Norsk-på-norsk #3

Bokhøsten er i gang, og det er på tide å vekke til live serien norsk-på-norsk . Serien der jeg skriver litt om alle norske bøker jeg leser som er utgitt i 2017 - og som dermed kan nomineres til Bokbloggerprisen 2017.

Dagens utgave inneholder bøker lest i april, mai og juli - og med dette er jeg oppdatert og klar for det jeg håper blir en høst med mange høydepunkter.

 

Ida Lórien Ringdal - Dette skjer ikke

Sjanger: Dikt
Forlag: Tiden
Antall sider: 78 s.
Kilde: eBokBib
Potensiell klasse: Åpen klasse

Dette er et typisk eksempel på at jeg burde skrive om bøker når jeg faktisk leser dem, og ikke fire måneder etterpå uten notater. Men noe husker jeg likevel.

Dette er en diktsamling om ugjengjeldt kjærlighet som balanserer fint mellom sårhet og humor. Diktene er korte og veldig rett frem i språket, med andre ord den typen dikt jeg liker. I stedet for et blomstrende bildespråk, leker Ringdal seg heller med ordspill og vrir og vender på kjente uttrykk slik at setninger jeg tror jeg vet hvor skal, plutselig havner et helt annet sted.

På et vis føltes dette som punchline-poesi, og når det traff, traff det meg skikkelig. Problemet med samlingen som helhet var at det var litt for mange av diktene som gled forbi uten reaksjon til at den blir årets høyedpunkt, men det var mange punkter underveis der gjenkjennelsen var stor og jeg fikk litt vondt i magen. Som dette diktet som jeg fremdeles husker ordrett fire måneder etterpå (ja, jeg har sjekket at jeg husker riktig):

"Vi har ingenting
til felles
bortsett fra
at vi ikke elsker
meg "

Rønnaug Kleiva - Western Desert

Sjanger: Noveller
Forlag: Samlaget
Antall sider: 140 s.
Kilde: Anmeldereksemplar
Potensiell klasse: Åpen klasse 

Det er en del bøker jeg liker godt mens jeg leser dem, men som jeg likevel har glemt to uker etterpå.  

Mens jeg leste Western Desert trodde jeg kanskje dette var en av de bøkene, men jeg tok feil. I stedet er det scener fra flere av novellene som kan dukke opp i hodet på meg nå flere måneder etter at jeg leste dem. Enkemannen som må holde seg i gang på grunn av den unge datteren som er avhengig av ham. Den voksne dattera som sitter på morens dødsleie med kullstift og tegneblokk. Ekteparet som er på langvarig reise for å slippe tenke på barnet som aldri kom hjem fra Utøya.  

Novellene er stillferdige og narrer meg til å tro at de er uten dramatikk. Faktum er at de alle som en skildrer noen av de mest dramatiske situasjonene i menneskers liv, men gjerne i perioden rett før eller rett etter selve hendelsen. Her er mennesker som får livet snudd på hodet skildret uten tabloidavisenes sensasjonsretorikk. Hverdagen uten henne som holdt den oppe. En mor som sovner stille inn i en sykehusseng. Hverdagen som skal leves med en ny diagnose hengende over deg. Et nytt barn på vei på et tidspunkt der du trodde du var ferdig med den slags.

Det som sitter best igjen etter å ha lest denne samlingen er likevel stemningen. Alt skildres med korte setninger, og det er mye usagt mellom linjene som lar meg som leser fylle ut resten selv. Det er sårt, men også noe annet, noe jeg ikke greier sette ord på.

"Det er eit fint hotell vi har funne.
Vi kjem til å ruinere oss, seier ho. Kva har vi å kome heim til?
Sei det, seier eg. Kva har vi å kome heim til?
Ho klorar seg på leggen, blod piplar fram.
Hugsar du alle landa vi har vore i? prøver eg meg. Kor mange? Og kva dei heiter?
Ein kan ikkje hugse alt, sier ho.
Det er det einaste som det er nokon vits i, seier eg. Å hugse. "

 

 

Victoria Durnak - Senteret

Sjanger: Roman
Forlag: Flamme
Antall sider: 157 s.
Kilde: Anmeldereksemplar
Potensiell klasse: Årets roman

Senteret er en roman om ensomhet og fødselsdepresjon som greier å være dette uten å være deprimerende.

I boka møter vi en ung kvinne som har flyttet fra Oslo til Skien med sin nyfødte datter. Barnefaren brøt kontakten da hun ble gravid, hun har selv brutt kontakten med familen, og i Skien er hun derfor helt alene. Bortsett fra babyen - dette vesenet som er totalt avhengig av henne, og som hun nærmest mekansik oppfyller alle behov for. Men den altoppslukende følelsen av kjærlighet mangler, og babyen forblir en navnløs ting som må passes på.

For å få dagene til å gå, henger hun på Herkules kjøpesenter. Vi er med henne trillende på barnevogna inn i og ut av butikkker. Ser hvordan hun observerer alle som jobber der, ser hvordan hun prøver å nærme seg noen av dem for å komme ut av ensomheten. Samtidig ser vi også situasjoner der andre mennesker forsøker å nærme seg henne, der hun selv er den som trekker seg unna.

Deler av grunnen til at jeg ikke oppfatter boka som deprimerende er de smått absurde situasjonene som stadig oppstår rundt hovedpersonen som får meg til å trekke på smilebåndet. Jeg har selv jobbet på et kjøpesenter i fem år, og kjenner igjen mye av det hun skildrer. Det hjelper dessuten at hovedpersonen tross alt fremstår ganske sympatisk. Hun er ensom, men ikke selvmedlidende. Hun føler ingen kjærlighet for barnet sitt, men det er likevel tydelig at barnet ikke lider noen nød. Det gir meg håp gjennom hele teksten at det tross alt er potensiale for at ting kan bli bra, at denne situasjonen er midlertidig.

Jeg ser det hele utenifra: Ei jente med grå ullkåpe, tykke hvite votter og lue dyter ei barnevogn langs de lave brøytekantene i Skien sentrum. Vogna har fire faste hjul og metallunderstell, den er stødig. Menneskene som passerer er ute av fokus og gangen til jenta minner om en ishockeyspiller som vagger bortover isen i fullt utstyr, men uten skøyter. Jenta virker ikke fortrolig med vogna, likevel holder hun pliktoppfyllende i håndtaket. Hun styrer vogna såpass langt ut på fortauet at potensielle fallende istapper vil gå klar av den. Samtidig passer hun på å ikke gå for nære veien, der en jevn strøm av biler fyker forbi. Jenta er oppmerksom, det ligger tross alt et lenvende vesen nedi vogna og jenta er ingen morder.