Eowyn Ivey - Snow Child

Jeg har lest og lest denne sommeren, sulteforet på skjønnlitteratur etter måneder med ensidig pensumfokus, og jeg har kost meg med det jeg har lest. Men jeg har vært en rastløs leser, hele tiden tenkt på hva som skal bli neste bok ut og ikke helt vært til stede i teksten. Jeg har ventet på boka som skulle endre det - boka som krevde oppmerkomheten fullt og helt, som dro meg inn i sin verden og fikk meg til å glemme omgivelsene rundt meg.

Helt til jeg tilfeldigvis plukket ut The Snow Child av Eowyn Ivey blant de uleste bøkene i bokhyllene mine. Boka plukket jeg med meg fra en brukthandel i København i fjor sommer, fordi jeg så den og husket på Julies begeistrede omtale. Så kan jeg bare skylde meg selv for at boka har ligget ulest så lenge, for dette var rett og slett en liten perle!

Boka handler om Mabel og Jack, et barnløst ektepar som har valgt isolasjonen i 1920-tallets Alaska fremfor å daglig konfronteres med savnet av barnet som mangler. Men teori og praksis stemmer ikke alltid overens. I stedet for tosomheten i Mabel og Jack mot resten av verden, opplever hver av ektefellene en nesten altoppslukende ensomhet, der de dag ut og dag inn sliter med sitt hver for seg i Alaskas ugjestmilde klima. Boka begynner her, i dette fortvilede mørket der den eneste utveien Mabel kan se, er å falle i elva og avslutte alt.

Men noe skjer som gir en form for håp. Årets første snøfall skaper en uventet tilnærming mellom de to ektefellene som sammen bygger et snøbarn. I dagene som følger dukker det opp et barn i utkanten av gårdstunet. Først i form av spor, deretter kan de skimte henne på avstand, før hun til slutt kommer nærmere. Men er hun virkelig eller bare en ønskedrøm? Er hun et barn av kjøtt og blod, eller er hun snøbarnet de bygde sammen som på magisk vis har fått liv, som i det russiske eventyret? I gårdens ensomhet er det ikke så lett å vite svaret. Samtidig får ekteparet noe motvillig kontakt med en annen familie som bor i nærheten, og ensomheten krymper, side for side.

Det er komplett umulig å yte denne boka rettferdighet gjennom noen form for handlingsreferat. Styrken ligger i språket, og i forfatterens evne til å male frem bilder med enkle setninger. Det er sjelden jeg så til de grader går inn i settingen i ei bok og ser alt så tydelig for meg som jeg gjorde her. Jeg satt på terassen i bakende sol, med svetten rennende nedover ryggen og hutret meg gjennom Alaskas strenge vintre. Jeg levde meg helt inn i karakterenes liv, satt flere ganger med tårer i øynene fordi jeg var rørt over en eller annen gest, en setning, en tanke. Det er små forhold og små bevegelser som utgjør handlingen her, men følelsene var likevel store.

Jeg tror det er alt jeg greier si. I begeistringens rus, blir alt annet floskler (eller så er det meg som er ute av trening). Konklusjonen er i hvert fall enkel, og kan skrives med ett ord:
Anbefales!