Norsk på norsk #1

Nytt år, ny bokbloggerpris det skal nomineres til og jeg begynner tellingen på nytt i 'Norsk på norsk'. Serien der jeg skriver litt om alle de norske bøkene jeg leser som er utgitt inneværende år for å sørge for at alle i det minste er nevnt innen nomineringsfristen går ut i januar neste år.

Denne første runden er sterkt preget av at jeg plutselig innså hvor genialt ebokbib egentlig er. Jeg vet det er mange bloggere som har misjonert for denne appen i lange tider, men det tok altså sin tid før jeg ble omvendt. Mye fordi jeg ved første øyekast ikke synes jeg fant noen interessante bøker, men etter to minutter hengende over skuldra til Moshonista på tvangslesekafe i mars, innså jeg hvor mye jeg egentlig kunne finne, og jeg fremstår i dag som nyfrelst.

I første omgang har jeg kun appen på mobilen, og jeg var litt skeptisk til å lese lange tekster i dette formatet. Denne første runden bærer derfor preg av at jeg har valgt meg ut de korte tekstene: dikt og noveller, og tenkt at disse passer veldig godt som lesestoff under den daglige pendleturen. Jeg har dessuten, uten å offentliggjøre det som et lesemål som gir kryss, tenkt at det er på høy tid å kaste seg ut i lyrikkens verden, så dette ble to fluer i en smekk. Og dette innlegget kommer til å handle vel så mye om prosessen å lese dikt som den vil gjøre om selve bøkene jeg har lest.

Problemet med å skulle skrive om lyrikk er at jeg ikke har peiling. Jeg har lest noe sånt som fire diktsamlinger noensinne før dette, i tillegg til noen enkeltdikt. Jeg har skrevet litterære analyser som skolestiler på videregående, utover det ikke et ord. Men det er bare en måte å lære på, og det er å prøve. Prøve å lese og prøve å skrive. Tørre å si at jeg ikke vet, men håpe at det blir bedre etter hvert.

Den spede starten består altså av tre diktsamlinger: Kanskje det er kjærlighet av Helene Guåker (Gyldendal), Flaggtale av Dan Andersen (Tiden) og Kvelningsminner av Eivind Hofstad Evjemo (Cappelen Damm), nevnt i rekkefølgen jeg leste dem i. Guåkers samling er skrevet for ungdom, de to andre for voksne.

Av de tre er nok Guåkers den jeg fikk minst ut av. Språket var veldig rett frem og hele samlingen er en sammenhengende historie der vi hele tiden hører om den samme unge jenta på vei inn i ungdomstiden. Situasjonene er gjenkjennelige og mange av formuleringene presise, og jeg tror dette kan være en fin vei inn i lyrikken for de som er i målgruppa. For meg ble det imidlertid litt for lite relevant. Det er lenge siden jeg opplevde dette selv og jeg har heller ikke barn jeg ser gå gjennom det samme nå, noe som gjør at jeg har problemer med å engasjere meg.

I de to andre samlingene merket jeg tydelig hvor lite erfaring jeg har med å lese lyrikk - jeg er rett og slett usikker på hvordan jeg skal lese en diktsamling. Leser man hele fra perm til perm uten å stoppe opp, eller leser man samme dikt mange ganger for å se hva man får ut av det før man går videre? Eller er det kanskje sånn at man først leser hele for å få et overblikk for deretter å gå tilbake og nærlese hvert enkelt dikt? Skal hver tekst leses alene, eller skal alt leses som en helhet? Skal hver diktsamling leses på samme måte, eller vil det variere fra bok til bok? Det er ikke det at jeg tror det finnes en universell sannhet på disse spørsmålene, i stor grad antar jeg dette vil være individuelt. Men jeg har ennå ikke funnet min måte, og letingen etter hvordan jeg leser har derfor vært en vesentlig del av min personlige leseopplevelse i møtet med akkurat disse bøkene.

Den jeg likte best av dem var Flaggtale. I en blanding av festtaler og andre dikt vil denne boka si meg noe om den norske middelklassemannen. Om hans politiske overbevisning, om hva som betyr noe for ham, om hvordan de trivielle sakene i hverdagen overskygger de store og viktige sakene i samtiden. Det var mye i denne samlingen som fikk meg til å stoppe opp og tenke, og det var mye jeg følte var tatt på kornet. Mange av tekstene var ubehagelige å lese fordi jeg følte de avslørte meg som overflatisk, at det som betyr noe for meg i den store sammenhengen egentlig er betydningsløst. Samtidig var det mange av tekstene som gled forbi øynene uten at noe egentlig festet seg, ord som bare er ord og ikke trigger en reaksjon, en vanlig følelse når jeg prøver å lese dikt. Hovedinntrykket er likevel at det i denne samlingen var mer som utfordret meg enn som gled motstandsløst forbi, og jeg leker med tanken om at jeg skal lese hele på nytt for å se om nærlesing ytterligere kan forsterke den følelsen.

Jeg likte Hofstad Evjemos roman Velkommen til oss veldig godt, og har hatt planer om også å lese de to tidligere romanene hans. Så langt har jeg ikke kommet enda, men hadde bestemt meg for at Kvelningsminner skulle leses når den kom ut. Her hadde jeg imidlertid større problemer med å komme inn i tekstene enn jeg hadde i Flaggtale. Diktene handler om mennesker som sendes til institusjoner, enten på grunn av alder eller på grunn av handikap, og også de menneskene som tar avgjørelsen om å sende dem dit, men som selv er igjen på utsiden. Hvordan påvirkes livene deres av dette og hvilke tanker gjør de seg? Det er setninger i denne samlingen som traff meg hardt, men langt færre av dem enn av setninger jeg bare leste gjennom for å komme videre. Hofstad Evjemo har et tydelig budskap i det han skriver, men jeg opplever nå i første omgang tekstene som litt for innadvendte til at han får meg med dit.

Den siste boka jeg skal nevne i denne oppsummeringen, er novellesamlingen Sant nok skrevet av debutanten Kristin Bjørn. Boka består av seks noveller, uten at noen av dem helt overbeviser meg. Jeg likte nok best den første som er en ganske rett frem fortelling om en ung alenemor med dårlig råd som blir med en tilfeldig mann hjem fra butikken fordi hun tenker han har penger. Teksten er sår, men etter å ha lest Ingvild Rishøis beskrivelse av fattig alenemor som ikke har råd til bussen hjem, blir Bjørns tekst dessverre litt for tam i forhold. (Kanskje en urettferdig sammenligning - alle blir tamme i forhold til Rishøi.)
I flere av tekstene blander Bjørn inn fakta gjennom å gi karakterene en intens interesse i et spesifikt fagområde, og hun eksperimenterer også med form gjennom å gi plass til avisintervjuer, e-poster og FB-meldinger i tekstene. Begge deler er elementer jeg opplever mer som "pynt" enn som å ha en reell funksjon, de greier ikke alene å gjøre novellene interessante når hovedpersonene og deres konflikter ikke engasjerer meg tilstrekkelig. Jeg ser at jeg nå høres mer negativ ut enn det jeg egenlig var når jeg leste dem - novellene er ikke dårlige, de sto bare heller ikke veldig ut i motsatt retning.

I tillegg til dette begynte jeg også på Doris Lessing - en litterær forfølgelse av Elisabeth Beanca Halvorsen fordi jeg tenkte den passet veldig godt inn i mitt Lessing-leseprosjekt i år. Jeg har imidlertid avbrutt denne boka, da den så langt jeg kom mest av alt fremstod som oppsummeringer av Lessings bøker, inkludert hennes selvbiografi som jeg leste første delen av i fjor. Jeg vil heller lese Lessings bøker selv enn å få dem gjenfortalt av en tredjeperson, så dette ble helt feil fokus for min del. Men om man bare ønsker å lære om Lessing og hva hun har skrevet om, vil jeg tro dette er et godt sted å begynne.