Benedicte Meyer Kroneberg - Hvis noen ser meg nå

I går skjedde noe som ikke har skjedd meg på evigheter: Jeg satt meg ned for å lese ei bok, og reiste meg ikke opp igjen før hele boka var utlest.

Noe av grunnen er selvsagt at gårsdagen var første dag av juleferien. Etter en hektisk høst med 40 studiepoeng og nesten full jobb, hadde jeg i går endelig tid og ro på meg til faktisk å sitte stille i de timene det tok å lese ut ei hel bok. Resten av grunnen er selve boka. For all tid og ro i verden får meg ikke til å sitte stille gjennom ei hel bok om teksten ikke engasjerer meg.

Det er vanskelig å skrive om ei bok jeg liker, alt jeg kommer opp med er bunkevis med tomme adjektiver som jeg ikke kan bruke til noe. Når noe stemmer, flytter jeg inn i teksten og glemmer det jeg kan om teknikk eller virkemidler. Det jeg sitter igjen med etter endt lesing er en følelse. En følelse som er vanskelig å konkretisere nok til å kunne beskrive den, og enda vanskeligere å forklare hvordan oppstod.

Hvis noen ser meg nå er fortellingen om tvillingene Mona og Vanja, fortalt fra sistnevntes synsvinkel. Boka er tredelt, og i hver del møter vi tvillingene i ulike faser i livet. Først på ungdomsskolen, deretter i studietiden i Trondheim og til slutt etter at i hvert fall Vanja tar første skritt ut i arbeidslivet etter endte studier. Det er ikke en spesielt handlingsdrevet roman. Vi følger jentene gjennom gjenkjennelige, hverdagslige situasjoner og gjennom disse skissene aner vi konturene av to hele liv. Spenningen ligger i relasjonene, i hvordan tvillingene posisjonerer seg i forhold til hverandre og i hvordan maktbalansen mellom den endrer seg i løpet av boka.

Boka minner meg om to andre bøker jeg har lest i år, Furuset av Linn Strømsborg og Parissyndromet av Heidi Furre. Fellesnevneren er at alle tre handler om unge jenter i startfasen av voksenlivet som prøver å finne sin plass i verden. Jeg likte disse to andre bøkene også, men ingen av dem grep meg på samme måte som det Hvis noen ser meg nå gjorde. Jeg tenker at å se disse bøkene opp mot hverandre kan hjelpe meg konkretisere akkurat hva det er som gjør at Hvis noen ser meg nå treffer en nerve der de to andre ikke gjør det.

En ting jeg liker i alle tre bøkene er språket. Alle de tre forfatterne skriver på en måte som tiltaler meg, det er enkelt og konkret og de får sagt mye med få ord. Språket er noe som må være på plass for at jeg skal like ei bok, jeg har lett for å henge meg opp i formuleringer og irritere meg, noe som drar meg ut av teksten. Ingen av disse tre bøkene har den ekstra språklige dimensjonen som får meg til å ville sitere side opp og side ned av treffende formuleringer (som for eksempel Hertha Müller har), men de har et språk som setter meg i stemning og som lar meg flyte uhindret gjennom side etter side.

Det er med andre ord et annet sted enn i det språklige jeg må finne forskjellen i hva som treffer og hva som ikke gjør det. Og da kommer jeg forbi de tomme adjektivene, og finner i stedet ordene kompleksitet og tyngde. Furuset og Parissyndromet er tematisk ganske like. I den første flytter ei ung jente hjem til foreldrene på Furuset etter at masteroppgaven er levert, mens i den sistnevnte flytter ei ung jente ett år til Paris etter at et forhold tar slutt. Felles for begge er en hovedperson som føler hun burde være voksen, men ikke helt vet hvordan hun skal være det, som flyter rundt i en hverdag uten å ta skikkelig tak i den og som lever livet som i en pause mens hun venter på noe annet. Det er gjenkjennelig og fint skildret, jeg leser meg selv inn i situasjonene som beskrives, men bøkene gir meg ikke så mye mer utover det.

Hvis noen ser meg nå er også en oppvekstskildring, men her gir forfatteren meg noe mer å bryne meg på. For det første handler boka om et tvillingpar, noe som gir teksten en ekstra dimensjon. Utenfra er de så like at de ofte ses på som én person, men plutselig er de ikke så like likevel. Den ene tvillingen speiles hele tiden i den andre, og man får et speilbilde som ikke viser en selv men i stedet en annen mulighet. Å vokse opp og finne seg selv er vanskelig nok. Når du hele veien går ved siden av en kopi av deg selv som gjør andre valg og viser andre muligheter, blir det enda vanskeligere å definere seg selv. Det blir en kamp om plassen og en kamp om definisjonsmakten, og dette er med på å gjøre denne boka mer kompleks enn de to andre jeg har nevnt over.

For det andre behandler Hvis noen ser meg nå en tyngre problematikk. I Furuset og Parissyndromet har hovedpersonene problemer, men det dreier seg først og fremst om en form for likegyldighet eller apati. Begge disse jentene fungerer fint i samfunnet selv om de er usikre på seg selv. De henger med venner, fester, møter gutter og jobber. Jeg greier ikke helt ta problemene deres seriøst. Det rører seg hele tiden på overflaten, og jeg møter teksten med samme likegyldighet som disse jentene føler i forhold til hverdagen.
I Hvis noen ser meg nå har jeg derimot ikke denne motforestillingen. Vanja har problemer med spiseforstyrrelser, Mona sliter etterhvert med seriøs depresjon, og dette er probemer jeg tror på og som berører meg når jeg leser. Meyer Kroneberg utsetter karakterene sine for mer, og med det drar hun meg inn i teksten på en helt annen måte. Jeg leser om noe som kjennes viktig og virkelig for karakterene, og dermed blir det også det for meg. Effekten blir at jeg i denne boka blir en empatisk leser som går ved siden av karakterene og føler med dem, de har fått nok kjøtt på beina til at jeg oppfatter dem som personer, mens jeg i de to andre bøkene overser hovedpersonene og leser meg selv inn i deres rolle.

Boka har jeg lånt av Silje, og jeg anbefaler både selve boka og Siljes innlegg om den.