Sjanger: Selvbiografi
Forlag: Faber & Faber
Utgitt: 2014
Sidetall: 411 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk
Jeg har aldri vært spesielt interessert i musikk. Det betyr selvsagt ikke at jeg aldri hører på musikk, men selv tenåringsrommet mitt var helt fritt for musikkplakater. Det var ikke musikere som var mine idoler, det var fotballspillere og forfattere. Det var derfor ingen åpenbare valg til månedens runde i Moshonistas biografisirkel som Anita hadde bestemt skulle ha temaet "rockelegender".
Opprinnelig var planen å lese M Train av Patti Smith fordi jeg likte Just Kids så godt da jeg leste den i fjor. Men i stedet plukket jeg med meg Viv Albertines selvbiografi fra et bord på Waterstones i London, med tanken: Hah, henne er det i hvert fall ingen andre som kommer til å lese om! Dessuten synes jeg det var kult med en kvinnelig punk-rock gitarist i det jeg så for meg kunne bli en veldig mannsdominert runde. Så betydde det mindre at Viv Albertine var et navn jeg aldri hadde hørt i hele mitt liv.
Musikalsk kommer jeg nok aldri til å bevege meg inn i Albertines territorium, men jeg likte boka. Den har en rett-frem språkbruk og veldig korte kapitler, og var derfor veldig lettlest. Det eneste som irriterte meg litt, mest fordi det var uvant, var at hele boka er skrevet i presens. Som om den er skrevet der og da midt i situasjonen, men innimellom er avbrutt av kursiverte setninger eller avsnitt der stemmen kommer fra Albertine på tidspunktet hun skriver fortellingen som kommenterer seg selv.
I make us all a cup of tea; John and John drink it and leave. I cringe inside, imagining them laughing at me as they walk to the tube station.Jeg liker Albertines fortellerstemme, og opplever henne som ærlig. Det er viktig når jeg leser memoarer at jeg føler forfatteren prøver å fortelle om sin opplevelse på godt og vondt, ikke bare poserer for å fremstille seg selv i et bedre lys enn alle andre.
I'm still cringing now. (s. 115)
Albertine vokste opp under trange kår i London med moren som eneforsørger for henne og søsteren etter at faren stakk av når de var ganske små. Musikkinteressen vekkes tidlig, og hun blir etter hvert en del av et undergrunnsmiljø der punken vokser frem. Hun er i et av-og-på forhold med Mick Jones, gitarist i The Clash. Det faller henne imidlertid aldri inn at hun selv skal spille i et band, det er bare ikke noe jenter gjør, før hun for første gang ser Sex Pistols live og hører Johnny Rotten synge for et publikum på ti personer:
All the things I'm so embarrased about, John's made into virtues. He's unapologetic about who he is and where he comes from. Proud of it even. He's not taking the world's lack of interest as confirmation that he's wrong and worthless. I look up at him twisting and yowling and realise it's everyone else who's wrong, not him. How did he make that mental leap from musically untrained, state-school-educated, council-estate boy, to standing on stage in front of a band? I think he's brave. A revolutionary. He's sending a very powerful message, the most powerful message anyone can ever transmit. Be yourself. (s. 86)Like etterpå dør Albertines bestemor og hun arver £200. Hun bruker pengene til å kjøpe gitar og begynner å øve. Hun blir med i et band: The Flowers of Romance der hun blant annet spiller sammen med Sid Vicious. Bandet går imidlertid i oppløsning før de har spilt en eneste konsert. Sid Vicious blir bassist i Sex Pistols, Viv Albertine gitarist i The Slits, en ren jentegruppe som spiller punk-rock.
Det er mye namedropping av mennesker og band jeg aldri har hørt om i denne boka, men det gjør meg ingenting. Jeg er likevel med på hovedreisen: Ei ung jente som vil noe med kunsten sin, som drives av en indre trang og som virkelig brenner for musikken. Selv om jeg ikke deler verken interessen eller referansene, synes jeg det er fascinerende å lese om, en opplevelse både Just Kids av Patti Smith og Girl in a Band av Kim Gordon også ga meg i fjor. Boka gir dessuten et bilde av en virkelighet som er total fremmed for meg: Et London på 70-tallet der klærne du gikk med signaliserte tilhørighet til en bevegelse og kunne være nok til å skaffe deg trøbbel.
Ari is the one of us who gets the most hatred channelled through her, she's been stabbed twice, once when we all left a rehearsal studio in Dalston. It was getting dark, the studio was in a very isolated, industrial area, this guy dressed in a leopard-pring shirt (we found out later he was known as Leopard boy) ran up to us and stuck a knife in Ari: luckily it didn't go very deep. Palmolive went mad at him and he ran off. Another time we were walking along Islington High Street, on our way to see the film The Harder They Come for the fifth time at the Screen on the Green cinema, and we heard a voice behind us say, "Take that, Slit." We turned round and saw this guy running away, there was blood on Ari's clothes; she'd been stabbed in the arse. Being attacked, spat at, sworn at and laughed at is part of all our lives, But I think Ari's especially brave. (s. 165)Vi følger Albertine og The Slits gjennom karrieren, konserter og to albumutgivelser, før de oppløses i 1982. Albertine går inn i en tøff periode, uten musikken vet hun ikke lenger hvem hun er. I en kortere periode er hun aerobic-instruktør og går helt opp i den rollen, før hun finner ut at det er film hun vil drive med. Hun søker og kommer inn på en filmskole, og etter endt utdannelse jobber hun med samme intensitet som filmskaper som hun tidligere gjorde med musikk. Hun gifter seg, og alt er så rosenrødt at det ikke kan vare.
Herfra tar boka en mer personlig vending, og vi hører om Albertines kamp for å bli mor gjennom utallige prøverørsforsøk og mislykkede svangerskap. Når hun omsider lykkes og datteren blir født, får hun kreft og det er bare så vidt hun overlever. Hun har ikke lenger jobb, men er hjemmeværende på fulltid, familien flytter til Hastings og mannen vil ikke høre et ord om hennes tidligere karriere som musiker. Ekteskapet har holdt i 16 år, men nå skranter det, og Albertine begynner å leke med tanken på et comeback som musiker, denne gang som soloartist.
Det er med andre ord et bredt spenn i denne boka. Fra en ung punker, til en middeladrende kvinne med helt andre problemer. Og når hun etter hvert faktisk gjør sitt comeback som soloartist, er det med tekster som fremdeles sier noe om hvor hun er. Viv Albertine har opplevd mye, og har skrevet en memoar-bok det står respekt av. Jeg er fornøyd med lesesirkelvalget for april.
Jøss, så interessant. Kan ikke huske å ha hørt så mye på The Slits akkurat, men så var jeg ikke helt inne i punken. I Norge kom punkebevegelsen litt senere enn i England, selv om det i Trondheim var en del som var tidlig ute..I Olso var det mange unge punkere knyttet til Blitzmiljøet, litt senere. The Clash hørte jeg mye på, London Calling er et fantastisk album. Sex Pistols visste vi alle om. De var mer bråkete enn The Clash, som er mer melodisk. Sex Pistols spilte på Studentersamfunnet i 1977, men da bodde jeg på Verdaln. ( http://www.nrk.no/trondelag/30-ar-siden-sex-pistols-1.3006316 )
SvarSlettDet er helt sikkert at musikkmiljøet var meget mannsdominert den gangen, spesielt innen rocken, så Viv Albertine var knalltøff som fulgte drømmen sin.
I forhold til biovalg, takker jeg for at du valgte Viv Albertine og ikke Patti Smiths M Train, siden sistnevnte ikke handler om musikken i det hele tatt. Det er helt andre sider av Patti S hun forteller om i den boka.
Og kred til deg for å finne ei skikkelig rockedame.:) Synd hun ikke fortsatte, men jeg er sikker på at kjønnsrollemønsteret i rockemiljøet ikke gjorde det så lett.. Var ikke så mange damer i punken heller på 70- og tidlig 80-tall, bortsett fra tyske Nina Hagen , som gjorde stor suksess.
Albertines comeback skal jeg lete opp, finnes sikkert noe på youtube .
Ja, du finner henne på Youtube, både som 'The Slits' og som seg selv. Må vel innrømme at soloprosjektet appellerte mer til meg, det er litt roligere og det går an å høre hva hun synger.
SlettJeg gleder meg til M Train, har akkurat kjøpt den. For meg som egentlig ikke har noe forhold til musikeren Patti Smith, tenker jeg at den boka kanskje passer meg enda bedre enn 'Just Kids', men vi får se. Er uansett fornøyd med biovalget mitt denne gangen - lærte masse nytt om noe jeg ikke kunne noe om i det hele tatt fra før.
Jøss, dette hørtes ut som en interessant musiker å lese om, og ei jeg aldri har hørt om, men har hørt om Sex Pistols da.
SvarSlettSkjønte du likte den da vi møttes på bokbloggermøtet sist, men da hadde du akkurat da startet så da var du ikke riktig sikker, selv om det var lovende :)
Sex Pistols og The Clash var vel dem jeg hadde hørt om her og. Pluss noen andre enkeltpersoner hun nevner innimellom. Men ja, var en interessant bok. Og veldig langt fra min egen virkelighet.
SlettAldri hørt om Albertines, men takk for et flott blogginnlegg. Blir inspirert til å både høre og lese!
SvarSlettSå bra! Gøy å inspirere :)
SlettInnrømmer at jeg stort sett er uforstående til pønk, og har vanskelig for å høre annet enn bråk, selv om det sannsynligvis beror på fordommer og null forsøk i høre på musikken.
SvarSlettFascinerende greier. Spesielt dette med hvordan pønker'n ble middelaldrende housewife. Ikke noe man ville skrevet om Keith og Mick akkurat, uansett om de midt i livet henga seg til barn og hus på landet. En kvinneting? Eller at hun ikke var berømt nok? Eller er det bare meg som synes dette er rart?
(har også bare hørt om sex pistols og clash, liker sistenevnte)
Det kan nok ha litt å gjøre med at hun ikke var berømt nok. Seks år som medlem - ikke frontfigur - i et relativt smalt band, også helt ute av offentligheten i veldig mange år. Det er vel ikke helt Keith og Mick status i status og berømmelse her.
SlettArtig å lese omtalen din. Eg var i London i 1978 då punken var ganske ny. Det var litt av ei oppleving for ein ungdom frå ei lita vestlandsbygd. Som du skjønnar var eg i "målgruppa" den gongen (som Anita var) og har heile livet vore musikkinteressert - men har aldri høyrt om denne gruppa og denne dama. Punk var aldri mi greie heller: Eg likte punken og punkarane fordi dei var opprørske og provoserande, ikkje pga. musikken egentleg. Musikken var ofte rett og slett dårleg. I tillegg vart punken innhenta av kommersialismen og plateindustrien ganske kjapt: Plutseleg hadde "alle" hanekamsveis og sikkerheitsnåler rundt omkring..
SvarSlettEnig i Berit ang forholdet til punken. Musikk som ikke appelerte noe spesielt, men opprøret var fascinerende og tiltrekkende. Selv følte jeg at jeg hadde havnet midt mellom to opprørsgenerasjoner; for ung til å være en del av hippiebevegelsen og for gammel til å bli punker..(det var jo mest unge Blitzere samt noen trøndere i Trondheim, før det ble mer en motegreie)
SlettJa, det var kommersialismen som gjorde at punk-karrieren til Albertine var kort. Når 'The Slits' ble oppløst, var det aldri aktuelt å begynne i nytt band. Det var punken hun brant for, og den var i hennes øyne allerede forsvunnet.
SlettFascinerende å lese om klær og holdninger. Jeg har et bilde i hodet av hvordan en punker kler seg, men Albertines stil passer ikke inn der i det hele tatt. Noe som mest kommer av at mitt inntrykk er av den kommersielle, stiliserte delen. Ellers var det mye spytting i denne boka. Og bråkete ungdom som ikke tok hensyn til noen. Skjønner jeg begynner å bli eldre, for jeg satt stadig vekk og tenkte at 'herregud, jeg er glad jeg ikke var naboen deres/hadde nabohotellrommet deres' eller 'herregud, spytting inne?'. Er nok litt for veloppdragen flink-pike til å identifisere meg med punk-kulturen. Men gøy å lese om likevel.
Nå måtte jeg rett og slett google Viv Albertine. Ikke hørt om henne tidligere. Heller ikke hørt henne, tror jeg. Ihvertfall ikke noen av de sangene jeg scannet gjennom på på Youtube. Spennende med nye navn. Jeg er ikke særlig musikkfrelst selv, har mine favoritter som Pink Floyd, Dire Straits, Guns N' Roses, Smokie, Eagles m.fl, men "i voksen alder" (djiiizes det hørtes gammelt ut) så har jeg ikke akkurat trykket noen til mitt bryst. Som deg hadde jeg ikke musikkplakater på veggene, men bilder av ... hovedstader, landskapsbilder, strender og hvite fjell. Samtlige med sol og blå himmel. Det må ha vært vestlandsværet.. :) Kjekt å lese!
SvarSlettGodt det ikke bare er meg som ikke hadde hørt om henne da. Artig å lese uansett :)
SlettSer ut som vi hadde ca. samme utgangspunkt for denne runden. Litt gøy at vi begge endte opp med punkere (selv om din dame nok er betraktelig mye mer hardcore, ikke så mye som litt spytting i min bio). Noe av det mest spennende med memoarer for meg er nettopp dette med at man lese om personer man verken har noe forhold til, eller forutsetninger for å "like" og allikevel ende opp med å bli engasjert.
SvarSlettJeg kjente meg veldig prippen når jeg leste om folk som spytter på teppene i hotellobbyer - ikke helt min stil for å si det mildt ;)
SlettJeg liker memoarer fra artister av alle slag - jeg er ikke så opptatt av om jeg liker sluttproduktet. Det er prosessen og veien dit som er interessant. Det er noe med følelsen av nødvendighet som tiltaler meg. Dette er faktisk tredje rockedame-biografien jeg har lest i løpet av noen måneder. Leste Patti Smith i fjor høst, den elsket jeg. Hørte 'Girl in a band' av Kim Gordon fra Sonic Youth som lydbok - den var også bra, om enn noe monotont innlest (av forfatteren selv).