Lillehammer - Skolestil nummer 2: Torsdag

Torsdagen åpnet med et brak med kritikerseminar med Åsa Linderborg som snakket om den svenske offentligheten. Hun var velformulert og poengtert, og det var den type foredrag der jeg gikk ut fyllt av energi fordi jeg følte det jeg hadde hørt startet noe i meg selv.

Åsa Linderborg.

Derfra gikk jeg videre til parken for å høre Bjørn Herrman snakke om dystopiene 1984 og Fagre nye verden, som han akkurat har gitt ny norsk språkdrakt. Dette ble langt mindre interessant for min del siden han brukte hele tiden på å gjenfortelle handlingen i bøkene. Jeg har allerede lest begge, og hadde heller håpet han skulle snakke om hvorfor disse to bøkene fremdeles er aktuelle i dag.

Neste punkt var Morten Strøksnes og Ivo de Figueiredo i samtale med Toril Moi om litteratur og memoar. De to forfatterne hadde mye interessant å si. Strøksnes snakket blant annet om hvor kunstig han synes det er at litteratur skal deles inn i to bokser der sannhetskriteriet er det som skiller dem. Skillet mellom fiction og non-fiction står sterkt både i engelsk og norsk tradisjon, mens i andre språkområder er dette underordnet andre kriterier når bøker skal sorteres. En av tingene de Figueiredo nevnte var hvordan sakprosaforfattere bedømmes fra tema til tema, mens skjønnlitterære forfattere bedømmes på bakgrunn av et samlet forfatterskap. For meg ble imidlertid samtalen litt merkelig fordi Moi så veldig tydelig hadde bestemt seg på forhånd om hva hun skulle spørre om, og strupet flere anslag til interessante utveklsinger mellom de to forfatterne for å gå videre til det hun hadde på kortene sine. Hennes oppsummeringer viste seg også litt for mange ganger å være feil.

Fra venstre: Morten Strøksnes, Ivo de Figueiredo og Toril Moi.

Så gikk turen rett fra teltet til biblioteket der et panel diskuterte nordisk litteraturs posisjon i utlandet, særlig knyttet til Norges posisjon som fokusland på Frankfurtmessen i 2019. Dette var en diskusjon som fløt lett mellom de ulike deltakerne, og timen fløy unna nesten uten at jeg merket det.

Fra venstre: Ane Farsethås, John Freeman, Margunn Vikingstad, Annette Orre og Halldór Gudmundsson.

Da gjensto ett punkt på programmet før det endelig var tid for matpause: Frode Grytten og Kyrre Andreassen i samtale med festivalsjef Marit Borkenhagen om mennene i sine siste bøker. Jeg har enda ikke lest Menn som ingen treng av Grytten, men Andreassens bok Og forøvrig mener jeg Karthago bør ødelegges var sannsynligvis min favoritt blant de norske bøkene jeg leste i fjor. Dette ble en fornøyelig time med mye latter, særlig Andreassen fikk salen til å bryte ut i latter nesten hver gang han åpnet munnen, selv om alvoret heller aldri var langt unna. Grytten snakket om at mange forfattere søker seg til karakterer som befinner seg i kantene, mens han synes det er mer spennende å jobbe med dem som befinner seg i midten. Og at det er en forfatters oppgave og skape empati for mennesker, fordi samfunnet for øvrig bare ser på menneskers nytteverdi, hva de kan brukes til. Andreassen mente at norsk samfunnslitteratur er overbefolket av lærere og forfattere, og at dette først og fremst er dårlig håndverk. Om hovedpersonen har lang sommerferie eller styrer sin egen arbeidsdag har de tid til å stulle rundt med hva enn det er du som forfatter vil utsette dem for, mens du gjør det vanskeligere for deg ved å gi hovedpersonen en jobb han/hun må være på.

Frode Grytten (t.v.) og Kyrre Andreassen.

Da var klokka fire og alt jeg hadde spist siden frokost var et eple og en pose nøtter. Med fare for å begynne å gnage på stolbeina, ble det dermed middag og sosialt samvær i noen timer, før kvelden ble avsluttet med Nordisk mesterskap i slam (norsk seier) og den årlige quiz'en - der vi er svært fornøyde med å ha klatret på resultatlista og i år hadde hele 10 andre lag bak oss.

Og alle var fremdeles enige om at det hadde vært en fin dag.