søndag 19. januar 2014

José Saramago - Kain

Jeg hadde tenkt å melde pass.
Si at: Boka er lest, 1001-kryss notert, men noe mer enn det har jeg ikke å si.

Det ville vært mitt korteste blogginnlegg til nå.

Men, som du ser, ble det ikke sånn likevel.
Saramagos Kain er årets første bok i Lines lesesirkel, og siden det er januar, er det fremdeles liv i alle gode forsetter. Det var aldri et spørsmål om hvorvidt jeg skulle lese boka. Problemet var, etter å ha lest den, å skrive om den.

Hvorfor denne motforestillingen?
Noen ganger er det vanskelig å skrive om ei bok fordi jeg er likegyldig til den, andre ganger fordi jeg liker den for godt og alt som vil overføres via fingertuppene til tastaturet er floskelformuleringer og overentusiastiske adjektiver.
I dette tilfellet handler det mer om et mindreverdighetskompleks. Jeg føler boka er skrevet inn i en kontekst jeg ikke er kompetent til å mene noe om, ganske enkelt fordi jeg ikke kan min bibelhistorie. Så snart jeg hadde identifisert dette som problemet, skjønte jeg at jeg måtte skrive om den likevel.

Mens jeg satt og funderte på hva jeg skulle skrive, ble jeg sittende og stirre på det norske omslaget. Det slo meg hvordan det i all sin grafiske enkelhet oppsummerer hele tematikken i boka. Den guddomelige pekefingeren som kommer fra oven og presser hovedpersonen ned, mens den siste N'en liksom unnslipper og beveger seg i motsatt retning i en form for svak optimisme. Det er ikke så mye plot å snakke om i Saramagos siste roman, men det er en bevegelse, og den bevegelsen kan skildres med samme kurve som ordte KAIN tegner på dette bildet.

Hovedpersonen er altså Bibelens Kain, Adam og Evas sønn som dreper sin bror, Abel. For denne ugjerningen dømmer Gud ham til å vandre hvileløst rundt på jorda, og, viser det seg, til å bli en form for tidsreisende som sammen med sitt esel dukker opp i mange av de kjente fortellingen fra Det gamle testamentet. Saramago skriver Kain inn i fortellingene om Babels tårn, om da Abraham skal ofre sønnen Isak, om da Gud ødelegger Sodoma og Gomorra, om Moses, om Jerikos murer og Kain er også passasjer på Noahs ark.

Når jeg sier jeg ikke kan min bibelhistorie, er det selvsagt en sannhet med modifikasjoner. Jeg har hørt alle disse historiene før. Problemet jeg er stilt overfor mens jeg leser Kain, er at jeg ikke kjenner dem godt nok til å vite hva som er den opprinnelige fortellingen, og hva Saramago har lagt til for egen regning. Så kan man kanskje argumentere for at dette er helt uvesentlig, at Saramagos tekst står godt på egne bein og kan leses uten å ta alle referansene. Men jeg liker ikke å vite at teksten jeg leser er full av referanser jeg ikke forstår, og jeg liker i hvert fall ikke å skulle demonstrere alt jeg ikke vet og kan for hele verden (ok, den svært begrensede delen av verden som leser min blogg), derfor denne tanken om ikke å skrive i det hele tatt.

Men irritasjonen over mine manglende referanserammer til tross: Jeg likte boka, av den enkle grunn at den er genuint morsom, en egenskap som ikke skal undervurderes. Saramago gir oss en fantastisk fortellerstemme som virkelig er allvitende, eller later som han er det ved å dikte seg frem til det han ikke kan vite, som kommenterer både hendelsene og sin egen fortelling med ironi og sarkasme underveis, og som leker seg med faste uttrykk ved å plassere dem akkurat så skjevt at man må le av dem i stedet for å lese dem som klisjeer. Det hjelper sikkert at jeg ikke er religiøs, og derfor ikke kan fordømme humoren som blasfemi. Fortelleren har nemlig ikke spesielt høye tanker om denne guddommen som skildres i GT. Som her, om Abraham og Isak:
(...) Ta nå din sønn, den eneste, isak, som du har så kjær, dra til moria-landet og ofre ham der som brennoffer på et av fjellene som jeg skal vise deg. Leseren har lest riktig, herren befalte abraham å ofre sin egen sønn, i de aller enkleste ordelag gjorde han det, som når noen ber om et glass vann når de er tørste, hvilket må tyde på at det var en dypt rotfestet vane han hadde. Det logiske, det naturlige, det rett og slett menneskelige, ville vært at abraham ba herren dra til helvete, men det gjorde han ikke. (s. 71)
Denne forakten for herren dukker opp igjen ved gjentatte anledninger, og understrekes også av at boka på første side har fått tittelen "Tåpelighetenes bok" for deretter å vandre gjennom alle de mest kjente fortellingene fra Det gamle testamentet. Det kommer kanskje ikke som noen stor overraskelse at Saramago selv var ateist.

Boka har også en egen måte å refere dialog på: Som flytende tekst der samtalens turveksling signaliseres av versaler (som ellers i teksten kun brukes i første ord i en setning), som her når Kain snakker med herren etter å ha drept Abel:
(...), Jeg skal altså ikke straffes for forbrytelsen min, spurte kain, Min del av skylden fritar ikke deg for din, så du skal få din straff, Hvilken, Du skal være en flyktning og en vandrer på jorden, Men i så fall kan hvem som helst drepe meg, Nei, for jeg skal sette et merke på pannen din, så ingen skal gjøre deg noe vondt, men til gjengjeld for min velvilje skal du aldri gjøre andre noe vondt, (...) (s.32)
Det gir en helt annen rytme å lese dialog på denne måten i forhold til hvordan dialog vanligvis håndteres i romaner. Kanskje er også dette en form for metakommentar som understreker tekstligheten: Dette er tekst skrevet av en forfatter, all dialog foregår egentlig i denne forfatterens hode. Det er ikke virkelige mennesker som snakker, begge partene i dialogen får sin stemme fra samme opphav, og det er derfor strengt tatt ingen virkelig turveksling å snakke om.

Kain var mitt første møte med Nobelprisvinneren Saramago, men romanen motiverte meg absolutt til ikke å la det bli det siste. Så får vi se hvordan akkurat dét paser inn i alle leseplaner fremover.

15 kommentarer:

  1. Hæ?! Hvor ble det av kommentaren min? Typisk internett å svikte på en søndag. Det er nok Gud som straffer meg for mitt blasfemiske svar. Be right back.

    SvarSlett
  2. Altså: Det ante meg at Kain var en sånn roman, så jeg har funnet fram min King James-versjon av Bibelen og skal lese Genesis før jeg leser Kain. Som ateist oppdratt av humanetikere, lukket jeg ørene i kristendomsundervisningen med god samvittighet. Jeg fikk derfor ikke med meg noe som kunne ha hjulpet meg nå. Men jeg liker at disse ateistene skriver om bibeltekster, særlig når blasfemien er morsom. Det er min type humor. Jeg gleder meg til å lese, og tror dette blir en bra start på lesesirkelåret!

    SvarSlett
    Svar
    1. Da lener jeg meg tilbake og venter på at du gir meg svar på alt jeg lurer på.
      Og ja, blasfemien er morsom. Mest fordi den er sunn fornuft, og det passer ikke så godt sammen med bibelske lignelser.

      Slett
    2. Haha - nemlig Elisabeth. Den sunne fornuften og bibelske ligninger er så langt fra hverandre som mulig i flere av "legendene" som tas opp. Herlig bok. Flott omtale. Og pekefinger'n på omslaget er godt sett! Ikke fordi den er diskret på noen måte (hehe) men fordi den trykker på N'en så den sklir unna. Som Kain, under gud's formanende pekefinger :-)

      Slett
  3. Jeg leste den for flere dager og sliter med å skrive om den. Og jeg er veldig enig med det du skriver. Har lest litt i Bibelen om Kain (står ikke mye), og er vel en såpass god RLE-lærer at jeg klarer å reflektere om historiene og endringene som er gjort. Boka representerer veldig synet mitt på Gud i det gamle testamente.

    Dette er absolutt den beste Saramagoboka jeg har lest, og jeg skal definitivt få lest Jesusevangeliet også. Hvis du ikke er en sart sjel, så anbefaler jeg En beretning om blindhet.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for anbefaling, skal notere meg den bak øret. Pleier ikke være en sart sjel, i hvert fall ikke når det gjelder bøker, snarere tvert i mot.

      Slett
  4. Jeg var ikke så begeistret for denne, synes religionskritikken var for "in-your-face" (fantastisk norsk, beklager!), for åpenbar og masete, og fortellingen litt treg og ikke så engasjerende. Så vidt jeg har skjønt skal The Gospel According to Jesus Christ være bedre, så den leser jeg nok en dag.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er helt enig i begge dine innvendinger: Religionskritikken her ER "in-your-face" og fortellingen er treg. Forskjellen er at for meg var de mer observasjoner enn innvendinger, fordi jeg fant andre ting jeg likte.

      Slett
  5. At du liker boken selv om du følte du hadde mangelfulle kunnskaper om de bibelske hendelsene sier nok til å boken er bra. Sånn jeg ser det er det stort sett korrekte hendelser bortsett fra Kains vandringer og inngripen, og selvsagt folks samtaler i ettertid. Saramago har bare vridd litt på utfallet av det som skjedde. En glimrende bok :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, jeg tenker også at det er et kvalitetstegn at jeg kunne like boka uten å være helt med på alle referansene.

      Slett
  6. Eg kjenner meg veldig igjen i det du skriv om at det er vanskeleg å skrive om bøker ein faktisk liker for godt, fordi alt bare blir klamt og fullt av flosklar. Eg har det på same måten. Det var godt du skreiv om boka, for eg blei veldig nysgjerrig, særleg når eg les Labben sin kommentar, for då får eg endå meir lyst til å gjere meg opp ei meining. Skal sjå eg dukker opp i lesesirkelen, plutseleg, eg og.

    Og viss nokon treng assistanse frå ei prestedotter frå bibelbeltet, veit de kor de finn meg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjenner jeg har veldig lyst til å lese Kain-omtale fra prestedattera fra bibelbeltet altså!

      Slett
  7. Fint innlegg om ei bok eg ikkje har lest. Men eg har lest mange andre av Saramago. Ikkje alle er like gode. Men dei beste er av verdsklasse (ja, han har jo nobelprisen). Den eg for min del likte aller best, og er av dei beste bøkene eg nokonsinne har lese, er: "Det året Ricardo Reiss døde". Eg var ny på Saramago då, og sleit kanskje dei første 80 sidene. Etter det las eg nesten så sakte eg kunne, for at boka skulle vara. (Eg las den i Portugal, ein sommarveke ved Atlanterhavet, utan at det hadde så mykje å seia for lesaropplevinga)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for anbefaling, jeg noterer meg tittelen bak øret.

      Og jeg tror tid og sted man leser ei bok kan ha mye å si for leseopplevelsen, i hvert fall for mange bøker. Noen bøker krever tid og ro og kan drukne og virke uvesentlige om man leser dem på et tidspunkt der man egentlig ikke har plass til dem. Ei sommeruke ved Atlanterhavet høres ut som perfekte leseforhold, akkurat slik ei god bok fortjener!

      Slett
  8. Jeg synes innlegget ditt bel bar og gjennomtenkt selv om du ikke hadde tenkt å skrive noe. Jeg synes også det var vanskelig å skrive, mest fordi boka ikke engasjerte meg noe særlig.. Men når jeg satte meg til for å skrive kom det da noen ord likevel, og jeg fikk oppsummert av boka var morsom, og fornøyelig, da tross alt. Ellers er jeg mye enig med Labben når jeg så hva hen hadde skrevet..

    SvarSlett