Nicole Krauss - The History of Love

Det er sjelden den største utfordringen med å fullføre ei bok er at sidene forsøker å stikke av før du får lest dem, men det opplevde jeg med denne.

Jeg har en engelsk paperback versjon, og så fort jeg begynte å lese, begynte sidene å løsne og falle ut. Jeg kunne valgt å tro at det var et nøye planlagt markedsførinsstunt for å understreke tematikken i boka, at jeg må slite for å holde fast i sidene på samme måten som karakterene i boka sliter med å holde fast i fortiden, men til og med jeg må innrømme at det er å lese for mye inn i noens dårlige jobb. Heldigvis var teksten sterk nok til å motivere meg til å lese ferdig, selv med et løsbladsystem jeg selv måte holde orden på underveis.

The History of Love av Nicole Krauss er årets siste bok ut i Lines lesesirkel. For min del representerer boka en verdig avslutning på lesesirkelåret, dog uten trommevirvler og fanfarer. Krauss lar oss møte tre ulike fortellerstemmer som, uten at jeg som leser i starten er klar over det, sirkler rundt et felles tema. Vi møter den aldrende jødiske mannen som møtte sin store kjærlighet i ungdommen, som aldri fikk henne og i stedet har levd hele livet alene og som nå hver dag banker i radiatoren for å signalisere til naboen at han er i live. Vi møter den unge jenta som har mistet faren sin tidlig, som har en mor som aldri kommer over tapet og en bror som tror han er utvalgt av Gud, og vi møter en ukjent fortellerstemme som vet ting ingen egentlig skal vite om den mystiske forfatteren som utga kun ei bok i karrieren, nemlig The History of Love. Etter hvert flettes historiene sammen, puslespillbitene faller på plass og fragmentene danner et bilde som er litt større enn helheten av delene.

Jeg likte det, men tok meg flere ganger underveis i å tenke at teksten balanserte på slakk line og kunne falle over i noe jeg ikke likte når som helst. Karakterene hadde alle sine merksnodigheter, men bare nok til å bli hele personer, ikke så mye at de ble karikaturer. Med tidlig død og evig kjærlighet inne i bildet var det patos og sentimentalitet på hver bokside, men aldri så mye at det ble ekkelt og klissete. Den yngste av karakterene som har synsvinkelen er litt veslevoksen wonderkid, men aldri så mye at det blir irriterende. I det hele tatt synes jeg forfatteren er god til å holde balansen gjennom hele teksten. Jeg holder meg på lina uten å falle av, jeg berøres av fortellingen og jeg danner meg forhåpninger om hvor jeg er på vei underveis. Ei fin bok å lese, men ikke ei bok jeg har forferdelig mye å si om i etterkant.