Siri Pettersen - Råta

Sjanger: Roman
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2014
Sidetall: 504 s.
Kilde: Anmeldereksemplar/Kjøpt selv (ja, jeg har to)
Språk: Bokmål

Advarsel: Dette er en omtale av bok 2 i en serie. Omtalen inneholder enkelte spoilere av handlingen i bok 1, Odinsbarn.

Om ei avis hadde bedt meg skrive om denne boka, ville jeg sannsynligvis kalt meg inhabil og sagt nei. Det er ikke sånn at jeg og Siri Pettersen er gode venner som møtes på kafe for å skravle. Det er bare det at hun er veldig god til å få alle rundt seg til å føle at det er sånn. På den måten har hun med sitt vinnende vesen skapt et kjempeproblem for seg selv: Hvem skal skrive om Råta når halve anmelder-Norge føler seg inhabile? Faktum er: mest av alt er jeg bare fangirl. Og siden dette er en privat blogg, gir meg selv lov til å fangirle alt jeg vil. Bare vær klar over at det er det jeg driver med.

Jeg følte jeg var positiv da jeg skrev om Odinsbarn. Så leste jeg andres anmeldelser, og fant ut at i forhold til de fleste andre er jeg nesten lunken. Kort fortalt hadde jeg to innvendinger: Jeg synes det tok for lang tid før boka kom skikkelig i gang, og jeg trodde ikke på karakteren Urd. Helhetsinntrykket var likevel veldig positivt, og jeg har gledet meg til Råta siden jeg klappet sammen permene på Odinsbarn.

En av tingene jeg likte med Odinsbarn var at Pettersen unngikk mange av fantasyklisjeene og greide å overraske meg. Med oppfølgeren tar hun skrittet enda lenger og ignorerer interne sjangergrenser helt og holdent. 

Fantasysjangeren deles gjerne veldig grovt regnet i tre: Det som på engelsk kalles immersive fantasy, der du befinner deg i en helt annen verden med egen kultur og egne spilleregler. Her er Ringenes Herre eller Game of Thrones kremeksempler. Den andre varianten er portal-fantasy, der hovedpersonen starter i vår egen verden, men på et eller annet tidspunkt forflyttes, som når Lucy, Susan, Peter og Edmund går gjennom klesskapet og finner Narnia. Den tredje varianten er urban fantasy, der vi befinner oss i vår egen verden, men det viser seg at det finnes en skjult verden parallelt med den vi kjenner, som for eksempel at det lusker vampyrer rundt hvert gatehjørne. 

Jeg har lest mange fantasybøker som tøyer grenser, men ingen som sprenger dem slik Siri Pettersen gjør her. (Mind you, jeg sier ikke at eksemplene ikke finnes, bare at jeg ikke har lest dem.) For der Odinsbarn er trygt forankret i immersive-tradisjonen ved å skildre hendelser som finner sted i fiktive Ymslanda, avslutter boka med at hovedpersonen Hirka entrer en portal...

... for i Råta å dukke opp i York i England i 2014. Som om ikke det var nok: I denne versjonen av vår verden finnes det en skyggeverden som vanlige mennesker ikke vet om som leker seg både med vampyr-lore og legender om den hellige gral. Og vips: Et kinderegg med tre ønsker oppfyllt på en gang. Og som om ikke det var nok: Portalen går jo også baklengs, ikke fra vår verden men til den, noe som gir en unik mulighet til å se på det vi tar for gitt til daglg i et nytt blikk.

Jeg skal innrømme at jeg var skeptisk til denne tvisten. For det første fordi jeg personlig foretrekker fantasy som er helt adskilt fra den verdenen jeg selv lever i. For det andre fordi jeg var veldig usikker på hvordan Hirka skulle greie spranget fra en tidlig middelalderkultur og over i vår moderne verden på en nogenlunde troverdig måte og fremdeles kunne bære fortellingen. Den bekymringen forsvant imidlertid raskt, for Råta startet i et helt annet tempo enn forgjengeren. Smack-bang-action fra første side og Hirka er bare Hirka, ressurssterk og tilpasningsdyktig og gyver løs på ett problem om gangen. 

Jeg skriver Hirka, fordi jeg opplever at hun i enda større grad enn i Odinsbarn bærer denne boka. Vi har fremdeles kapitlene fra Rimes synsvinkel, men det er ingen tvil om hvem som er hovedpersonen. Selv om også Rime møter utfordringer og tøffe dilemmaer, er det Hirkas historie som engasjerer meg og som gir tyngde også til Rimes kapitler. Hirka er den aktive, den som løser problemer og som kan bryte ut av handlingsmønstre jeg og andre forventer av henne. Rime er blitt litt mer ensrettet og forutsigbar, han handler ut fra sin egen personlighet og gjør det han selv mener han må. Jeg liker hvordan balansen mellom dem har forskjøvet seg i løpet av fortellingen, fra at Rime helt i starten av den første boka fremstår som en mulig redningsmann til at det nå er Hirka som er den sterkeste og mest dynamiske av de to.

Jeg har ikke skrevet noe særlig om handlingen i Råta, og det kommer jeg heller ikke til å gjøre. Denne boka skal underholde, og gjør det veldig mye bedre enn et lamt handlingsreferat kan gjenfortelle. Det jeg kan si er at det er spennende. Så spennende at jeg leste ut de drøye 500-sidene på én dag og at jeg måtte utsette middagen for å lese ferdig. Jeg forutså deler av slutten, men ikke hele og aller helst vil jeg bare haste videre til neste bok. Jeg kan si at det fremdeles handler om identitet, om å forsøke finne ut hvem du er men kanskje ikke få de svarene du ønsker deg. Det handler om kjærlighet, sorg og savn. Det handler om miljøvern og hva som er feil med dagens samfunn. Det handler om vennskap, empati og å lære seg hvem man kan stole på. Og det ligger fremdeles en flammende kjærlighetshistorie i bunnen og gnisser som gir hele teksten energi det spraker av.

Kort oppsummert likte jeg Råta enda bedre enn Odinsbarn. De to innvendingene jeg hadde sist er forsvunnet. Her er ingen treg start og heller ingen spor av den vanlige oppfølgersykdommen jeg-må-gjenfortelle-alt-som-allerede-har-skjedd-fordi-leseren-min-er-en-gullfisk-syndromet. Om jeg skulle si én ting jeg ikke er så begeistret for, er det at den moralske pekefingeren til hva som er galt i vårt eget samfunn kanskje er litt vel tydelig til tider. Det plaget meg egentlig ikke noe særlig, det er bare en trang til å nyansere skamrosen noe til slutt.

For som sagt: Dette er ikke litteraturkritikk, jeg fangirler. 

Dama. Boka. Pakka. Jeg er oberbevist.

Og jeg er utrolig spent på hva tredje bok vil bringe.