de to andre jeg har nevnt over.

For det andre behandler Hvis noen ser meg nå en tyngre problematikk. I Furuset og Parissyndromet har hovedpersonene problemer, men det dreier seg først og fremst om en form for likegyldighet eller apati. Begge disse jentene fungerer fint i samfunnet selv om de er usikre på seg selv. De henger med venner, fester, møter gutter og jobber. Jeg greier ikke helt ta problemene deres seriøst. Det rører seg hele tiden på overflaten, og jeg møter teksten med samme likegyldighet som disse jentene føler i forhold til hverdagen.
I Hvis noen ser meg nå har jeg derimot ikke denne motforestillingen. Vanja har problemer med spiseforstyrrelser, Mona sliter etterhvert med seriøs depresjon, og dette er probemer jeg tror på og som berører meg når jeg leser. Meyer Kroneberg utsetter karakterene sine for mer, og med det drar hun meg inn i teksten på en helt annen måte. Jeg leser om noe som kjennes viktig og virkelig for karakterene, og dermed blir det også det for meg. Effekten blir at jeg i denne boka blir en empatisk leser som går ved siden av karakterene og føler med dem, de har fått nok kjøtt på beina til at jeg oppfatter dem som personer, mens jeg i de to andre bøkene overser hovedpersonene og leser meg selv inn i deres rolle.

Boka har jeg lånt av Silje, og jeg anbefaler både selve boka og Siljes innlegg om den.

Anonym nisse observert nær Drammen!

I dag har jeg fått pakke fra min hemmelige nisse. Eller, pakkER, for her var det mange. Veldig spennende, men her er det ingen snik-kikking før julaften!