Joe Abercrombie - Half a King

Ny bok fra Abercrombies penn pleier å bety høytidsstemning her i heimen. Den forrige, Red Country, er høydepunktet så langt, så man skulle forvente at med Half a King kom julekvelden i juli.

Men jeg var nervøs. Og skeptisk. Hadde ikke helt trua.
For her hadde mannen jeg liker for alle de feil grunnene gått hen og startet en helt ny serie - for ungdom! Er det noe jeg har kunnet være sikker på i Abercrombies bøker, er det at jeg vil bli møtt av en solid dose blod, gørr, vold, svik, gjørme og en generell følelse av at alt går til helvete. Alt det jeg ikke burde like, men digger likevel. Jeg så for meg at ungdomsbokversjonen av Abercrombie ville bli altfor snilt og mildt for min indre berserk.

Jeg burde holdt meg for god til å tvile på Lord Grimdark i så måte.  Snilt og mildt tilhører den delen av adjektivskalaen han ikke bruker. Svik, hevn og vold er fremdeles viktige ingredienser, selv om målgruppen nå er yngre. Det eneste som er borte er sexen, uten at jeg kan si det var et nevneverdig savn.

Hovedpersonen, Yarvi, er prins i et kongerike der styrke, krigerevne og ære er normen for hva det vil si å være mann. (I en verden som er mer enn litt inspirert av vikingtid.) Uheldigvis for Yarvi er han ganske langt fra å fylle denne støpeformen, født som han er med en deformert arm. Siden han uansett er yngste sønn, går han i lære for å bli Minister, en form for broderskap der du sier fra deg alle slektsbånd for i stedet å fungere som rådgiver. Men rett før han skal ta den avgjørende prøven, blir både faren og den eldre broren drept, og plutselig er Yarvi konge. Det kan ikke gå bra, spesielt ikke når du er hovedpersonen i en Abercrombie-roman, og hoveddelen av boka handler om hvordan Yarvi forsøker kjempe seg tilbake til tronen etter et tidlig svik.

Half a King er på mange måter en klassisk oppvekstroman. I starten av boka er Yarvi en usikker ung gutt som lever fullt og helt på de voksnes premisser. I løpet av teksten tvinges han imidlertid til å stå på egne bein, ta egne beslutninger og ta vare på seg selv. Kort sagt: han må bli voksen. Akkurat dette er kanskje den største forskjellen fra Abercrombies tidligere bøker: Dette at hovedpersonen har en veldig tydelig, positiv utvikling fra start til slutt.

En annen forskjell er at plottet er strammere. Det er bare én synsvinkel vi følger gjennom hele teksten, det er mindre digresjoner, noe som gir kraftigere driv og raskere tempo. Det fører også til at boka er en god del kortere enn sine forgjengere. Jeg vil tro at dette er et stort pluss i manges øyne, jeg har sett flere anmeldere hylle dette som Abercrombies beste så langt, men selv er jeg glad i digresjonene og utbroderingene og savner dem her. Jeg liker følelsen av å vite mer enn karakteren jeg følger, oppdage sammenhenger og misforståelser som karakterene selv ikke vet om, og den muligheten får jeg ikke når jeg bare er inne i hodet på én person. Det fører også til at det blir et tydeligere skille mellom Yarvi og resten av gjengen, og bikarakterene blir litt utydelige for meg. Det gjorde også at jeg forutså alle hovedtvistene i plottet - når fortellingen blir så stram blir hintene veldig tydelige underveis.

Det jeg liker best med boka, er nok at Abercrombie fremdeles sniker seg unna eller leker med mange av sjangerklisjeene. Yarvi har for eksempel ikke noen profesi å leve opp til. I stedet er drivkraften en ed han selv har gitt av fri vilje: "I swore an oath to be avenged on the killers of my father. I may be half a man, but I swore a whole oath." Han har heller ikke en veileder som holder ham i hånda mens han utforsker verden. Han har riktignok hatt en lærer, men ettersom handlingen skrider frem, er det opp til Yarvi selv og løse problemene på grunnlag av kunnskapen han har tilegnet seg gjennom læretiden. Abercrombie er også god på å skape gråsoner: På tross av at vi skal heie på Yarvi, og han hovedsakelig fremstår som en sympatisk fyr, er ikke handlingene hans alltid like moralske. Det er dessuten en god del humor og mange one-linere, slik det pleier å være i Abercrombies bøker, selv om noen av dem gjentas i overkant mange ganger.

Oppsummert kan jeg si at dette var bra driv og god underholdning. Men hadde dette vært min første Abercrombie-bok, hadde jeg nok ikke vært helfrelst blodfan på første forsøk...