Sjanger: Biografi
Forlag: Albert Bonniers Förlag
Utgitt: 2011
Sidetall: 418 s.
Kilde: Lånt av broren min
Språk: Svensk
Månedens tema i Moshonistas biografilesesirkel var sport, og valget var enkelt. Jeg lånte Zlatan-biografien av broren min forrige runde sport var temaet for to år siden, leste den aldri da og har hatt den i hylla mi siden. Man kan vel driste seg til å si det var på høy tid å lese boka og levere den tilbake...
Jeg har en svakhet for folk som tror de er best og faktisk har rett. I så måte er denne boka og meg en bra match. Zlatan kan ikke akkurat sies å være kjent for sin beskjedenhet, men har heller ingenting å være beskjeden over. Alle klubber han spiller for vinner ligaen. Uansett om det er 17 år siden sist, med Zlatan på plass er de igjen på toppen av tabellen. Han scorer i debuten og han scorer de avgjørende målene i de avgjørende kampene. Han blir toppscorer, årets utenlandske spiller, årets spiller punktum. Han tar mye plass, både på og utenfor banen, men han leverer det klubbene betaler ham for: Mål. Resultater. Trofeer.
Det var på ingen måte selvsagt at det skulle bli sånn. Zlatan kommer fra Rosengård i Malmø, kanskje det nærmeste vi kommer slum i Skandinavia. Det var et tøft miljø, et miljø der han lærte å hevde seg, å gå rett på heller enn å vike unna. Foreldrene hans bodde ikke sammen, og Zlatan bodde først med moren, så med faren. Moren jobbet hardt for å kunne sette mat på bordet til barna, men nærhet var mangelvare. Faren jobbet seine kvelder, og når han kom hjem var det øl og TV som gjaldt, ofte var øl det eneste som fantes i kjøleskapet og Zlatan gikk sulten. Men mellom blokkene spilte han fotball, og han lærte seg triks. Han begynte å spille på organiserte lag, og han var synlig. Ikke nødvendigvis fordi han var best, men fordi han skilte seg ut. Han fikk kritikk for å spille ego, for å bruke for mye tid på triks. Foreldrene på guttelaget hadde underskriftskampanje for å få treneren til å kaste ham ut av laget, men han ble. Han gikk veien innom juniorlaget, og plutselig ble han tatt opp i A-lagsstallen til Malmø FF. Dermed var det hele i gang.
Jeg har hørt mange skryte av denne boka, også lesere som ikke er spesielt interessert i fotball. Etter å ha lest den, må jeg si akkurat det overrasker meg litt. Ikke fordi jeg synes boka er dårlig, men fordi det naturlig nok er veldig mye fotball i den. Ut fra det jeg hadde hørt på forhånd, hadde jeg kanskje også forventet meg en mer litterær skrivestil. I stedet fant jeg ei bok som er skrevet i en veldig muntlig tone, men det passer formatet og gjorde boka enkel og engasjerende å lese.
Jeg likte biografien. Det er en klassisk 'rags-to-riches'-fortelling om en ung gutt som kjempet seg opp og frem ved hjelp av sine egne evner, og den forteller historien til en person som har opplevd ting, møtt mennesker og ikke legger fingrene mellom. Selv om det er en selvbiografi, og det av en person som er kjent for å snakke godt om seg selv, føltes den ikke som en selvforherligelse. Den har også med de mindre flatterende historiene, selv om hovedpersonen vel aldri kan sies å bli direkte ydmyk når han snakker om feil han ar gjort.
Godt du likte denne, og at Zlatan ble representert som en god fotballbiokandidat.:) Jeg likte btw Zlatanboka veldig godt, på tross av fotballpratet som jeg synes det ble for mye av i boka til Lundekvam. Så er det kanskje noe med sammensetning av elementene i bøkene totalt sett som gjorde en forskjell.
SvarSlettJeg synes det var mer fotballprat i denne enn i Lundekvam sin, men det var gjort på en litt annen måte. Her var det kanskje mer menneskene i fotballen, mens Lundekvam skrev mer om selve kampene, så jeg kan kanskje skjønne hvorfor denne appellerer mer likeven.
SlettJa, det er en vesentlig forskjell, synes jeg.. Liker bedre å lese om folk enn teknikk. Og så skrev han jo mye om de andre på banen, og om trenerne.. feks ble mitt syn på Messi endret etter Zlatans beskrivelse av primadonnanykkene til argentineren.. og at det ikke var plass for flere stjerner på laget..Zlatan kunne ikke fungere under slike forhold..
SlettDet overrasker meg ikke at du påpeker at den ikke er litterær. Jeg trodde også den var et litterært mesterverk - helt til jeg leste Lagercrantz Millenium oppfølger. Helt greit, men også helt ordinær språkelig, faktisk helt over på det kjedelige minusstadiet. Jeg ville blitt sjokkert hvis han hadde dratt fram lit.fiction.stil i en fotballbiografi.
SvarSlett(Forøvrig var han særs dårlig på dialoger i Salanderboka, faktisk det jeg hengte meg mest opp i, så, derfor, også overrasket over at han mestret den muntlige stilen (kanskje han bare har transkribert Zlatan ordrett?)
Jeg skal lese den likevel altså. Cocky og selvsikker med god grunn er alltid tiltalende (på avstand -).
'På avstand' er nok en viktig presisering ja.
SlettJeg har hørt mange si at denne boka er litterært god, og derfor interessant også for ikke-fotballinteresserte. Jeg vil først og fremst si den er interessant fordi Zlatan er en person som egner seg for en biografi. Jeg likte det muntlige språket, kanskje ekstra godt fordi jeg leste på svensk og jeg morer meg over en del muntlige uttrykk jeg vanligvis ikke ser på trykk. (For eksempel at folk stadig vekk er "impad" = imponert.)
Litterært mesterverk? Nei. Engasjerende bok? Ja.
Nope, fremdeles ikke fristet. Glad jeg fant meg noe annet, og håper det tar tid før sportsrunden kommer tilbake (selv om jeg jo nå har oppdaget at klatrere, host, eventyrere er idrettsutøver).
SvarSlettHehe. Sportsrunden funker fint for meg, og denne passet bra inn fordi den var lettlest og jeg hadde ikke all verdens med tid. Men for min del er ikke dette ei bok jeg anbefaler vilt og hemningsløst til folk som ikke er interessert i fotball i utgangspunktet.
Slett