Eivind Hofstad Evjemo - Velkommen til oss

Sjanger: Roman
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2014
Sidetall: 226
Kilde: Anmeldereksemplar
Språk: Bokmål

Jeg hørte Evjemo snakke om denne boka på Oslo Bokfestival, et av veldig få arrangementer jeg faktisk fikk med meg. Han delte scene med Vigdis Hjorth, og Vigdis Hjorth tok veldig mye plass, og Vigdis Hjorth leste veldig fort og veldig høyt, og alle lo veldig godt av Vigdis Hjorth, og å lese etter Vigdis Hjorth var nok ikke akkurat det letteste i verden å gjøre når du har skrevet ei bok som ikke er skrevet hverken for å leses fort eller for å leses høyt eller for å få folk til å le høyt i en bakgård en kunstig varm septemberkveld. Likevel var det Evjemos bok jeg gikk hjem fra det arrangementet med lyst til å lese.

Og fint var det, for dette var ei bok jeg likte veldig, veldig godt. I boka blir vi kjent med ekteparet Arild og Sella gjennom en hel rekke av livets hverdager. Arild og Sella som griller. Som jobber i hagen. Som ser amatørteater. Som går på jobb. Vi blir kjent med hverdagen slik den er nå, og slik den har vært opp gjennom årene. Men det ligger hele tiden noe under. I den aller første scenen i boka kommer naboene til Arild og Sella hjem. De har hentet hjem datteren, som var på Utøya, til begravelse, og særlig Sella blir ekstremt opptatt av å følge deres sorg på avstand, uten å vite hvordan hun kan nærme seg.

Hun tenker at dersom hun skulle gjort noe for familien, ville hun bakt til dem. Det ville være en måte å insinuere at nabolaget ønsket dem velkommen tilbake på, at Sella var en slags selvutnevnt ambassadør for alle dem som ønsket å si at vi imøtekommer deres sorg. Hun lukker kjøleskapet og går bort til skuffen for mel, nøtter og tacoskjell, og der Arild oppbevarer sine pakker med frokostblanding. Om Arild hadde kunnet lest tankene hennes, ville han sagt at dette behovet for å gjøre godt uten at noe hadde bedt om det, var så typisk for henne. Men det skulle ikke få stoppe henne, her var de bare forskjellige.
(...) Men mens hun står slik over smøret blir hun igjen usikker: Kjenner jeg egentlig disse menneskene?  Vil de tolke det som en høflig gest eller vil de se det som en invadering av sitt privatliv? Som en måte å suge barmhjertighetspoeng ut av deres sorg? Jeg må trå forsiktig, tenker hun. Dette er en tragedie som ikke kan sammenlignes med noe, og jeg kan ikke uten videre ta plass i den. (s 14-15)

Det kommer frem at også Arild og Sella har mistet et barn, og denne doble sorgen ligger og ulmer mellom linjene hele boka gjennom. Den gir tyngde til alle de tilsynelatende banale detaljene som jeg likevel ikke oppfatter som banale. Mangelen på ytre handling betyr lite. Spenningen som ligger i kontrasten mellom den endeløse rekken av hverdager der alle hendelser er bittesmå, og de to store, tunge hendelsene som ligger i bakgrunnen og bare glimtvis kommer til syne, er mer enn nok til å få meg til å lese videre. Til ikke å kunne stoppe. Jeg følte meg hypnotisert av språket, av de presise skildringene av dagliglivet det var umulig ikke å kjenne seg igjen i.

Av de to karakterene er det Sella vi kommer tettest på og som derfor trer klarest frem. Det er lett å identifisere seg med følelsen av å burde gjøre noe, men ikke vite hva. Livet har lært henne å takle alle de små krisene: Fryseren som går i stykker mens de er på ferie. Lunsjrommet som er tomme for rekesmørbrød før hun får tatt pause. Ektemannens autistiske bror som ikke vil dusje. Men ingen erfaring har lært henne hva hun skal gjøre når det helt utenkelige skjer. Hvordan nærme seg andre mennesker når ordet krise for en gangs skyld faktisk er dekkende? Hvordan la andre nærme seg deg når det er du som er i den situasjonen? Sellas svar er å fylle fryseren med gjærbakst, et bittelite svar på et spørsmål som er for stort til å forholde seg til.

Sellas redsel for å være påtrengende blir ekstra vond å lese om etter hvert som historien om hennes egen sønn kommer fram. For Sella har faktisk den utenkelige erfaringen som kunne bundet dem sammen, dette ene, altomfattende å miste et barn under dramatiske omstendigheter. Det hun mangler er nøkkelen som åpner den porten. I Norge i 2011 kan du godt gå i rosetog, men du ringer ikke på hos naboen du aldri har snakket med før for å kondolere. De vet ikke hvem du er. De vil sikkert være i fred. Så istedet står du på utsiden og stirrer. Og venter på at den som kanskje trenger deg tar det første skrittet, gir deg en åpning. Og da kan du stå der og si Velkommen til oss, vise varme fordi du har fått tillatelsen.

Dette er en stillferdig roman, men samtidig opplevde jeg den som mer og mer intens jo lenger jeg kom i teksten. Jeg skjønner at Hofstad Evjemo er en mann jeg må lese mer av, og er glad for at den forrige boka hans, Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet, allerede ligger i lesebunken.
Jeg anbefaler at du plasserer Velkommen til oss i lesebunken din!