Ida Hegazi Høyer - Unnskyld

Sjanger: Roman
Forlag: Tiden
Utgitt: 2014
Sidetall: 246 s.
Kilde: Anmeldereksemplar
Språk: Bokmål

Jeg valgte meg denne boka fra høstens boklister fordi språket i baksideteksten hypnotiserte meg:

Man må være to, sa du, og jeg skulle vært en bok, og jeg skulle vært uendelig. Jeg skulle stått i hylla di, eller ligget på bordet ditt, eller hvilt i hendene dine. Og du skulle bladd i meg, lest i meg, tegna kruseduller i margen min, små dyr og strekmennesker, lev vel og la stå. Jeg skulle ikke ønsket mer. Jeg skulle ikke ønsket lenger. Men at du ville tilgitt denne boka. De minste orda, og de aller største.

Jeg hadde ikke hørt navnet til forfatteren, så jeg skrev det opp sammen med tittelen på ei liste. Og jeg glemte lista, det er bøker overalt, og noen ganger er jeg flink og konsentrerer meg om bunkene jeg har i stedet for listene over bøker jeg enda ikke eier. Helt til navnet på både forfatteren og boka begynte å dukke opp igjen og igjen, på Facebook, på Instagram og i bloggomtaler jeg ikke har villet lese før jeg selv har lest og skrevet om boka. Og jeg bestilte, og jeg leste, og jeg lot meg forføre.

Jeg synes det meste av lykkelig kjærlighet i bokform blir klamt. Hjerte, smerte og lengsel kan funke i de rette hender, men den bobla av tosomhet der alt bare er rosenrødt og idyll blir fort kjedelig. I virkeligheten er det kanskje nettopp dette jeg ønsker meg, men i litteraturen er jeg vanskelig å engasjere uten motstand og konflikt.

I Unnskyld gir forfatteren meg det mørke og tunge allerede på side to, et frampek og et løfte om at dette ikke vil ende bra. Med dette murrende som en basstone i bunnen, blir ikke nyforelskelsens stillstand i starten av boka like påtrengende. Jeg har allerede begynt å lete etter feilene, etter de skarpe kantene som jeg vet vil komme. Sammen med språket er dette nok til å drive meg videre til det punktet der idyllen slår sprekker og jeg begynner å ane konturene av noe farligere, noe mer spennende enn du og jeg og solnedgangen og lykkelige i alle våre dager.

Boka er historien om et forhold mellom to unge mennesker, mellom jeg-fortelleren og Sebastian som møtes på en strand og umidelbart blir kjærester, samboere, forlovede. De lever i sin egen lille boble der alt de bryr seg om er hverandre, sine egne interne leker og rutiner, planlegging av bryllup og påfølgende seilas jorda rundt. Samtidig er det hele tiden tydelig at jeg-fortelleren har en agenda, teksten er en forklaring, en unnskyldning, en stadig gjentakelse av mantraet "men jeg var bare 21 år", og som leser drives jeg videre av ønsket om å få klarhet i akkurat hva det er hun hele tiden unnskylder seg for.

På én måte er denne boka vakker. Da tenker jeg først og fremst på språket, på rytmen i det, på temposkiftene og bildene forfatteren får meg til å se. Men dette fungerer bare fordi det har en kontrast å speile seg i. Alene kunne det fort blitt platt og konturløst, men stilt opp mot det harde og belærende i mange av Sebastians monologer, er de ulike stilnivåene med på å gi teksten dybde og variasjon. Den samme kontrasten finner vi også i scenene som skildres. De vare og varme kjærlighetsscenene stilles opp mot det groteske: et verkende, væskende sår, et alvorlig skadet dyr. Jeg vet ikke om jeg egentlig tror på sannhetsinnholdet i alle disse scenene, men jeg tror på dem som litterære bilder som understreker tematikken og utviklingen i teksten. De er med på å skape en stadig økende intensitet som leder opp til avsløringen, til avrundingen som tar oss tilbake til start. Jeg er for eksempel sikker på at jeg kunne skrevet langt og utfyllende om betydningen av jeg-personens spesielle forlovelsesring, men det får eventuelt bli en annen gang. Om jeg for eksempel skulle lese den en gang til, noe jeg faktisk kjenner jeg har lyst til.

I dag nøyer jeg meg med å si at denne boka står igjen som et av årets høydepunkter så langt. Så får vi se  om årets to siste månder byr på noe som kan utfordre den plassen.

Siri Pettersen - Råta

Sjanger: Roman
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2014
Sidetall: 504 s.
Kilde: Anmeldereksemplar/Kjøpt selv (ja, jeg har to)
Språk: Bokmål

Advarsel: Dette er en omtale av bok 2 i en serie. Omtalen inneholder enkelte spoilere av handlingen i bok 1, Odinsbarn.

Om ei avis hadde bedt meg skrive om denne boka, ville jeg sannsynligvis kalt meg inhabil og sagt nei. Det er ikke sånn at jeg og Siri Pettersen er gode venner som møtes på kafe for å skravle. Det er bare det at hun er veldig god til å få alle rundt seg til å føle at det er sånn. På den måten har hun med sitt vinnende vesen skapt et kjempeproblem for seg selv: Hvem skal skrive om Råta når halve anmelder-Norge føler seg inhabile? Faktum er: mest av alt er jeg bare fangirl. Og siden dette er en privat blogg, gir meg selv lov til å fangirle alt jeg vil. Bare vær klar over at det er det jeg driver med.

Jeg følte jeg var positiv da jeg skrev om Odinsbarn. Så leste jeg andres anmeldelser, og fant ut at i forhold til de fleste andre er jeg nesten lunken. Kort fortalt hadde jeg to innvendinger: Jeg synes det tok for lang tid før boka kom skikkelig i gang, og jeg trodde ikke på karakteren Urd. Helhetsinntrykket var likevel veldig positivt, og jeg har gledet meg til Råta siden jeg klappet sammen permene på Odinsbarn.

En av tingene jeg likte med Odinsbarn var at Pettersen unngikk mange av fantasyklisjeene og greide å overraske meg. Med oppfølgeren tar hun skrittet enda lenger og ignorerer interne sjangergrenser helt og holdent. 

Fantasysjangeren deles gjerne veldig grovt regnet i tre: Det som på engelsk kalles immersive fantasy, der du befinner deg i en helt annen verden med egen kultur og egne spilleregler. Her er Ringenes Herre eller Game of Thrones kremeksempler. Den andre varianten er portal-fantasy, der hovedpersonen starter i vår egen verden, men på et eller annet tidspunkt forflyttes, som når Lucy, Susan, Peter og Edmund går gjennom klesskapet og finner Narnia. Den tredje varianten er urban fantasy, der vi befinner oss i vår egen verden, men det viser seg at det finnes en skjult verden parallelt med den vi kjenner, som for eksempel at det lusker vampyrer rundt hvert gatehjørne. 

Jeg har lest mange fantasybøker som tøyer grenser, men ingen som sprenger dem slik Siri Pettersen gjør her. (Mind you, jeg sier ikke at eksemplene ikke finnes, bare at jeg ikke har lest dem.) For der Odinsbarn er trygt forankret i immersive-tradisjonen ved å skildre hendelser som finner sted i fiktive Ymslanda, avslutter boka med at hovedpersonen Hirka entrer en portal...

... for i Råta å dukke opp i York i England i 2014. Som om ikke det var nok: I denne versjonen av vår verden finnes det en skyggeverden som vanlige mennesker ikke vet om som leker seg både med vampyr-lore og legender om den hellige gral. Og vips: Et kinderegg med tre ønsker oppfyllt på en gang. Og som om ikke det var nok: Portalen går jo også baklengs, ikke fra vår verden men til den, noe som gir en unik mulighet til å se på det vi tar for gitt til daglg i et nytt blikk.

Jeg skal innrømme at jeg var skeptisk til denne tvisten. For det første fordi jeg personlig foretrekker fantasy som er helt adskilt fra den verdenen jeg selv lever i. For det andre fordi jeg var veldig usikker på hvordan Hirka skulle greie spranget fra en tidlig middelalderkultur og over i vår moderne verden på en nogenlunde troverdig måte og fremdeles kunne bære fortellingen. Den bekymringen forsvant imidlertid raskt, for Råta startet i et helt annet tempo enn forgjengeren. Smack-bang-action fra første side og Hirka er bare Hirka, ressurssterk og tilpasningsdyktig og gyver løs på ett problem om gangen. 

Jeg skriver Hirka, fordi jeg opplever at hun i enda større grad enn i Odinsbarn bærer denne boka. Vi har fremdeles kapitlene fra Rimes synsvinkel, men det er ingen tvil om hvem som er hovedpersonen. Selv om også Rime møter utfordringer og tøffe dilemmaer, er det Hirkas historie som engasjerer meg og som gir tyngde også til Rimes kapitler. Hirka er den aktive, den som løser problemer og som kan bryte ut av handlingsmønstre jeg og andre forventer av henne. Rime er blitt litt mer ensrettet og forutsigbar, han handler ut fra sin egen personlighet og gjør det han selv mener han må. Jeg liker hvordan balansen mellom dem har forskjøvet seg i løpet av fortellingen, fra at Rime helt i starten av den første boka fremstår som en mulig redningsmann til at det nå er Hirka som er den sterkeste og mest dynamiske av de to.

Jeg har ikke skrevet noe særlig om handlingen i Råta, og det kommer jeg heller ikke til å gjøre. Denne boka skal underholde, og gjør det veldig mye bedre enn et lamt handlingsreferat kan gjenfortelle. Det jeg kan si er at det er spennende. Så spennende at jeg leste ut de drøye 500-sidene på én dag og at jeg måtte utsette middagen for å lese ferdig. Jeg forutså deler av slutten, men ikke hele og aller helst vil jeg bare haste videre til neste bok. Jeg kan si at det fremdeles handler om identitet, om å forsøke finne ut hvem du er men kanskje ikke få de svarene du ønsker deg. Det handler om kjærlighet, sorg og savn. Det handler om miljøvern og hva som er feil med dagens samfunn. Det handler om vennskap, empati og å lære seg hvem man kan stole på. Og det ligger fremdeles en flammende kjærlighetshistorie i bunnen og gnisser som gir hele teksten energi det spraker av.

Kort oppsummert likte jeg Råta enda bedre enn Odinsbarn. De to innvendingene jeg hadde sist er forsvunnet. Her er ingen treg start og heller ingen spor av den vanlige oppfølgersykdommen jeg-må-gjenfortelle-alt-som-allerede-har-skjedd-fordi-leseren-min-er-en-gullfisk-syndromet. Om jeg skulle si én ting jeg ikke er så begeistret for, er det at den moralske pekefingeren til hva som er galt i vårt eget samfunn kanskje er litt vel tydelig til tider. Det plaget meg egentlig ikke noe særlig, det er bare en trang til å nyansere skamrosen noe til slutt.

For som sagt: Dette er ikke litteraturkritikk, jeg fangirler. 

Dama. Boka. Pakka. Jeg er oberbevist.

Og jeg er utrolig spent på hva tredje bok vil bringe.

Eivind Hofstad Evjemo - Velkommen til oss

Sjanger: Roman
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2014
Sidetall: 226
Kilde: Anmeldereksemplar
Språk: Bokmål

Jeg hørte Evjemo snakke om denne boka på Oslo Bokfestival, et av veldig få arrangementer jeg faktisk fikk med meg. Han delte scene med Vigdis Hjorth, og Vigdis Hjorth tok veldig mye plass, og Vigdis Hjorth leste veldig fort og veldig høyt, og alle lo veldig godt av Vigdis Hjorth, og å lese etter Vigdis Hjorth var nok ikke akkurat det letteste i verden å gjøre når du har skrevet ei bok som ikke er skrevet hverken for å leses fort eller for å leses høyt eller for å få folk til å le høyt i en bakgård en kunstig varm septemberkveld. Likevel var det Evjemos bok jeg gikk hjem fra det arrangementet med lyst til å lese.

Og fint var det, for dette var ei bok jeg likte veldig, veldig godt. I boka blir vi kjent med ekteparet Arild og Sella gjennom en hel rekke av livets hverdager. Arild og Sella som griller. Som jobber i hagen. Som ser amatørteater. Som går på jobb. Vi blir kjent med hverdagen slik den er nå, og slik den har vært opp gjennom årene. Men det ligger hele tiden noe under. I den aller første scenen i boka kommer naboene til Arild og Sella hjem. De har hentet hjem datteren, som var på Utøya, til begravelse, og særlig Sella blir ekstremt opptatt av å følge deres sorg på avstand, uten å vite hvordan hun kan nærme seg.

Hun tenker at dersom hun skulle gjort noe for familien, ville hun bakt til dem. Det ville være en måte å insinuere at nabolaget ønsket dem velkommen tilbake på, at Sella var en slags selvutnevnt ambassadør for alle dem som ønsket å si at vi imøtekommer deres sorg. Hun lukker kjøleskapet og går bort til skuffen for mel, nøtter og tacoskjell, og der Arild oppbevarer sine pakker med frokostblanding. Om Arild hadde kunnet lest tankene hennes, ville han sagt at dette behovet for å gjøre godt uten at noe hadde bedt om det, var så typisk for henne. Men det skulle ikke få stoppe henne, her var de bare forskjellige.
(...) Men mens hun står slik over smøret blir hun igjen usikker: Kjenner jeg egentlig disse menneskene?  Vil de tolke det som en høflig gest eller vil de se det som en invadering av sitt privatliv? Som en måte å suge barmhjertighetspoeng ut av deres sorg? Jeg må trå forsiktig, tenker hun. Dette er en tragedie som ikke kan sammenlignes med noe, og jeg kan ikke uten videre ta plass i den. (s 14-15)

Det kommer frem at også Arild og Sella har mistet et barn, og denne doble sorgen ligger og ulmer mellom linjene hele boka gjennom. Den gir tyngde til alle de tilsynelatende banale detaljene som jeg likevel ikke oppfatter som banale. Mangelen på ytre handling betyr lite. Spenningen som ligger i kontrasten mellom den endeløse rekken av hverdager der alle hendelser er bittesmå, og de to store, tunge hendelsene som ligger i bakgrunnen og bare glimtvis kommer til syne, er mer enn nok til å få meg til å lese videre. Til ikke å kunne stoppe. Jeg følte meg hypnotisert av språket, av de presise skildringene av dagliglivet det var umulig ikke å kjenne seg igjen i.

Av de to karakterene er det Sella vi kommer tettest på og som derfor trer klarest frem. Det er lett å identifisere seg med følelsen av å burde gjøre noe, men ikke vite hva. Livet har lært henne å takle alle de små krisene: Fryseren som går i stykker mens de er på ferie. Lunsjrommet som er tomme for rekesmørbrød før hun får tatt pause. Ektemannens autistiske bror som ikke vil dusje. Men ingen erfaring har lært henne hva hun skal gjøre når det helt utenkelige skjer. Hvordan nærme seg andre mennesker når ordet krise for en gangs skyld faktisk er dekkende? Hvordan la andre nærme seg deg når det er du som er i den situasjonen? Sellas svar er å fylle fryseren med gjærbakst, et bittelite svar på et spørsmål som er for stort til å forholde seg til.

Sellas redsel for å være påtrengende blir ekstra vond å lese om etter hvert som historien om hennes egen sønn kommer fram. For Sella har faktisk den utenkelige erfaringen som kunne bundet dem sammen, dette ene, altomfattende å miste et barn under dramatiske omstendigheter. Det hun mangler er nøkkelen som åpner den porten. I Norge i 2011 kan du godt gå i rosetog, men du ringer ikke på hos naboen du aldri har snakket med før for å kondolere. De vet ikke hvem du er. De vil sikkert være i fred. Så istedet står du på utsiden og stirrer. Og venter på at den som kanskje trenger deg tar det første skrittet, gir deg en åpning. Og da kan du stå der og si Velkommen til oss, vise varme fordi du har fått tillatelsen.

Dette er en stillferdig roman, men samtidig opplevde jeg den som mer og mer intens jo lenger jeg kom i teksten. Jeg skjønner at Hofstad Evjemo er en mann jeg må lese mer av, og er glad for at den forrige boka hans, Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet, allerede ligger i lesebunken.
Jeg anbefaler at du plasserer Velkommen til oss i lesebunken din!

Lesemåneden september - kvantitet OG kvalitet

September har vært en aldeles strålende lesemåned. Ikke bare har jeg lest hele ni bøker, godt hjulpet av ei uke liggende på en solseng på Kreta, mange av dem har også vært virkelig gode. Siden laptopen ikke fikk være med på ferie, henger jeg langt etter med skrivingen, og akkurat nå går skrivetiden med til en komparativ analyse av kristningsprosessen i Irland og Norge. Men, jeg skal prøve å få skrevet om i hvert fall noen av dem. Med førsteprioritet til bøkene som kan være aktuelle kandidater til Bokbloggerprisen 2014.

Om september har vært en god lesemåned, har den også vært en helt crazy-bananas hamstremåned. Jeg skylder på bokbloggertreff og ny inspirasjon, men ser av listene mine at jeg strengt tatt hadde gått helt av skaftet og kjøpt 11 bøker før jeg i det hele tatt kom så langt i kalenderen som datoen for treffet. Og i etterkant av treffet ble jeg enig med meg selv om å gjøre noe jeg aldri har gjort før, nemlig sende mail til forlag og be om leseeksemplarer av flere av årets norske bøker. I mitt hode var jeg relativt beskjeden og begrenset meg til det jeg hadde aller mest lyst til å lese, men når jeg ser på bunken som nå ligger på stuebordet mitt, forstår jeg at konseptet begrense sannsynligvis ikke finnes i min hjerne. Nå skal jeg bare bli ferdig med Americanah som jeg leser akkurat nå, før jeg kaster meg over bunken med norske 2014-bøker.

Uansett, her er lista over leste bøker i september. Noen av dem burde det dukke opp omtaler av etterhvert:

• 54: Karen Joy Fowler - We are completely beside ourselves
• 53: Eivind Hofstad Evjemo - Velkommen til oss
• 52: Lena Andersson - Egenmäktigt förfaranda - en roman om kärlek
• 51: Siri Pettersen - Råta (Ravneringene 2)
• 50: Carl Frode Tiller - Innsirkling 2
• 49: Agnes Ravatn - Operasjon sjølvdisiplin 
• 48: Carl Frode Tiller - Innsirkling
• 47: Helene Hanff - 84 Charring Cross Road 
• 46: Hilary Mantel - Bring up the bodies

Her gleder jeg meg over dobbeltkryss for Siri Pettersen som er både norsk 2014 bok og norsk fabelprosa, og registrerer til sammen tre nye 2014 kryss. Mer enn dobling der altså, og målet på 15 innen året er omme er ikke heeeeelt usannsynlig (om jeg bare ignorerer alle andre kryss-bøker). Bring up the bodies ble for øvrig kjøpt i fjor, og gir dermed off the shelf kryss. Månedens skuffelse for min del var We are completely beside ourselves som var altfor skravlete i fortellerstilen for min smak. Høydepunktet har jeg større problemer med, jeg likte alle de andre, og konkluderer med at jeg er ukritisk fangirl og en skam for bokbloggerstanden!

Dette gir følgende måloppnåelse ved inngangen til oktober:

• 6/15 av bøkene på 1001 lista
• 9/15 off the shelf bøker (definert som bøker som sto i bokhylla pr.31.12.13)
• 3/5 novellesamlinger
• 10/8 fagbøker som ikke er pensumbøker
• 5/15 norske bøker utgitt i 2014
• 1/4 bøker på fransk (godt hjulpet av pensumbøker)
• 1/10 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction
• 1/1 bok av Kim Newman (Norcon æresgjest)
• 0/1 bok av Pat Cadigan (Norcon æresgjest)
• 0/2 begge Eirabu bøkene til Kristine Tofte, for henholdsvis tredje og andre gang (Norcon æresgjest)