Michel Faber - The Crimson Petal and the White

Tittel: The Crimson Petal and the White
Sjanger: Roman
Forlag: Canongate
Utgitt: 2002, min utgave 2014
Sidetall: 835 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk


Jeg startet året ambisiøst med å velge ei bok på over 800-sider til Heddas bokhyllelesing i januar. Temaet var bok med et rødt omslag, og av de jeg fant i hyllene, var dette den jeg hadde mest lyst til å ta fatt på.

Det har tatt meg flere uker, men boka har vært en fest å lese. Underveis innså jeg hvor lenge siden det er jeg har lest ei så lang bok, og at jeg har savnet det. Det å få henge med de samme karakterene så lenge, å se utviklingen de er gjennom på 800-sider som skjer så sømløst at jeg ikke legger merke til at det skjer før jeg stopper opp og tenker: Du begynte der, nå er du her. Hvordan gikk det til?

The novel that Dickens might have written had he been allowed to speak freely har den britiske avisa Guardian skrevet om boka, og jeg ser sammenligningen. Dette er Dickens' London, om enn 4-5 år etter hans død. Det er de møkkete slummene, fabrikkene og de fattige menneskene, men også kontrastene i form av menneskene som har alt. Stemningen og følelsen er dickensk, men det er en moderne versjon. Karakterene er litt mindre karikerte, skildringene litt mer nyanserte og det er mer sex. Ok, mye mer sex. Og kropp generelt, uten at det noen gang blir kleint.

Boka har et rikt persongalleri, men hovedpersonen er Sugar: En prostituert som har startet livet på et horehus i den verste delen av byen, men som når vi møter henne har jobbet seg opp til et litt finere strøk og har begynt å opparbeide seg et renomme: Hun er den som aldri sier nei, som gjør alt en mann kan spørre om, alt det ingen av de andre horene er villige til å gjøre. Men Sugar har større ambisjoner. Hadde Sugar vært født i dag, ville hun vært karrierekvinne tvers igjennom, hun er belest, intelligent, tilpasningsdyktig og ekstremt god til å lese og behandle mennesker. I sin egen tid, med sin egen oppvekst, har hun ikke en sjanse. Hun er født på horehuset, og der er det ment hun skal forbli. Men Sugar selv har altså andre planer.

Enter William Rackham, sønnen til en fabrikkeier som når vi møter ham er en slappfisk og dagdriver som ikke vil gjøre noe så prosaisk som å overta ansvaret for bedriften, bare gå rundt og være intellektuell og moderne. Far Rackham har derfor kuttet pengestrømmen, og sønn Rackham kan ikke opprettholde levestandarden han føler seg berettiget til. William er gift med Agnes; selve bildet på en viktoriansk overklassekvinne opptatt av mote, dannelse og knapt nok klar over at hun har en kropp. William er derfor godt kjent på byens horehus. Der han selvsagt møter Sugar, og resten... vel, det må du lese boka for å finne ut av.

Det er mange grunner til at jeg elsket The Crimson Petal and the White.
Sugar er en av dem, hennes karakter er fantastisk. I det hele tatt er det de kvinnlige karakterene som bærer denne boka. Den utforsker kvinnelig seksualitet gjennom Sugar som utnytter den for å komme dit hun vil, Agnes som ikke en gang vet at den finnes og Emmeline Fox som forsaker den for sømmelsens skyld. Den viser muligheter og begrensninger de ulike kvinnene har ut fra sin posisjon i samfunnet, og lar det skinne gjennom at mennene som sitter med all makten kanskje ikke helt er oppgaven verdig.

En annen ting som tiltalte meg var fortellerstemmen. Vi møter en allvitende fortellerstemme som nesten helt bokstavelig tar deg i hånda og leder deg gjennom boka helt fra starten av:

Watch your step. Keep your wits about you; you will need them. This city I am bringing you to is vast and intricate, and you have not been here before. You may imagine, from other stories you've read, that you know it well, but those stories flattered you, welcoming you as a friend, treating you as if you belonged. The truth is that you are an alien from another time and place altogether. (s.3)

Det er en fortellerstemme som vet alt, ikke bare om karakterer og hendelser i bokas verden. Den kjenner ting som karakterene ikke har noen forutsetninger for å vite, og også vår tid og kan sammenligne. Den henvender seg stadig direkte til meg som leser, plaserer meg inn i teksten som en som går bak karakterene og betrakter dem, later som om jeg har et valg. "Who to follow? Not Caroline . She'll only take you where you've come from, and what a shabby place that was. Stay with Sugar now. You won't regret it. (s.40)" Det var litt uvant i starten, men etter bare noen sider var jeg helt med. Jeg følte jeg var i trygge hender og fløt gjennom teksten.

Jeg likte også slutten, selv om jeg har hørt mange som ikke gjør det. Bare vær forberedt på at boka slutter uten å slutte. Det var jeg, og da gikk det helt fint.

Michel Faber er dyktig. Han har tegnet en verden jeg tror på, karakterer jeg bryr meg om og nok dramatikk til å gjøre boka vanskelig å legge fra seg. I tillegg skriver han godt. Hva mer kan man egentlig ønske seg? En BBC-serie i fire deler, viser det seg, som jeg oppdaget da jeg googlet tittelen før jeg skrev dette - og som nå naturligvis er på vei i posten.

Jeg er ikke helt klar for å slippe tak i Suger og Mr Rackham riktig ennå.