Lillehammer - Skolestil nummer 4: Lørdag og søndag

Lørdag var fjerde dag på litteraturfestival og jeg begynte å bli litt utladet. Det fristet ikke lenger like mye å fylle dagen fra morgen til kveld med arrangementer. Det føltes viktigere å sove lenge nok til at jeg faktisk møtte dagen i våken tilstand. Det føltes også viktigere å sitte godt enn å sitte nærme scenen, så lørdagen har jeg ikke tatt et eneste bilde som beviser at jeg var tilstede.

Dagens første arrangement var en samtale mellom Tomas Espedal og Max Porter om sorg. De snakket både om sorg og om skriveprosesser, og det var veldig tydelig at dette var to forfattere som fant hverandre i samtalene både på og utenfor scenen på Lillehammer. Porters bok handler om en far som blir alene med to sønner etter konas død. Espedal ble selv alenefar til to døtre og mente Porters bok kunne vært skrevet om ham. Begges skriveprosess involverer å skrive uten PC og begge har en dyp forkjærlighet for poesien. Det ble en intens samtale det var inspirerende å få høre på.

Etter dette unnet jeg meg en time i mitt eget selvskap med kake, bok og notisbok mens jeg ventet på neste punkt: Dr. Sharad Paul i samtale med Dag O. Hessen om mennesket og genene.
Dette var veldig spennende og jeg lærte masse i løpet av en liten time. Jeg er også helt overbevist om at dette er noe jeg må lese mer om, for når det som til syvende og sist er en ganske overflatisk samtale kan gi meg så mye ny informasjon, tenk da hva jeg kan lære av faktisk å lese bøkene hans, og også lignende bøker.

Etter en ny pause møtte jeg Ingalill, Solgunn og Anita for å delta på krimgåteløsing i teltet. Liv Gulbrandsen hadde trukket sammen ei krimbok til tre korte akter og endret alle navnene i teksten. Oppgaven var å finne ut bokas forfatter og tittel, navnet på den opprinnelige detektiven og også å finne ut hvem morderen var. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde store forhåpninger om å kunne bidra med noe særlig her, jeg leser jo ikke krim. Og jeg var da også sjanseløs på tittel, forfatter og detektivens egentlige navn (det var imidlertid de fleste andre også). Det viste seg imidlertid at detektivegenskapene mine var bedre enn krimkunnskapen, og jeg greide finne rett morder. Dermed endte vi til slutt på tredjeplass.

Dagens siste punkt var pub-til-pub runden med Håvard Rem, Simen Rem og Freddy Holm som hadde med seg en oppstykket versjon av sin forestilling Dylan, Cohen og Gud der de to musikernes tekster er oversatt til norsk. Dette var virkelig ikke min greie. Jeg liker både Dylan og Cohen, men for å være brutalt ærlig synes jeg disse utgavene av sangene reiv dem i fillebiter og ødela mer enn de tilførte. På et tidspunkt snek jeg meg ut under påskudd av å gå på do, og kom ikke tilbake.

Søndag morgen angret jeg litt på at jeg ikke hadde bestilt togbillet før til ti over tre, noe som skyldtes at jeg hadde lyst til å få med meg programpunktet kalt Hjerneføde før jeg dro hjem. Her skulle Kaja Nordengen og søstrene Ylva og Hilde Østby snakke med Gunnar M. Tjomlid om hjerneforskning basert på bøkene de har gitt ut i løpet av fjoråret: Hjernen er stjernen og Å dykke etter sjøhester. Begge er bøker jeg har hatt lyst til å lese, og den lysten ble reaktivert av å høre dem snakke. Men selve samtalen ble ganske overfladisk og ikke fullt så spennende som jeg hadde håpet. Mest morsomt var egentlig utfordringen de tre fikk av Tjomlid om å huske syv ord han sa i starten i intervjuet når samtalen var over. Selvsagt måtte jeg også prøve meg, og ordene sitter som støpt selv i dag, dagen etter arrangementet: Middag, Rose, Romskip, Mikrobe, 492, Dynamo, Leggbeskytter. Man har da lært seg noen teknikker gjennom mange år som student der mine eksamensforberedelser stort sett har vært å redusere pensum til punktlister som jeg deretter kunne pugge utenat.

For meg ble årets siste punkt på Lillehammer i år et arrangement på Stift der flere forfattere med ulik tilknytning til Lillehammer leste fra egne tekster. Første person ut var Marianne Teie som leste fra sin debut av året Du bestemmer deg for at dette er et minne. Siden jeg kjenner Marianne fra tidligere, var det fint å ha tid til å høre henne lese sine dikt før jeg snek meg ut før resten av arrangementet var over for å gå til toget.

Fem dager på festival var ferdig for denne gang, og det var egentlig helt greit å reise hjem.

Men alle var selvsagt enige om at dette hadde vært en fin festival.