Det er ingenting som trigger blogglysten som et årsskifte. Året som har gått skal oppsummeres - opp, ned og i mente. Og det nye året ligger der som en endeløs slette av muligheter man tror man kan fylle med all verdens gode lese-forsetter, noe man selvsagt må dele med verden.
Og vipps så sitter man og skriver sitt tredje blogginnlegg på like mange dager, og prøver å unngå tanken om en sammenligning med tettheten av svette treningsmennesker på et treningssenter i januar mot resten av året...
Uansett, det er tid for å kåre årets favorittbøker fra året som gikk. I år har jeg besluttet å gjøre en litt ny vri og ta favoritter per sjanger.
Fantasy
Jeg har lest en god del fantasy i år, men det er likevel såre enkelt å kåre en favoritt:
The Broken Earth-trilogien til NK Jemisin som består av bøkene
The Fifth Season,
The Obelisk Gate og
The Stone Sky. Teknisk sett er de to første bøkene gjenlesninger, men jeg leste hele trilogien fra begynnelse til mål samlet og nå er det vanskelig å se hver bok som separate enheter.
Dette er intelligent fantasy som krever konsentrasjon av leseren, med en god historie, en god verdensbygging og karakterer det er verdt å bli kjent med. Dette er også en av de få bøkene jeg har skrevet en skikkelig omtale om i løpet av året, så om du vil vite mer,
les den her.
Science Fiction
Jeg har ikke lest mye sci-fi dette året, men jeg har likevel ei bok jeg vil ha med på favorittlisten min:
A Closed and Common Orbit av Becky Chambers.
Dette er veldig langt fra min vanlige komfortsone innenfor science fiction og fantasy. Jeg pleier å foretrekke undersjangeren
grimdark, det vil si bøker der det begynner med dritt og blir stadig verre jo lenger du leser.
A Closed and Common Orbit er omtrent så langt fra dette som du kan komme.
Boka er en oppfølger til
The Long Way to a Small Angry Planet, som var på
favorittlista mi i fjor, og jeg vil ikke en gang si hvem den handler om fordi det vil spoile noe av den første boka. Men dette er science fiction der vennskap, kjærlighet og forsøk på forståelse får stor plass, og er ei bok som etterlater deg med et visst håp om at det finnes muligheter for gode ting i verden. Det er ikke utelukkende rosenrødt, men det er ikke håpløst heller. Det er for øvrig fint mulig å lese denne boka uten å ha lest den andre først, men jeg anbefaler likevel å begynne på begynnelsen.
Non-fiction
Jeg velger å bruke den engelske betegnelsen på denne sjangeren fordi det norske "sakprosa" virker så tannløst.
Jeg har lest mye non-fiction i år, og veldig mye bra. Jeg har lært masse, fått mye ny input og blitt inspirert til å utforske videre. Flere av høydepunktene har vært hentet fra den norske bokhøsten, som
Grensen av Erika Fatland,
Verda er ei skandale av Agnes Ravatn og
Nesten menneske av Alfred Fidjestøl. Men det er likevel noen andre jeg vil trekke frem som de absolutte favorittene i 2017.
Jeg har funnet ut de siste årene at jeg virkelig liker å lese bøker som beveger seg i landskapet memoarer og personlige essays. I år har jeg lest tre som skiller seg ut:
The Outrun av Amy Liptrot er hennes memoarer om å flytte fra London og hjem til Orknøyene der hun vokste opp som en del av prosessen med å bli tørrlagt. Årene i London bød på stadig mer fest og alkohol, inntil alkoholen tok fullstendig overhånd. På et punkt ønsket hun ikke lenger å være med på festene, fordi drikkingen der gikk for sakte. Hun forlot vennene på puben for i stedet å sitte hjemme alene på hybelen hvor hun kunne drikke i sitt eget tempo. I motsetning til andre bøker jeg har lest om å kjempe mot en avhengighet, får alkoholen relativt liten plass - noe jeg satt pris på. Det var langt mer interessant å lese om hennes nye liv, om naturen på Orknøyene og om å prøve å finne ut hvem man er når man ikke lenger har mennesker rundt seg hele tiden. Dette er en stemningsfull bok der det ytre og det indre smelter sammen i en større helhet.
M Train av Patti Smith var en bok jeg gledet meg veldig til fordi jeg elsket
Just Kids. De er begge memoarer, men likevel vidt forskjellige bøker. I
Just Kids møter vi Smith i hennes unge år da hun kom til New York for første gang og boka handler om alle menneskene hun møtte og hvordan de påvirket henne. I
M Train er det en langt eldre Smith vi møter, enke og mor til to voksne barn, boende alene med to katter. Dette er en dypt introspektiv bok der vi stort sett følger Smiths tanker mens hun sitter i senga og ser på detektivprogrammer på TV eller er på kafe og drikker kaffe, leser og skriver. Veldig fascinerende!
The Lonely City: Adventures in the Art of Being Alone av Olivia Laing er vanskeligere å sette en sjangermerkelapp på. Sannsynligvis er det mest riktig å kalle dette essays. Boka utforsker emnet ensomhet, uten å være deprimerende. Laing tar utgangspunkt i seg selv. Hun flyttet til New York, egentlig for å flytte sammen med en kjæreste, men det skar seg før hun kom fram. I stedet entret hun en periode i livet der hun var bunnløst ensom. Hun starter med å skildre og problematisere denne følelsen, men går ganske raskt over til å snakke om sin metode for å komme ut av det på: hun fant kunsten, eller mer spesifikt - fire bestemte kunstnere. Tekstene glir over fra å handle om henne personlig til å bli en form for minibiografi om disse fire, inkludert reflekterte tanker om verkene deres. Jeg må innrømme at jeg er et fullstendig blankt lerret når det gjelder kunst, så her var det mye som var nytt for meg. I tillegg er det et kapittel om AIDS-epidiemien på 80-tallet og ett om sosiale medier og hvordan det påvirker ensomheten. Denne boka var ekstremt velskrevet, og Laing er en forfatter jeg har store planer om å lese mer av i 2018.
Literary fiction
Igjen tyr jeg til den engelske benevnelsen, denne gangen fordi vi ikke har et begrep for akkurat dette på norsk. I hvert fall ikke et som jeg kan, fortell meg gjerne om jeg tar feil.
Jeg har lest mange gode romaner i året som gikk, og noen veldig gode. Det jeg ikke har lest er en åpenbar ny favorittbok, ei bok jeg har gitt fem stjerner på Goodreads. Men tre bøker har vært veldig nære:
Og for øvrig mener jeg Karthago bør ødelegges av Kyrre Andreassen leste jeg i årets første uke og den står igjen som den romanen som har gjort mest inntrykk på meg i år. Dette er en stream-of-consciousness roman der vi følger Krister, en elektriker som på grunn av prolaps i ryggen har fått ny jobb som norsklærer på voksenopplæringa. En jobb han verken liker eller er spesielt godt egnet for. Krister er en klassisk upålitelig forteller, og jeg syntes det var fantastisk å tilbringe noen timer i hans språk og selskap. I tillegg er dette sannsynligvis den første romanen jeg har lest som er så konkret plassert i Drammen, noe som ga boka en ekstra dimensjon for min del. Alle bildene jeg fikk i hodet ble sylskarpe på en måte jeg ikke har opplevd før.
Tung tids tale av Olaug Nilsen har vært høstens åpenbare høydepunkt på romanfronten. Hennes ærlige portrett av en mor og hennes sterkt autistiske sønn er skildret rett frem og usentimentalt, noe som gjorde at den virket desto sterkere på meg. Denne boka er både en kjærlighetserklæring og et kampskrift, og var en strålende leseopplevelse. Egentlig føler jeg for å lese den igjen allerede, det er alltid et godt tegn.
Pond av Claire-Louise Bennett, på norsk utgitt under tittelen
Dam, er en annen bok jeg har satt stor pris på i 2017. Her møter vi en kvinne bosatt alene i ei hytte på landsbygda i hennes hverdagsliv. Dette er en samling korte fortellinger som fokuserer på de virkelig bittesmå tingene. De handler om å gå ut med søpla, bytte en knott på komfyren, ta et bad - men det som gjør dem verdt å lese er fortellerstemmen. Jeg opplever den navnløse fortelleren som alene uten å være ensom, i hvert fall er det det hun forteller seg selv. Det er humor i formuleringene hennes som får meg til å smile, og jeg følte en enorm sympati for denne kvinnen mens jeg leste. Og kanskje enda mer i tiden etterpå. Dette er ei bok jeg likte godt da jeg leste den, men som likevel har vokst i minnet etterpå.
Lyrikk
Jeg har aldri lest mye dikt, men hadde et mål om å komme i gang i 2017. Hadde du derimot sagt til meg at årets to absolutte favorittbøker, og de to eneste jeg gjennom hele året skulle gi 5 stjerner på Goodreads, skulle bli diktsamlinger, hadde jeg ikke trodd deg. Noen ganger er det fantastisk å ta feil!
Sorgensoveralt av Valérie Rouzeau, oversatt av Kjersti Skomsvold, traff umiddelbart noe i meg som gjorde vondt. Jeg hulket, snufset og strigrein meg gjennom første lesning, og det ble ikke bedre gang to eller tre. En reaksjon jeg var totalt uforberedt på. Boka er en samling dikt skrevet etter farens bortgang, og handler om sorgen. Setningene henger ikke sammen, det er vanskelig å forstå hvor en slutter og den neste begynner, ord kommer i feil rekkefølge, tidvis hopper vi over i babyspråk eller barneregler. Det er som om språket har gått fullstendig i oppløsning i møtet med sorgen, og jeg elsket det! Denne boka var årets beste for min del.
Du bestemmer deg for at dette er et minne av Marianne Teie er en norsk debut-samling fra 2017. Jeg kjenner forfatteren fra tidligere skrivekurs og har lest og gitt tilbakemeldinger på et tidligere utkast av denne boka. Her var jeg med andre ord mer forberedt på effekten boka ville ha på meg, men jeg trodde ærlig talt at jeg skulle kunne holde tårene tilbake siden jeg visste hva som ventet. Den gang ei. Samlingen består av en rekke dikt som til sammen forteller om livet til Martinus Mathisen, forfatterens oldefar. Utgangspunktet var slektsforskning, men Teie har tatt faktaopplysningene hun har funnet i arkivene og brukt dette som et rammeverk til å tegne opp sin fortelling om oldefarens liv. Her er det fattigdom og barnedødelighet, men også kjærlighet og en vilje til å fortsette. Språket er ganske rett fram, men skåret til beinet slik at bare det mest nødvendige står igjen. Og selv om hvert dikt tilsynelatende er ganske hverdagslig, er det helheten av å lese dem sammen, det ene etter det andre, som til slutt knekker meg. For meg er dette en åpenbar favoritt i Åpen Klasse til Bokbloggerprisen - hadde jeg bare ikke jobbet med teksten før publisering og kunnet nominere den. Krysser fingrene for at noen andre gjør den jobben for meg.
