Biosirkel: Natascha Kampusch - 3096 dager

Tittel: 3096 dager
Sjanger: Memoar
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2012
Lengde: 7 t 27 min
Kilde: Storytel
Språk: Norsk

Temaet for denne måneden i Ingalills biosirkel er galskap/ondskap. En problematisk kategori da jeg ikke tror på at mennesker kan være absolutt onde, selv om gjerningene deres kan være det. Og galskap er en lite hyggelig merkelapp å sette på noen med en psykisk sykdom.

Både ond og gal er imidlertid ord som er brukt flere ganger i boka som endte opp som mitt valg til denne kategorien: 3096 dager av Natascha Kampusch. Ikke som merkelapper hun selv setter på mannen som holdt henne fanget i en kjeller i over åtte år, men for å kommentere at andre har gjort det. Selv prøver hun å nyansere bildet, noe hun hevder verden ikke er spesielt mottakelig for. Hun hater at folk avfeier det som Stockholm-syndrom når hun sier at kidnapperen ikke bare var ond. Mest av alt er det vel ordet "syndrom" som plager henne. Det å ha sympati for mannen som var det eneste mennesket i hennes liv i så mange år, er ikke en sykdom men en overlevelsesmekanisme.

Natascha Kampusch ble dratt inn i en varebil og kidnappet da hun var på vei til skolen en dag i 1998. Da var hun ti år gammel. Hun ble plassert i et kjellerrom på fem kvadratmeter, og de første seks månedene levde hun i komplett isolat og var aldri ute av det rommet. Den eneste menneskelige kontakten var med kidnapperen, Wolfgang Priklopil, når han kom med mat til henne. Han kontrollerte alt, hva hun spiste, hva hun kunne fylle dagene med og hvorvidt hun fikk ha lys i fangehullet sitt. Etter hvert begynte han å hente henne opp i huset. Hun satte henne i arbeid, hun gjorde både husarbeid og tungt oppussingsarbeid. Etter puberteten begynte mishandlingen. Slag og spark, sulteforing og konstante fornærmelser. De seksuelle overgrepene vil hun ikke skrive om i boka, men hun hevder de var langt mildere enn den konstante fysiske og psykiske mishandlingen som foregikk hver dag. Mot slutten av fangenskapet tok han henne også med ut av huset, i butikker og på en skidag i fjellet. Men da hun endelig greide rømme, var det fra husets egen hage mens kidnapperen var opptatt med å snakke i telefonen.

Dette er en vanskelig bok å mene noe om. Det føles feil å bedømme hvor godt man liker en tekst som handler om det verste som har skjedd i noens liv. Det er uhyggelig å høre hennes nøkterne beskrivelser av de grusomme omstendighetene hun har vokst opp under. Det er hjerteskjerende å høre små detaljer, for eksempel hvor forferdelig det var å være fanget når det var morsdag og ikke kunne få fortelle moren at hun savnet henne. Det er komplett umulig for meg å forestille meg situasjonen, selv etter å ha hørt Kampusch fortelle om den med sine egne ord.

Som leser synes jeg etter hvert det blir litt repetetivt. Men det er ikke til å unngå når man skal skildre åtte år fanget i ett hus med én mann. Som leser synes jeg noen ganger de psykologiske forklaringene blir litt påklistrede. Men jeg skjønner at det er hennes måte å bearbeide opplevelsen på, og det kunne derfor ikke vært annerledes. Som leser synes jeg noen ganger fortelleren er i overkant selvmedlidende. Men om du ikke kan synes synd på deg selv etter åtte år i et fangehull, når kan du det da? Det beste jeg kan si om boka var at jeg aldri opplevde den som spekulativ. Kampusch forteller sin historie i et forsøk på å ha kontroll på informasjonen, hun vil nyansere og forklare, ikke skape sensasjon.

3096 dager er ei bok jeg vil huske, det er en sterk fortelling. Men ikke ei bok jeg vil uforbeholdent anbefale. Dette er en mørk verden å dykke ned i, du skal vite at du orker før du begynner.