Ida Hegazi Høyer - Unnskyld

Sjanger: Roman
Forlag: Tiden
Utgitt: 2014
Sidetall: 246 s.
Kilde: Anmeldereksemplar
Språk: Bokmål

Jeg valgte meg denne boka fra høstens boklister fordi språket i baksideteksten hypnotiserte meg:

Man må være to, sa du, og jeg skulle vært en bok, og jeg skulle vært uendelig. Jeg skulle stått i hylla di, eller ligget på bordet ditt, eller hvilt i hendene dine. Og du skulle bladd i meg, lest i meg, tegna kruseduller i margen min, små dyr og strekmennesker, lev vel og la stå. Jeg skulle ikke ønsket mer. Jeg skulle ikke ønsket lenger. Men at du ville tilgitt denne boka. De minste orda, og de aller største.

Jeg hadde ikke hørt navnet til forfatteren, så jeg skrev det opp sammen med tittelen på ei liste. Og jeg glemte lista, det er bøker overalt, og noen ganger er jeg flink og konsentrerer meg om bunkene jeg har i stedet for listene over bøker jeg enda ikke eier. Helt til navnet på både forfatteren og boka begynte å dukke opp igjen og igjen, på Facebook, på Instagram og i bloggomtaler jeg ikke har villet lese før jeg selv har lest og skrevet om boka. Og jeg bestilte, og jeg leste, og jeg lot meg forføre.

Jeg synes det meste av lykkelig kjærlighet i bokform blir klamt. Hjerte, smerte og lengsel kan funke i de rette hender, men den bobla av tosomhet der alt bare er rosenrødt og idyll blir fort kjedelig. I virkeligheten er det kanskje nettopp dette jeg ønsker meg, men i litteraturen er jeg vanskelig å engasjere uten motstand og konflikt.

I Unnskyld gir forfatteren meg det mørke og tunge allerede på side to, et frampek og et løfte om at dette ikke vil ende bra. Med dette murrende som en basstone i bunnen, blir ikke nyforelskelsens stillstand i starten av boka like påtrengende. Jeg har allerede begynt å lete etter feilene, etter de skarpe kantene som jeg vet vil komme. Sammen med språket er dette nok til å drive meg videre til det punktet der idyllen slår sprekker og jeg begynner å ane konturene av noe farligere, noe mer spennende enn du og jeg og solnedgangen og lykkelige i alle våre dager.

Boka er historien om et forhold mellom to unge mennesker, mellom jeg-fortelleren og Sebastian som møtes på en strand og umidelbart blir kjærester, samboere, forlovede. De lever i sin egen lille boble der alt de bryr seg om er hverandre, sine egne interne leker og rutiner, planlegging av bryllup og påfølgende seilas jorda rundt. Samtidig er det hele tiden tydelig at jeg-fortelleren har en agenda, teksten er en forklaring, en unnskyldning, en stadig gjentakelse av mantraet "men jeg var bare 21 år", og som leser drives jeg videre av ønsket om å få klarhet i akkurat hva det er hun hele tiden unnskylder seg for.

På én måte er denne boka vakker. Da tenker jeg først og fremst på språket, på rytmen i det, på temposkiftene og bildene forfatteren får meg til å se. Men dette fungerer bare fordi det har en kontrast å speile seg i. Alene kunne det fort blitt platt og konturløst, men stilt opp mot det harde og belærende i mange av Sebastians monologer, er de ulike stilnivåene med på å gi teksten dybde og variasjon. Den samme kontrasten finner vi også i scenene som skildres. De vare og varme kjærlighetsscenene stilles opp mot det groteske: et verkende, væskende sår, et alvorlig skadet dyr. Jeg vet ikke om jeg egentlig tror på sannhetsinnholdet i alle disse scenene, men jeg tror på dem som litterære bilder som understreker tematikken og utviklingen i teksten. De er med på å skape en stadig økende intensitet som leder opp til avsløringen, til avrundingen som tar oss tilbake til start. Jeg er for eksempel sikker på at jeg kunne skrevet langt og utfyllende om betydningen av jeg-personens spesielle forlovelsesring, men det får eventuelt bli en annen gang. Om jeg for eksempel skulle lese den en gang til, noe jeg faktisk kjenner jeg har lyst til.

I dag nøyer jeg meg med å si at denne boka står igjen som et av årets høydepunkter så langt. Så får vi se  om årets to siste månder byr på noe som kan utfordre den plassen.